David Cronenberg dissekerer Hollywood i Maps to the Stars. Under hans kirurgiske belysning, ligner rollefigurenes behov for oppmerksomhet et virus eller en arvelig sykdom – stadig mer resistent og uhelbredelig.
Cronenberg og kropp er topp. Den kanadiske auteuren finner en egen poesi i menneskets merkelige utvekster, porer og åpninger; væskene som renner rundt, tyter ut, dette veldige og mystiske systemet vi bærer rundt på. Fysiske tilkoblinger er en cronenbergsk signatur, bokstavelig visualisert i en film som eXistenZ (1999), der navlestrenglignende bånd kobler mennesker til dataspillenes virtuelle verden. I Dead Ringers (1988) vokser tvillingene Beverly og Elliot Mantle sammen i en uforglemmelig drømmesekvens; de to gynekologenes felles kretsløp illustreres som en bro av sener og kjøtt. De nærer og tærer på hverandre.
Av Cronenbergs senere filmer, er Maps to the Stars den som legger seg tettest opp mot Dead Ringers, med sin vev av ulikartede familierelasjoner, dobbeltgjengere og spaltede sinn. Incest er et gjennomgangsmotiv; mellom foreldre, barn og søsken – og i mer overført betydning blant underholdningsindustriens medarbeidere.
De mange samtalene på hotellignende soverom, rundt spisebord i glass og stål i smakløst møblerte villaer, i taxier og på kafeer der man skal «se og bli sett», utspiller seg på samme scene; i et Hollywood som tvilholder på drømmen som for lengst har blitt et mareritt i våken tilstand. På dagtid lyssatt som et flatt og softfokusert Disney Channel-konsept, om natten som en billig erotisk noir.
Agatha (Mia Wasikowska) ankommer Los Angeles med et såkalt stjernekart mellom hendene, som markerer hvor de ulike celebritetene holder hus. Hun settes i kontakt med den avdankede skuespillerinnen Havana Segrand (Julianne Moore) og blir ansatt som hushjelp, takket være en connection med Carrie ‘Organa’ Fisher via Twitter.
Havana hjemsøkes av sin avdøde mor, Hollywood-ikonet Clarice Taggart (Sarah Gadon), som visstnok skal ha misbrukt datteren seksuelt. For å ta et oppgjør med de traumatiske minnene, forsøker Havana å kapre hovedrollen i en nyinnspilling av klassikeren Stolen Waters, som i sin tid sørget for at moren vant en Golden Globe. Til daglig går hun i terapi hos TV-psykologen Dr. Stafford Weiss (John Cusack), som er far til Benjie (Evan Bird), en barnestjerne kjent fra franchisen Bad Babysitter, på vei tilbake i rampelyset etter en walk of shame langs pudderhvite kokainstriper på Mulholland Drive og Sunset Blvd.
Agatha lider av omfattende brannskader, hvilket kobler henne opp mot Clarice Staggarts dramatiske død – og ikke minst Benjies fraværende søster, som ble utvist av familien for flere år siden, etter at hun satte fyr på huset deres. Bisarre forbindelser avtegnes, og med stort vidd diskuterer Cronenberg hvordan selvreproduserende showbiz-miljøer føder vanskapte barn, belastet med forventninger de aldri kan leve opp til. De er prequels, sequels, remakes & reboots.
Ideen om et glamorøst Hollywood skildres som forkvaklet nostalgi. «Klassikeren» Stolen Waters ligner en patetisk dagsåpe, penslet med et tykt lag av svarthvit patina og falske minner, skapt i en like maktsyk og destruktiv form som Bad Babysitter 2. Kunsten synes totalt fraværende i Maps to the Stars, i tråd med Cronenbergs kritiske holdning til kommersiell samlebåndsfilm.
Maps to the Stars oser av forakt, men viser også ømhet overfor dem som er fanget av illusjonenes gravitasjonskraft. Dessuten puster skuespillerne – særlig en for anledningen botox-svulmende Julianne Moore, ironisk nok nominert til Golden Globe – menneskeluft inn i de karikerte rollefigurene. Scenen der Havana gjør sitt fornødne mens hun forsøksvis veileder Agatha om sex, samliv og viktigheten av orgasmer, blir et sørgelig bilde på drømmer som ender i dass; på et Hollywood som strekker seg mot stjernene, men produserer dritt. (Cronenberg er opptatt av å sidestille filmindustrien med diverse «anale utsigelser» – under en fest får Benjie vite om en trend som går ut på at kjendiser selger avføring til spesielt dedikerte fans.)
Etter samtalen på badeværelset, kaster Havana seg over Agathas nye kjæreste – en ung privatsjåfør (egentlig «actor/screenwriter») spilt av Robert Pattinson (nedgradert fra rollen som styrtrik limousinpassasjer i Cosmopolis). For nå er de søstre, og deler ikke bare erfaringer og hemmeligheter, men også elskere. Agatha må innse at hun er på vei inn i spiralen, der integritet og privatliv ofres på delingskulturens alter. One Big Happy Family.
Som Havana, har Benjie et spøkelse på slep. I et halvhjertet forsøk på å bedre sitt frynsete image, besøker han barneavdelingen på det lokale sykehuset, der kreftrammede Cammy (Kiara Glasco) tilbringer sine siste dager, lenket til sengen blant venefloner og ledninger. Med påtatt innlevelse lover han å lage en film om ungjentas liv.
Cammy sovner stille inn, bare noen dager etter «drømmedagen» med sitt store idol, og under økenavnet non-Hodgkin’s hjemsøker hun Benjie for å etterspørre den forjettede hyllesten. Armene hennes er tatovert med blodårelignende hieroglyfer, et kart bestående av stjerner og halvmåner – et maps to the stars fra en annen dimensjon. Spøkelset bringer redsel og mørke inn i Benjies barneværelse, og resiterer et dikt av den franske surrealisten Paul Éluard (Liberté), som gjentas en rekke ganger i løpet av filmen: «On all flesh that says yes. On the forehead of my friends. On every hand held out. I write your name. On absence without desire. On naked solitude.
On the stairs of death. I write your name.»
Møtene med Cammy non-Hodgkin’s skyver Benjies ungdomsopprør over i en mer altomfattende eksistensiell krise – og til slutt psykose. Kvalmen overfor den kyniske kulturen han selv representerer gir seg utslag i en forvirret kombinasjon av misunnelse og medlidenhet idet han kveler sin potensielle arvtager under innspillingen av Bad Babysitter 2. Det er som om Benjie vil stanse kretsløpet, kappe grenen av «slektstreet» før den vokser seg til.
Clarice Taggarts gjenferd anklager datteren for å leve et falskt og patetisk liv: «Get a life! Or maybe you should get a death? Isn’t it pathetic enough that you want to play me? You hate me, but yet you are desperate to be me. You want that role, but you’re not gonna get it.» Som en kontrast til strebersk livsførsel i konstant, men skuffende sirkulær bevegelse, blir det – uten å avsløre for mye – tydelig at selvmord er et akseptert alternativ for de fleste i denne filmen. Planet Hollywood kan kjøpe en god historie, en legende – et intenst sykeleie med påfølgende rask død – men fordømmer langvarig middelmådighet.
Maps to the Stars er den første filmen Cronenberg har skutt i USA, og han benytter virkelig anledningen til å leke turist i et miljø han egentlig ikke kjenner så godt (guidet av Bruce Wagners manuskript). Med kameraet som mikroskop undersøkes filmbransjens mentalitet som om den var et farlig virus, symptomatisk for ideologier hele den vestlige velferdsverdenen – der ulike former for iscenesettelse har blitt en viktig del av hverdagen hos folk flest – kvestes med.
David Cronenberg har for vane å skildre menneskers sjeleliv med kroppen som språk, og i Maps to the Stars gjør han dette med større presisjon og eleganse enn på lenge. Ved å bryte ned drømmenes by til et kjøttmarked, der incestuøs «tankegang og praksis» binder filmindustriens slaver sammen til en eneste stor ulykkelig familie – ødelagt av seksuelt overførbare vrangforestillinger – stiller kongen av venereal horror en betimelig diagnose.
Long live the new flesh that says yes.