Når Hollywood ikke stoler på seg selv

The Road

Alle kjenner filmnerden som påstår han ikke ser Hollywood-film. Den noe banale og ofte provoserende fyren som har fått det for seg at alt ondt kommer fra Hollywood, mens det rene og ekte lages i Europa, i Sørøst-Asia eller på en fjelltopp i Tanzania. Idiotisk, selvsagt, for er man først cinefil handler ikke film om hvor den er laget eller hvor mye penger som ligger bak, men filmen i seg selv.

Allikevel tenker jeg noen ganger at den enfoldige stakkaren har litt rett. Flere enn meg tok med skepsis i mot nyheten om at produsent og studiomogul Harvey Weinstein hadde blandet seg inn i adaptasjonen av Cormac McCarthys mesterverk av en dystopi; The Road. Riktignok figurerer ikke The Weinstein Company på IMDbs liste over hverken produsenter eller distributører, men som alltid får den smellfeite produsenten de ekle fingrene sine akkurat så langt ned i matfatet han ønsker. Resultatet er at en filmatisering som opprinnelig fremstod som selve drømmeprosjektet, isteden er et av de mer omstridte og omdiskuterte i nyere Hollywood-historie. Mer om det senere; la oss først ta en titt på opphavsmaterialet.

When he woke in the woods in the dark and the cold of the night he’d reach out to touch the child sleeping beside him. Nights dark beyond darkness and the days more gray each one than what had gone before. Like the onset of some cold glaucoma dimming away the world. His hand rose and fell softly with each precious breath. He pushed away the plastic tarpaulin and raised himself in the stinking robes and blankets and looked toward the east for any light but there was none. In the dream from which he’d wakened he had wandered in a cave where the child led him by the hand. Their light playing over the wet flowstone walls. Like pilgrims in a fable swallowed up and lost among the inward parts of some granitic beast. Deep stone flues where the water dripped and sang. Tolling in the silence the minutes of the earth and the hours and the days of it and the years without cease. Until they stood in a great stone room where lay a black and ancient lake. And on the far shore a creature that raised its dripping mouth from the rimstone pool and stared into the light with eyes dead white and sightless as the eggs of spiders.

Anslaget til McCarthys Pulitzer-vinnende roman gir øyeblikkelig gåsehud. Den første setningen slår an en finstemt, men allikevel ustemt tone som nerveslitende dirrer 307 sider til ende. Det starter in medias res, uten noen form for presentasjon eller forklaring på hvorfor far og sønn ligger der i mørket og skjelver. Vi skjønner raskt at verden har gått til helvete, for rundt dem finnes bare aske og støv. Det flyr ingen fugler over tretoppene, ingen meitemark bukter seg i den utbrente jorda. Verden er død, og far og sønn er tilsynelatende de to eneste overlevende. Men så forstår vi at de ikke er alene. Sakte går det opp for oss at de er på flukt fra noe, mot noe, langs The Road i et landskap der bare silhuetter og ruiner hinter til en forhistorie vi aldri får ta del i.

The Road 2

Og der er historien; det finnes ikke mer. Romanen tar bare for seg andreakten, og krever av leseren å utfylle resten. Det sa seg selv at en filmatisering skulle bli vanskelig. For der romanen beror på dine bilder, din visualisering av ordene, gir filmen deg nettopp dét. Filmens dramaturgi er da også betraktelig mer knyttet opp mot den klassiske fortellerteknikken vi alle kjenner, og i så måte selvsagt spesielt Hollywood-filmen. Og The Road skulle bli Hollywood-film, med et budsjett som ikke tillot en film så smal at bare du som lidenskapelig filmelsker ville se den.

Det første hintet av en mer klassisk tilnærming i adaptasjonen av materialet kom da det ble klart at Charlize Theron skulle spille i filmen. Alle skjønte at valget innebar en atskillig utvidelse av romanens eneste kvinnelige karakter. I romanen en skygge av noe forgangent; et spøkelse fra det som en gang var sønnens mor, farens kone. I filmen en serie flashbacks, komplett med dialog som aldri var der i McCarthys hode. Det første hintet av at Hollywood ikke stolte på at den prisbelønte, kritikerroste og genierklærte romanen var nok i seg selv.

Valget om å ansette John Hillcoat som regissør, beroliget allikevel de fleste. Hillcoat hadde med The Proposition fra et par år tidligere vist at han var en kompromissløs regissør. Det hjalp også at Viggo Mortensen endelig bekreftet at han var engasjert til å gjøre rollen som den fåmælte, ødelagte faren. De første bildene av Kodi Smit-McPhee ga også følelsen av at romanens mest komplekse karakter; den livredde og utmattede sønnen, skulle bli levendegjort med troverdighet. De første stabsnavnene bidro også ytterligere til at flere og flere begynte å tro på dette prosjektet. Nick Cave og Warren Ellis bidro kraftig til stemningen The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford med sine lavmælte, modale toner, mens valget av Hable Con Ella/Mar Adentro-fotograf Javier Aguirresarobe var nyheten som sementerte troen på prosjektet for min del.

Sooner or later they will catch us and they will kill us. They will rape me. They’ll rape him. They are going to rape us and kill us and eat us and you won’t face ut. You’d rather wait for it to happen.

Høsten i fjor var The Road høyt opp på listene over Oscar-favoritter, blant filmene filmnettsider verden over omtalte med stor forventning. Ja, selv allmennpublikummet hadde fått med seg at de måtte på kino åpningshelga i november. Derfor var det kanskje ikke så rart at reaksjonene ble ganske så kraftige da Hollywood Reporter begynte å sende ut rykter om at filmens premiere ville bli utsatt. Like etter ble det bekreftet, og den ble forskyet til en gang i 2009. Harvey Weinsteins behov for å gafle innpå sin del av buffeen viste seg raskt å være årsaken til kaoset. Produsenten manglet nemlig en Oscar-film i sin høstkabal, og i sin iver hadde han plukket ut blant annet The Road som potensiell kandidat. Med det startet et rabalder som igjen demonstrerte Hollywoodsystemets kynisme, da det ble klart at November-premieren opprinnelig var noe han alene hadde pushet for, mens filmskaperne selv aldri hadde trodd de skulle rekke å få ferdig filmen så raskt.

The Road 3

Resultatet ble todelt. Dels ble den positive hypen rundt filmen snudd til bitter debatt om nettopp kynisme og studioenes evne til å ødelegge for filmen, dels vekket det til live frykten for at Hollywood skulle ødelegge potensialet som fantes i McCarthys roman. Hypen har snudd, og The Road har blitt eksemplet på alt det vi hater med Hollywood.

For et par uker siden ble det klart at premieren på filmen vil finne sted omtrent et år etter den opprinnelige, nemlig i oktober i år. Og med det begynte en ny debatt. Hvordan ville Weinstein nå lansere filmen, nå som den ikke lenger var interessant som Oscar-kandidat? For få hadde tro på at han ville gjøre noe annet enn å ødelegge enda mer. Og jammen var det dét han greide. Samtidig som Esquire publiserte den første anmeldelsen av filmen; strålende positiv og med overskriften The Road is the most important movie of the year, avslørte de også neste ledd i Weinsteins sinnsyke strategi. Det trenger ikke nærmere beskrivelse, du kan isteden se det selv:

Godeste Weinstein har prestert å lansere The Road som en schizofren blanding av zombiefilm og actioneventyr. Han har greid å redusere det som tydelig er grøssende sterke bilder av utbrente byer og skoger, øde landeveier og hus til noe som gir følelse av klisjé, av noe vi har sett før.

Og reaksjonene har igjen ikke latt vente på seg. Trendsettende og opinionsledende Aint It Cool News og Slash Film var først ute med å understreke nødvendigheten av å selge en film, men spør samtidig; is this The Road? Andre, mer uavhengige og mindre nettsteder har derimot vært atskillig mer kritiske, og flere spør seg om hva som er formålet med Weinsteins ønske å lure publikum. Selge billetter, javisst, men om man slår av lyden og ser bort fra de totalt malplasserte åpningsbildene (de eksisterer hverken i filmen eller romanen), er det tydelig at Hillcoat & co har en sterk historie å fortelle; en historie med så klare referanser til vår egen verdenssituasjon at det alene burde trekke publikum. Men istedenfor å spille på dette, har de altså klippet sammen en teaser som mest av alt ser ut som noe fra 28 Days Later eller I Am Legend, komplett med tekstplakater som kunne vært hentet fra en hvilken som helst postapokalyptisk actionfilm fra 1995 og frem til i dag.

The Road 4

Teaseren markerer oppstarten på markedsføringen av The Road i USA, og det skal bli spennende å følge med fremover. Hovedrolleinnehaver Mortensen har forlengst uttalt seg negativt om Weinsteins besudling av et materiale han etter sigende har et veldig kjært forhold til, mens regissør Hillcoat sålangt har holdt seg i bakgrunnen. Sannsynligvis vil vi få enda mer fokus på zombier, skyting og hva verre er frem til premieren, men hva så om anmeldelsene fortsetter å være så ensidig positive som Esquire sin? Vil da Weinstein igjen få ferten av Oscar, og starte en ny kampanje? Er det først da publikum skal inviteres inn til den originale, intime og ikke rent lite skremmende far/sønn-historien The Road faktisk er? Noe sier meg at det blir enden på visa, ikke fordi Hollywood endelig valgte å stole på seg selv, men fordi selv kannibalen Weinstein så at det var mest mat i den delen av publikum.

Inntil da – les boka. Den kan ikke anbefales sterkt nok!

Can I ask you something? he said. -Yes. Of course. Are we going to die? -Sometime. Not now. And we’re still going south? -Yes. So we’ll be warm. -Yes. Okay. -Okay what? Nothing. Just okay. -Go to sleep. Okay. -I’m going to blow out the lamp. Is that okay? Yes. That’s okay. And then later in the darkness: Can I ask you something? -Yes. Of course you can. What would you do if I died? -If you died I would want to die too. So you could be with me? -Yes. So I could be with you. Okay.