Montages

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Filmfrelst
  • International
  • Blogger
Tomhet i besnærende praksis – Cosmopolis
Omtale
Omtale

Tomhet i besnærende praksis – Cosmopolis

Av Lars Ole Kristiansen 27. november 2012


Denne omtalen er en revidert versjon av en tidligere publisert artikkel fra Cannes-festivalen i våres. Cosmopolis var åpningsfilm under Oslo Internasjonale Filmfestival, hvor den ble vist hele tre ganger. Filmen får ikke kinolansering i Norge og distribueres rett på video 23. januar, men kan allerede bestilles hos britiske Play.com.

*

OIFF’12: Cosmopolis‘ fortekster ligner dem som innledet David Cronenbergs forrige film, A Dangerous Method, som fortalte om disputtene mellom Freud og Jung under den psykoanalytiske teoriens fødsel. I denne omgang er Rorschack-motivene er byttet ut med drip painting à la Jackson Pollock. En nokså overtydelig presisering av hvilket univers vi skal tre inn i: et kapitalistisk inferno der de rikeste av de rike er nødt til å erobre og eie for å fylle tomheten bakenfor det perfeksjonerte skallet av absolutt vellykkethet som omslutter dem, med nok penger til å frarøve offentligheten Pollock- eller Rothko-malerier for å styrke følelsen av individets makt. For å iscenesette en forestilling om overveldende, hensynsløs dominans.

Vi befinner oss i en tilstand der postmoderniteten separerer de priviligerte fra å ha noen som helst kontakt med marken de trår på – det finnes ingen dybde, ingen skyld eller arvesynd, ikke noe ansvar. Velstand er i praksis synonymt med hedonisme og overflatiskhet.

Eric Packer, i Robert Pattinsons lakoniske skikkelse, er en slik person. Enda kjøligere i gester og blikk enn hans ishvite, diamantglitrende fremtoning i Twilight – helt uten egentlige følelser, bare full av rent fysisk begjær etter å spre selvet rundt omkring seg i metaforiske spermdråper. Brisen på dyr vodka, konstant kåt og fremmedgjort overfor de venstreradikale opprørene som herjer i Manhattans gater, driver han retningsløst rundt i sin falliske high tech–limousin. Den kapitalistiske verden står tilsynelatende for fall når rottene kryper opp av kloakken for å spre sykdommene sine opp i høyden, helt opp til toppetasjeleilighetene i skyskraperne som strekker seg mot den himmelske grenseløshet.

Jeg ble aldri videre begeistret for Don DeLillos anerkjente roman, da jeg leste den for noen år siden – det skal jeg ærlig innrømme. I mine øyne fremstod Cosmopolis som en stivere, mer foraktfull og kalkulert variasjon over Bret Easton Ellis‘ overlegne American Psycho, uten den såre erfaringen som åpenbart ligger bak Ellis’ muntlige, utprøvende språk. Men glødende trailere bar bud om at den kanadiske auteuren Cronenberg hadde spritet opp materialet noe voldsomt; rundt omkring på nettet kunne man observere at mange hengivne og håpefulle fans – inkludert meg selv –fornemmet et aldri så lite comeback til den forstyrrende tonen man forbinder med gamle dagers «Baron of Blood» (Videodrome, Dead Ringers, Crash), etter en rekke “streitere”, om enn fryktelig gode, verker som A History of Violence og Eastern Promises.

Det kan herved avkreftes. Akademiske A Dangerous Method var basert på et teaterstykke, og mange anklaget filmen for ikke å uforske materialet visuelt. Cronenbergs filmer har vært mirakuløst stringente, helt siden den avskyelige/fantastiske debuten Shivers, men alltid drevet av bilder og atmosfære snarere enn tekst. Med Cosmopolis får jeg for alvor inntrykk av at filmskaperen befinner seg i en fase der dialogen står i det absolutte høysetet – der ordene overstyrer det filmiske språket. En fase der han diskuterer mulighetene i teaterets mer kondenserte rom gjennom et kamera.

Som i DeLillos roman er replikkene ekstremt stiliserte, og skuespillerne underbygger dette ved å levere dem i et konstant lakonisk toneleie. Til å begynne med virker det både oppstyltet og blekt, men filmens insisterende væremåte smyger seg sakte, men sikkert på tilskueren, og evner å bli en effektiv manifestering av tematikken. Cosmopolis er en film om tomhet som tomhet, fortalt gjennom meningsløse utvekslinger av ord og kroppsvæsker, iscenesatt som et kammerspill uten konvensjonell, karakterdrevet dybde; så stilisert at man må spisse ørene for å høre og ta inn over seg det faktiske innholdet bak den irriterende “glassruten” mellom oss og rollefigurene.

Pattinson er Cronenbergs instrument og bærer med seg en besynderlig elektrisitet inn i limousinen. Jeg har alltid likt Pattinson som skuespiller (jeg vil til og med argumentere for at han fungerer utmerket i Twilight-sagaens klissklass), men her har han en reell utfordring, i og med at rollefiguren hans er skrevet på en måte som gjør at vi aldri kommer inn under den blankpolerte huden hans, slik vi faktisk gjør hos Christian Bales beslektede Patrick Bateman (American Psycho). Pattinson løser oppgaven uanstrengt, tilnærmet mesterlig. Vi tror ikke på noe tidspunkt at han faktisk er et menneske.

Hva angår den tendensiøse problematiseringen av konsumkulturens feminiserte pyntemaskulinitet, når ikke Cosmopolis opp til knærne på hverken American Psycho eller Fight Club. Den mangler ikke bare energien i disse filmene, men også substansen. Til tider er den vulgært pretensiøs og poserende intellektuell. Men filmen etterlater seg et forstyrrende inntrykk, som mørnes ved flere gjennomsyn, fordi den tviholder på sin ugjestmilde, nærmest frastøtende tone fra begynnelse til slutt. Cosmopolis illustrerer en håpløshet som er hinsides menneskene som befolker den, som er mer strukturelt betinget enn rotfestet i intriger eller situasjoner. Således makter David Cronenberg, nok en gang, å brenne seg fast på netthinnen med sitt kirurgiske, subtile formspråk og foruroligende beherskethet i møte med scenarier der andre ville påkostet seg eksess.

Cosmopolis inviterer ikke til en fornøyelig eller umiddelbart givende opplevelse, men helheten er kunstnerisk konsekvent og alltid interessant.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Øystein Meland sier:
    2. desember 2012, kl. 08:41

    Hvorfor kommer ikke denne filmen på kino i Norge?

    Svar

Din kommentar

Klikk her for å avbryte svar.
Se tillatt HTML
Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>

OIFF’09: Precious (USA, 2009)

OIFF’09: Precious (USA, 2009)

5 filmer du bør se på OIFF’13!

5 filmer du bør se på OIFF’13! [5]

Knerten og Lillebror slik Åsleik Engmark og Paradox ser dem

Klart for Oslo Internasjonale Filmfestival [1]

Av Eirik Smidesang Slåen

Kiarostami slurver engasjerende i Like Someone in Love
Omtale

Kiarostami slurver engasjerende i Like Someone in Love

Av Sveinung Wålengen

Intense naturkrefter i Essential Killing
Omtale

Intense naturkrefter i Essential Killing [3]

Av Lars Ole Kristiansen

Bunnsolide Prisoners flørter med Fincher
Omtale

Bunnsolide Prisoners flørter med Fincher

Av Atli Bjarnason

Hovedpersonen Dariush pensjonerer pappfiguren Dæhlie i «1994».

Intervju: Kaveh Tehranis skråblikk på det norske i 1994

Av Karsten Meinich

5 filmer du bør se på OIFF’12!

5 filmer du bør se på OIFF’12! [4]

Av Lars Ole Kristiansen

Del på Bluesky
Del på Facebook
Omtaler

Kick-Ass 2 sparker ikke, men er ganske ræva
Omtale

Kick-Ass 2 sparker ikke, men er ganske ræva [1]

Av Lars Ole Kristiansen

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance
Omtale

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance

Av Karsten Meinich

Geografiske skjebner: Panah Panahis Veien videre
Omtale

Geografiske skjebner: Panah Panahis Veien videre

Av Azadeh M. Isaksen

Visuell prakt og moralsk grums i Michael Ciminos Hjortejegeren
Omtale

Visuell prakt og moralsk grums i Michael Ciminos Hjortejegeren [1]

Av Mads Outzen

Å rense sårene i felleskap: Privacy of Wounds
TIFF 2019

Å rense sårene i felleskap: Privacy of Wounds [2]

Av Mads Outzen

«Rød himmel» (foto: Arthaus).
Omtale

Med livet i blindsonen: Rød himmel [1]

Av Sigrid Elise Strømmen

Kongens tale treffer tonen
Omtale

Kongens tale treffer tonen [8]

Av Karsten Meinich

Dødens diptyk: Vortex er Gaspar Noés filmatiske karantene
Omtale

Dødens diptyk: Vortex er Gaspar Noés filmatiske karantene [2]

Av Lars Ole Kristiansen

Se alle

Lars Ole Kristiansen (f. 1986) er redaktør for Montages. Han har en mastergrad i filmvitenskap fra Høgskolen i Lillehammer, der han også underviser. Nestleder i Norsk Filmkritikerlag.

Montages logo
Montages AS
Båhusveien 1
3430 Spikkestad
post@montages.no
  • Om Montages

Seksjoner

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Podcast
  • Blogger

Nyhetsbrev

Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre.

RSS iconVi har også RSS-feed

Montages
Om Montages  |  Nyhetsbrev
Montages på Facebook Montages på Bluesky mtages på YouTube
©2026 Montages.no
Ansvarlige redaktører: 
Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen
Personvern og cookies