Film fra sør 2014: Wild Tales er satt sammen av seks kortfilmer. Det er utelukkende tematikken som binder dem sammen: hevn. Hevn som utløses fordi karakterene er hårsåre eller tvinges til å overskride en personlig grense.

Hevn som insisterer på sterk overdrivelse og resulterer i deilig svart komikk, som tvinger frem brede glis hos tilskuerne i kinosalen. Den argentinske regissøren Damián Szifrón har tidligere, med El fondo del mar (2003) og Tiempo de valientes (2005), vist en teft for actionkomedien som sjanger og temaer som sjalusi og hevn. Under arbeidet med Wild Tales har han vært velsignet med Almodóvar-brødrene som produsenter, og dette djevelske prosjektet er smurt godt inn av hot spansk Pedro-krydder.

Fortellingene springer ut av hverdagslige situasjoner, der iboende raseri utløses og eskalerer brått i fysiske sammenstøt – gjerne med døden som resultat. I den første historien – en slags prolog – møter vi passasjerer på et charterfly, og gjennom samtaler viser det seg at alle ombord kjenner og misliker den samme mannen. Hvordan i all verden har de havnet på samme flight? Hvor troverdig det er at denne mystiske skikkelsen har prestert det imponerende koordineringsarbeidet det er å samle alle disse menneskene som har fornærmet ham en gang i livet, trenger vi ikke spekulere så mye i. Wild Tales preges av en rampete, nesten magisk realisme. Når vi skjønner at hovedpersonen er flyets pilot, og akter å styrte alle i døden, reagerer vi med skrekkblandet fryd; såpass forankret er filmen i det virkelighetsnære, at vi kan kjenne situasjonen på kroppen, og samtidig le rått.

Videre møter vi en ung dame, som får blod på tann idet mafiabossen som tok livet av moren hennes for mange år siden tilfeldigvis gjester veiresturanten der hun arbeider for å bestille cola light og pommes frites. To menn utfolder seg i en blodsprutende krangel, i høy hastighet bak rattet på landeveien, etter at den ene av dem slenger litt med leppa til den andre. En middelaldrende mann gnisser tenner når hans feilparkerte bil blir tauet vekk mens han kjøper bursdagskake til datteren. Byråkratiets usolidariske behandling av saken inviterer til deltagelse ved å spille på rettferdighetssansen; denne råtne etaten tjener penger på å ikke informere om hvor det er tillatt å parkere. En riking må punge ut med store summer når han prøver å få gartneren til å ta på seg skylden for at sønnen har kjørt på og drept en gravid dame ved et uhell. Til slutt havner vi i et romantisk bryllup, som plutselig sklir ut i en makaber farse. Men kjærligheten vinner til slutt, og slår rot blant veltede bløtekaker og knuste glass.

Wild Tales utforsker tilfredstillelsen ved å miste kontroll over sitt eget superego. Voldsscenene er komiske i sin brutalitet: Hvorfor ikke ta i skikkelig når du først skal overdrive? Det som i utgangspunktet er sindige, siviliserte mennesker, blir monstre når aggresjonen tar overhånd. Moralen fordunster og barbariet slippes løs, og fra sidelinjen kan vi betrakte og kjenne på de samme følelsene, og merke at det gjør oss godt.

Vi identifiserer oss med raseriet. Alle har på hver sin måte opplevd lignende situasjoner, der man har blitt overkjørt eller urettferdig behandlet, og fått ondskapsfulle ideer om å – i en drømmeverdenen – møte disse ydmykelsene med hevn og vold. I Wild Tales realiseres disse ønsketankene, og selv om vi ler i skadefryd og vantro, opplever vi også solidaritet med de sårbare, imperfekte rollefigurene, som må slippe ut raseriet for å unngå å eksplodere.

Selv om Wild Tales må kategoriseres som en sort komedie, tas tematikken på blodig alvor, og vi blir ikke matet med slappe parodier eller stereotypier, lettvint slapstick eller banale provokasjoner. Szifróns visualitet gir filmen en tidvis malerisk kvalitet, og tilføyer et kontinuerlig driv til historier som lett kunne ha blitt stive og vitseaktige. Kameraet kan befinne seg i bagasjeluka på flyet, være festet på en dør, slik at vi liksom «reiser» med bildet når noen entrer et værelse, eller stupe ned mot landeveien som en falk.

Kombinasjonen av brutalitet, gjenkjennbare følelser og stilistisk eleganse blir en sterk coctail som smeller i øyeblikket, uten å etterlate dårlig bakrus. Wild Tales lukker opp en liten luke i skallene våre. Hevn, sjalusi og raseri har blitt tabuer i fattethetens og selvkontrollens samfunn, og det er betimelig at noen påminner oss om at disse følelsene er universelle og tilstedeværende.

Wild Tales formidler en moral med sine sprø historier: Om du ikke tillater deg å slippe ut litt sinne og spydighet fra tid til annen, kan det hope seg opp på insiden, og resultere i katastrofe. Tør å være menneske før det er for sent.