The Secret Agent («O Agente Secreto») fikk en strålende mottakelse i Cannes i fjor, og mottok priser for beste skuespiller og regi. Likevel lar en mild irritasjon seg spore hos anmelderne. Enkelte forbehold. Få virker helt fornøyd med filmen – den har for mange digresjoner og bipersoner, løse tråder, med en forvirrende sjangerblanding og et overdrevent komplisert bakteppe. Hvilket i mine øyne indikerer at filmen er et mesterverk. For det er replikker jeg vet jeg trenger to eller tre gjensyn med for å få den fulle forståelsen av, og handlingstråder jeg lengter etter å nøste opp.
Allerede noen minutter inn i filmen føler jeg trang til å liste meg ut av kinosalen. «Dette kommer til å ende grusomt», tenker jeg. Marcelo (eminent spilt av Wagner Moura), den avsatte, «kommunistiske» forskeren eller teknologieksperten, må finne seg i å bli trakassert av politiet, utelukkende på grunn av hvordan han ser ut. Det er åpenbart, at en grusom slutt på livet venter ham. Hvordan Marcelo forholder seg empatisk til volden gjør ham sårbar.
Men jeg blir naturligvis sittende, og kan til slutt (med tårer i øynene) glede meg over at regissøren, Kleber Mendonça Filho, finner en måte å skildre voldens tragiske konsekvenser på som er menneskelig. Eller altfor menneskelig, for å parafrasere Nietzsche.
«De som bader i dette området utsetter seg for en høyere enn gjennomsnittlig fare for å bli angrepet av hai», står det på engelsk på en plakat på veggen i leiligheten i filmen Mendonça Filho arbeidet med samtidig som han lagde O Agente Secreto, nemlig Retratos Fantasmas (kanskje Spøkelsesbilder på norsk, eller Bilder av spøkelser). En dypt personlig dokumentarfilm han påbegynte allerede i 2017.
Disse to filmene utgjør et diptyk, ikke minst fordi kinoen, eller kinobygget, er en hovedperson i begge prosjektene, og fordi skrekkfilmene fra 1970-tallet er en viktig referanse og tidsmarkør, og selve kinoen, Cinema São Luiz, som er viktig for handlingene i begge filmene, er stedet der fortellerens svigerfar arbeider, og klandestine politiske møter holde på maskinrommet.
O Agente Secreto er en politisk thriller som utspiller seg mot en bakgrunn av kinosalens forskremte hyl, fra tiden omkring da handlingen utspiller seg: i 1977. I Recife er det lange køer for å se Spielbergs Haisommer (1975). Vi befinner oss på militærjuntaenes tid, under president Ernesto Geisels regime. Med sitt milde og distingverte utseende opptrer han i filmen, men bare gjennom offisielle portretter i alle offentlige bygninger.
Selv om han ikke var den verste av latinamerikanske diktatorer, er han, som yrkesmilitær og tidligere president for Petrobras (det statlige oljeselskapet), et symbol på hvordan politikk og økonomi brutalt er vevd sammen.
Slik begynner filmen: Marcelo, en stille og sympatisk utseende mann er på vei mot Recife for å treffe sønnen, men samtidig er han på flukt etter å ha fornærmet en dypt konservativ, antikommunistisk forretningsmann (av utseende ikke ulike nevnte president Geisel). Sønnen bor hos besteforeldrene, etter at moren døde, og bestefaren er altså kinomaskinist på Cinema São Luiz, en av de gamle, store kinosalene i Recife regissøren åpenbart elsker av hele sitt hjerte, på tross av hvordan byen han kjente er gjort ugjenkjennelig nettopp av den moderne kapitalismens herjinger.
Snart er to leiemordere på vei mot den midlertidig trygge havnen i fødebyen, der Marcelo har blitt plassert i skjul, i et stort hus blant andre internflyktninger. Karnevalet er i ferd med å avsluttes, og så langt er mer enn nitti personer drept. Spørsmålet er om Marcelo og sønnen vil rekke å komme seg i trygghet i eksil.
Noe av styrken i O Agente Secreto ligger i spennet mellom autentisitet og iscenesettelse. Som symbolsk bakteppe ligger to «kategorier» amerikansk film det direkte og indirekte refereres til. Mes fremtredende er en serie skrekkfilmer fra 1970-tallet. Både Haisommer (1975) og The Omen (1976) går på kino i byen, og førstenevne griper direkte inn i handlingen på flere plan.
Men den virkelige inspirasjonen, om en skuer til amerikansk film, er de politiske thrillerene fra samme tiår, med politisk paranoia som bakteppe. Jeg tenker på filmer som Alan J. Pakulas Klute (1971) og Alle presidentens menn (1976), samt Coppolas Avlyttingen (1974) og Pollacks Tre dager for Condor (1976). Disse filmene bærer med seg en dyp skepsis med tanke på fremtiden, samtidig som rollefigurene synes å lete etter måter å uttrykke ekte, sterke følelser på, i et tiår preget av politisk paranoia.
Derfor er det dobbelt desto merkeligere at O Agente Secreto ikke har fått en norsk tittel, men presenteres som The Secret Agent når den kommer på kino. Det irriterer meg nesten like mye som at One Battle After Another hylles som et mesterverk (se heller Night Moves av Kelly Reichardt fra 2013, er mitt råd, for et smertelig innblikk i aksjonisters virke.)
Noe synes å være felles for Brasil og USA, nemlig kommunisthatet og det korrupte politiske systemet som skulle bekjempe denne tenkte marxistiske revolusjonen. I de amerikanske filmene, er denne paranoiaen en fiksjon – for ingen ble verken drept eller torturert i kjølvannet av Watergate, eksempelvis (amerikanerne som ble drept i kampen mot kommunismen døde i Vietnam). Men i Brasil var volden, som USAs tilstedeværelse i Latin-Amerika, høyst reell. Det er svært givende hvordan denne tilstedeværelsen opptrer via filmen, det er langt mer tankevekkende enn en direkte kritikk av «naboen i nord».
I dette landskapet er det at enkelte spede forsøk på sosial protest utspiller seg. Glimt av verdighet, solidaritet, og når slaget synes tapt: betydningen av å etterlate seg et vitnesbyrd. Dette skjer via Elza (Maria Fernanda Cândido), en av filmens mange sentrale bipersoner (for å si det litt kryptisk), en vakker, middelaldrende kvinne fra den øvre middelklassen, som både skal hjelpe Marcelo med å flykte, og samtidig sikre seg hans vitnesbyrd, med tanke på morgendagens rettsforfølgelse av overgriperne og de politiske morderne.
En gårsdagens kluntete kassettspiller tar imot Marcelos versjon av hendelsene. Disse båndene er det en ung universitetsstudent hører på i dagens Brasil. Men like mye som hva hun hører om det som skjedde, Marcelos versjon av hendelsen, handler filmen om hva som ikke kan overføres til oss i dag, og det som blir sagt når båndopptakeren slås av – det som eksisterer utenfor arkivene og akademia.
I motsetning til den håpløst karikerte «motstandsbevegelsen» i One Battle After Another, er den sivile motstanden og arbeidet med å dokumentere lidelsene og overgrepene et reelt bakteppe handlingen utspiller seg mot hos Kleber Mendonça Filho, noe mange som har drevet med solidaritetsarbeid vil kjenne seg igjen i.
Identifikasjonen opptrer også i møte med bildene og hvordan tidsånden er fremkalt. En av filmens store styrker er fotoarbeidet, betegnende nok med en kvinnelig fotograf, som nødvendigvis må se Brasil og Recife utenfra, for Evgenia Alexandrova er oppvokst i Russland og utdannet ved Femis i Paris.
Stilgrepene er interessante og i tråd med inspirasjonen fra gårsdagens Hollywood. Hun har valgt å bruke en serie Panavision-linser produsert på 70-tallet, ikke bare, slik jeg tolker det, i jakten på autentisitet, men som enda et ledd i filmens dypeste anliggende, nemlig hvordan forholde seg intellektuelt til hvordan representere fortiden på film. Hun sier at ønsket ikke var å skjule, men snarere vise sømmene i filmen og fortiden som konstruksjon.
Det kan også være interessant å se filmen som et motstykke til Walter Salles sin Fremdeles her (2024). Klasseperspektivet er annerledes. Salles film skildrer en familie fra øvre middelklasse, og hvordan deres idylliske tilværelse sprenges i filler når faren, en kjent arkitekt, fengsles, tortureres og drepes av militærjuntaen. Mendonça Filhos film er langt mer overskridende og risikerer mer – både politisk og sjangermessig (eksempelvis hva skildringen av seksualitet angår).
Der Salles versjon av hendelsene har en mer nostalgisk feeling, er O Agente Secreto mer folkelig og barokk. Ikke minst kommer dette til uttrykk i hvordan begjær er komplekst til stede hos Mendonça Filho.
O Agente Secreto skulle bli Udo Kiers siste rolle. Han fremstiller en uforglemmelig reinkarnasjon av en skipbrudden flyktning fra verdenskrigen: Om han er en tidligere tysk soldat eller en overlevende fra leirene kommer i filmen an på øynene som ser. Kiers rollefigur har en ekspressiv kraft og tvetydighet som er betegnende for filmens tvetydighet, på godt og – i den virkelige verden – på vondt.
Hvordan forholde oss til fortiden i dag?
O Agente Secreto er et ektefølt og dyptpløyende persongalleri og en gjennomtenkt tematikk som sømløst går mellom sjangerlek og skrekkfilm, på den ene siden, og dype karakterstudier, uten å minste publikum av syne. En ufattelig rik film som etterlater sterke inntrykk, spesielt for en som selv lenge har vært opptatt, eller viklet inn i, etterdønningene av volden og diktaturene i Latin-Amerika. På tross av at den amerikanske filmen kontinuerlig spøker i bakgrunnen, vil den som er interessert i brasiliansk litteratur og kunst glede seg over mer skjulte referanser, som ikke trenger å være like bevisst plantet, men like gjerne til stede i filmens underbevissthet.
I novellen Mysteriet i São Cristóvão (fra novellesamlingen Familiebånd, Solum forlag), skriver Clarice Lispector uhyggelig om hvordan noen unge menn bryter ettermiddagens søvnige idyll ved, på vei til en fest, å ikle seg masker og gå inn i naboens hage, helt impulsivt, for å plukke hyasinter. Også hos Lispector er det som om fortellingens virkelige liv befinner seg i den vakre og rufsete ytterkanter. Et annet eksempel er mindre uttalt: Den legendariske brasilianske romanen Den store Sertão (1956, på norsk 2004), av diplomaten, legen og forfatteren João Guimarães Rosa, slutter med at den aldrende fortelleren erkjenner at det ikke finnes noen djevel, men legger til: «Det som fins er menneskelige mennesker …»
Filmens “hemmelige agent” kan få siste ord, det vil si hovedrolleinnhaver Wagner Moura, fra talen han holdt da han vant en Golden Globe for beste filmskuespiller 2025, nemlig at O Agente Secreto er en film om minner og tap av minner, og et generasjonelt traume. Og fortsatte: «Men hvis traumer kan bli gitt videre på tvers av generasjoner, kan det samme gjøres med verdier.» Etter mitt skjønn er filmen et bevis på at dette er mulig. Hvilket ikke er noen liten sak.
O Agente Secreto er et mesterverk, også på grunn av sine feil og mangler.