Etter å ha sett Poor Things til endes, hadde de første blaffene av sjokk, begeistring, estetisk beundring og nytelse blitt avløst av kjedsomhet over gjentakelsene av utagerende oppførsel. Opplevelsen kulminerte i gammeltestamentlig vrede. DETTE ER IKKE EN FEMINISTISK FILM! ropte jeg ut mot skjermen. OG IKKE BARBIE HELLER!
Hvorfor klumpet jeg filmene sammen? Hvorfor vurderte jeg dem som om de var feministisk propaganda? Var det urettferdig av meg å tillegge filmene intensjoner som filmskaperne ikke eksplisitt i markedsføringen hadde gitt til kjenne? Ble jeg offer for et slags uuttalt premiss om at en film må være feministisk for å være god?
Fremfor alt, hvorfor ble jeg så eitrende sint? Kunne jeg ikke bare slå meg til ro med at filmene ikke innfridde de høye forventningene mine og gå rolig videre?
Barbie var 2023s største kassasuksess og popkulturelle fenomen. Med en global inntjening på ufattelige 15 milliarder kroner («barbillions») mot et budsjett på opptil 1,5 milliarder kroner, satte den ny rekord for en film med kvinnelig regissør. Den gedigne oppslutningen av rosakledde publikummere bidro til å snu en nær vedtatt antagelse om at kinomediet var dødt. Så langt har de gjeveste prisene uteblitt, men Barbie kan vise til et utall nominasjoner. Filmen høstet en score på 88% på Rotten Tomatoes og beskrives der som «en visuelt blendende komedie der metahumoren på smart vis utfylles av rebelsk historiefortelling». I et intervju med wbur.org sa regissør og manusforfatter Greta Gerwig at hun ønsket å snu formelen om Barbie-figurens uoppnåelige perfeksjon på hodet og gi både kvinner og menn tillatelse til å være seg selv og vite at det er godt nok.
Poor Things ble sluppet på kino i USA i desember 2023 og i januar 2024 i Norge. Yorgos Lanthimos‘ viktorianske fabel om personlig frigjøring har allerede rukket å bli en snakkis og vunnet et dryss av priser, bl.a. Golden Globe for beste komedie og kvinnelige hovedrolle, og Gulløven på filmfestivalen i Venezia. I skrivende stund har den ikke rukket å tjene inn budsjettet på 365 millioner kroner med en global kinoinntjening på 250 millioner kroner. Filmen har en 93% score på Rotten Tomatoes og er ifølge kanalens kritikerkonsensus «vilt fantasifull og berusende overdreven». Til The Hollywood Reporter uttalte regissøren at filmen handler om «en kvinne og alle menneskene som prøver å kontrollere kroppen, ideene og livsopplevelsene hennes».
Begge filmene handler om ekstremt vakre unge slanke hvite kvinner som forlater boblen de har vokst opp i og reiser ut i verden for å finne seg sjæl.
Begge er fantasier uten realistisk forankring i miljøene de skildrer (Los Angeles og viktorianske storbyer i Europa/Nord-Afrika).
Begge er forførende stiliserte med smektende farger, flatterende kostymer og utsøkt/gøyalt/grotesk produksjonsdesign.
Filmene gir ingen reell tilgang til karakterenes følelser, lidelser, ekstaser og lengsler. Ingenting av det de opplever, enten det er seksuell eller kulinarisk fråtsing, objektivisering, konfrontasjon med kapitalismen, bilulykker eller langvarig prostitusjon, får noen synlige konsekvenser. Lite ser ut til å trenge inn gjennom dukkehuden. Derfor er det vanskelig å identifisere seg med kvinnene eller bry seg om skjebnene deres.
Begge de dukkeaktige kvinnene føler seg fanget.
Ingen av dem finnes i virkeligheten.
Barbie er en perfekt plastdukke som vil ut av en rosa selvbekreftende selvdyrkende loop der negative følelser blir undertrykket og neddysset.
Bella er en død kvinnekropp som har fått implantert sin egen ufødte babys hjerne. Hun vil vekk fra vitenskapsmennene som hindrer henne i å være et egoistisk, morderisk babymonster.
Begge får anerkjennelse og makt utenfor boblen fordi de oppfører seg motsatt av konvensjonelle forventninger, og fordi de er ekstremt tiltrekkende, frigjorte og intelligente.
Begge får lynkurs i moralfilosofi, sosialisme og kjønnspolitikk av en håndplukket bukett minoriteter, som ikke selv evner å bryte ut av sine respektive fengsler. Et par av minoritetsbifigurer er heldige nok til å bli frelst av dukkekvinnene, men forblir bifigurer.
I et par glimt får dukkekvinnene se sykdom og nød, og da gråter de en skvett før de vender tilbake til identitetskrisene sine.
Ingen får varige men, blir gravide, pådrar seg kjønnssykdommer eller traumer etter de røffe dannelsesreisene.
Moralen synes å være at kvinner er undertrykt fordi de ikke kjenner sin natur, eller fordi samfunnet undertrykker deres (formodentlig konstruktive) monstrøsitet.
Prøver jeg å tøffe meg ved å gå til angrep mot to av det siste halvårets største filmsensasjoner? Virker det ikke mot sin hensikt når filmene er kvinneskapt eller kvinnerelatert, noe jeg som kvinnelig filmskaper av prinsipp støtter og har etterlyst mer av? Og avslører angrepet en nedrig misunnelse, et ønske om at andre djerve filmskapere skal feile fordi jeg selv enn så lenge ikke har fått realisert mitt banebrytende audiovisuelle mesterverk?
Enhver film som trekker millioner til kinosalene i en tid der kinomediet er erklært døende er verdt stående applaus. Estetisk sett er filmene mesterlige med tydelig og gjennomført signatur. Virkemidlene er friske og lekne. Filmskapernes intensjoner fremstår som kunstnerisk genuine og godartede, enten de har ambisjoner om å være feministiske, eksistensialistiske, politisk rebelske eller primært underholdende.
I utgangspunktet er jeg en snill person som ikke ønsker å spytte på andres kunst eller kunstopplevelser. Både Barbie og Poor Things har vakt usedvanlig stor begeistring hos bekjente, spesielt blant dem som ikke vanligvis engasjerer seg for filmkunst. Mange kvinner har sagt at Barbie fikk dem til å gråte, at de følte at filmen på sjeldent vis beskrev og anerkjente deres kvinnespesifikke utfordringer. De mente også at filmen virkelig tok på kornet hvordan de selv hadde lekt med Barbie som barn, med selektivt forhold til realismen og fraværende eller anonymiserte Ken-dukker.
Rolleprestasjonene er imponerende. Margot Robbie er uhyggelig overbevisende i rollen som den ikoniske Mattel-dukken. Med en dansers presisjon og en klovns elastisitet demonstrerer hun et luftig spenn mellom den stivlemmede plastdukken og den sårbare menneskekvinnen. Emma Stone imiterer hemningsløshet i kontrollerte spasmer og utforsker alle følelser i portrettet av det reanimerte kadaveret med babyhjerne. Begge tolkningene legger seg tett opptil satiren og det karikerte i en flørt med brechtianske fremmedgjøringsteknikker. Med unntak av noen vovede øyeblikk i Poor Things (som Emma Stones fruktonani og Willem Dafoes froskebobleraping) unnlater skuespillerne å utfordre den gode smak. Her finnes lite av kompromissløsheten, gørra og eksperimentviljen man ser i universene til David Cronenberg, Julia Ducournau, David Lynch eller Pier Paolo Pasolini.
Når jeg blir såpass sint og skuffet etter å ha ønsket så sterkt at filmene skulle leve opp til hypen, tenkte jeg det var møyen verdt å ta en grundigere titt inn i sjelens soppbefengte sumpskog.
For ordens skyld nevner jeg at jeg selv lekte med Barbie til jeg var 14 år og vel så det, noe som kanskje delvis forklarer min manglende tiltrekningskraft på ungdomsskolen. Mine Barbiedukker levde ikke i et samfunn med kvinner i alle ledende stillinger, og hadde heller ikke jentefest hver kveld uten adgang for Ken. For meg var Barbie et laboratorium for utvikling av melodramatiske storylines, der Barbiene ble utsatt for kidnapping, tortur og bilulykker, og der Ken-dukkene enten var truende skurker og/eller romantisk pågående reddende helter. Så problemet er ikke at jeg mangler et nostalgisk forhold til konseptet eller synes det er dølt med dukker.
Det koker ned til at jeg blir sint når jeg opplever kunst som har høy nok estetisk kvalitet til å aktivere dyptliggende smertepunkter, men som gjør knefall for kommersielle hensyn eller viderefører skadelige troper.
Hva er smertepunktet? Selv som jeg ønsker å bli vurdert for andre egenskaper enn utseendet, som politisk mot og slagkraft, godt kunstnerisk håndverk, fantasi, innlevelsesevne og poetisk følsomhet, har jeg hele livet hatt skjulte og skambelagte lengsler om å være spesielt vakker, en som uten innsats blir elsket og beundret og opphøyet og foretrukket. Gjennom tenårene opplevde jeg meg selv som en uattraktiv og maktesløs aktør på en ubarmhjertig sosial slagmark. Som tidlig voksen opplevde jeg større suksess, spesielt utenfor Norge, og erfarte på den måten hvordan skjønnhetsidealer endres med tid og sted.
Det ligger en stor urettferdighet i hvordan tilsynelatende vilkårlige skjønnhetsidealer er kilder til enkeltpersoners makt uavhengig av andre egenskaper. Derfor gremmer jeg meg når jeg ser at kvinnelige rollefigurers utseende fortsatt i så stor grad utnyttes for sin kommersielle kraft og prioriteres over andre egenskaper og virkemidler i visuell historiefortelling.
Denne utseendebaserte skjevfordelingen har jeg erfart personlig som manusforfatter når roller i film- og tv-prosjekter skal besettes, og produsenter og regissører stiller implisitte eller uttalte krav om at kvinnelige rollefigurer skal være attraktive for å øke sjansene for kommersiell suksess. Slike kunstneriske valg både bekrefter og viderefører kulturelle mekanismer som favoriserer visse fysiske trekk, herunder hudfarge, over andre. Det er ingen automatikk i hvem som anses for å være estetisk overlegen (selv om biologiske preferanser kan ha en viss forklaringskraft). Skjønnhetsidealer er konstant i bevegelse og drives av de rådende politiske, kommersielle og kulturelle premissgiverne.
Selvmotsigelsene stiller seg i kø: Jeg vil bli hyllet for å fortelle gode historier som ikke bare handler om vakre mennesker, og jeg vil bli oppfattet som vakker og dra fordeler av det. Jeg blir forført av vakre kvinneskikkelser, og jeg blir sint når underholdningsindustrien utnytter at publikum lar seg blende av symmetriske ansiktstrekk, tynne kropper og koreografert seksualitet.
Hvor lenge skal Hollywood-divaen kløyve gjennom atmosfæren som en hvit pil, rett inn i den kollektive bevisstheten der hun setter kapitalismekritikken ut av spill med sin sentralnervelammende gift?
Når skal vi la oss engasjere like mye av historier om «normale» eller «stygge» mennesker som av eventyr om de overjordisk vakre?
Hvorfor handler så mange filmhistorier om kvinneskjebner uløselig knyttet til eller betinget av hvordan kvinnene ser ut, og ikke hva de gjør?
Både Barbie og Poor Things viser kvinner som oppdager at verden er styrt av menn. Blir strukturell kjønnsdiskriminering løst hvis mannekenger med vannavstøtende hud oppsøker minoriteter, får forklart hvor råtten verden er og stifter utopibobler i liten skala?
Premisset for Barbie hviler på animasjonen av en idealisert kvinnefigur. En mer kritisk undersøkende utvikling av premisset kunne vært å la figuren gjennomgå en gradvis transformasjon til en mer gjennomsnittlig, mindre utsøkt utgave av kvinnekjønnet under oppholdet hos menneskene. Slik ville parallellen til Pinocchio eller Steven Spielbergs nær glemte A.I. Artificial Intelligence (2001) blitt tydeligere, en dukke/robot som drømmer om å bli et menneske av kjøtt og blod, selv om transformasjonen medfører kroppslig forfall, smerte og dødelighet. Dette gjelder også for Poor Things.
Poor Things kunne vært en helt annen film – vel så vakker og fascinerende, og mer politisk potent – hvis den ble iscenesatt i et skittenrealistisk kullosende sørpedryppende viktoriansk univers der kvinnene ikke lignet idealiserte marmorskulpturer og der handlinger fikk reelle konsekvenser. Jerskin Fendrix‘ vidunderlige filmmusikk med giftig gyngende, nedtransponerte, skitne strengepartier og mekaniske/surklende/hamrende lydeffekter kunne ha kommet enda bedre til sin rett i et ekstremrealistisk univers.
Kanskje det bare er en smakssak. Kanskje det er uhederlig å vurdere filmenes antatte budskap om frigjøring utenfor de satiriske, ironiske eller burleske rammene. Kanskje jeg bare er en bitter, desillusjonert elitist som ikke unner folk underholdende kinoopplevelser.
Men er det ikke maktpåliggende å fortsette diskusjonen om underliggende premisser for kunstneriske produkter, enten de har høye eller lave kunstneriske ambisjoner?
Må tunge sannheter og politiske kraftsalver serveres i hyperestetiserte konfektesker for at vi skal orke å smake på dem?
Er det bare pene, hvite kvinner med manglende eller nøye kuraterte kroppsvæsker som kan fronte den uappetittlige feminismen?
Barbies dom over menneskeheten er snever, men muligens treffende: «Either you’re brainwashed or you’re weird» (sitat hentet fra bloggartikkelen 41 Quotes From the ‘Barbie’ Movie To Use In Your Instagram Captions).
Bella Baxters verdensbilde er tilsvarende polarisert, men hakket mer unyansert: «I have adventured it and found nothing but sugar and violence».
I stedet for å bli så sint over disse filmene, burde jeg kanskje kopiere Bellas strategi: «Why keep it in my mouth if it is revolting?»