I was 12 going on 13 the first time I saw a dead human being. It happened in the summer of 1959-a long time ago, but only if you measure in terms of years. I was living in a small town in Oregon called Castle Rock. There were only twelve hundred and eighty-one people. But to me, it was the whole world.

Få filmer har på bedre vis portrettert vennskap enn Rob Reiners Stand by Me. Et melankolsk tilbakeblikk av den typen bare alderdom kan gi deg, men samtidig aldri hverken for naivt eller overstadig romantiserende. Historien om de fire guttene som drar på leting etter liket av en skolekamerat er en sjangertypisk coming-og-age-historie av det slaget amerikansk film gjør bedre enn noen andre, men med en twist. Basert på Stephen Kings novelle The Body, rommer fortellingen også et mørke lignende filmer sjelden tar seg tid til å fortelle. På samme måte som i François Truffauts Les Quatre Cents Coups eller i William Goldings roman Lord of the Flies, tvinges utviklingen mot voksenlivet frem via utenforstående krefter, med barna satt i ekstreme situasjoner de i utgangspunktet ikke kan takle. I Peter Bogdanovichs The Last Picture Show derimot (les min Coup de Cœur på filmen) skjer prosessen derimot innbyrdes i hver karakter og i møte med hverandre.

De utenforstående kreftene er i denne sammenheng omstendighetene rundt den drepte gutten. Vi får riktignok aldri helt vite hvem han er, ei heller guttenes forhold til det som sannsynligvis var en skolekamerat, men det hviler et skjær av tragedie over hele handlingen. I mitt hode har alltid gutten vært skolens utenforstående; mobbeofferet som alltid gikk alene og som en dag gikk litt for langt på sin ensomme vandring. Dette elementet i historien har sittet fastbrent i bakhodet mitt siden første gangen jeg så filmen i 12-13-års alderen, og selv i dag gir det filmen en brodd og tristesse som gjør den til noe mer enn bare nettopp et romantisert tilbakeblikk til sommeren alt endret seg. Som rammefortelling bidrar det også til å skape en spenning og forventning om det skal komme, selvsagt ytterligere understreket av gjengens vandring langs togskinnene som fraktet guttens bane.

Som adaptasjon av en King-novelle, hører Stand by Me hjemme blant de mest vellykkede. Sjelden om noen gang – det måtte isåfall være i Frank Darabonts The Shawshank Redemption – har en regissør lykkes bedre med å iscenesette Kings alltid komplekse og sjangersjonglerende historier. Dramaet og komedien vandrer side om side med en besnærende letthet, mest av alt på grunn av de fire hovedrollenes troverdige innsats. Størst av alle er River Phoenix, som her begår en rolle som sammen med flere andre i sin korte karriere, demonstrerer hvilken skuespiller han faktisk lå an til å bli. Samspillet mellom han og Will Wheaton er både ærlig og engasjerende, og enkeltscener står fjellstøtt som nydelige portretter på vennskap. Regissør Reiner skal ha hatt som ambisjon å kunne vise samtlige scener i total med alle barna med, og ønsket med det å gå bort fra den enklere utveien med å filme hver enkelt for å lettere kunne holde på motivasjonen og konsentrasjonen hos de forholdsvis uerfarne skuespillerne. Han lykkes med ambisjonen, og det gir filmen enda en dimensjon av troverdighet. Det beste eksemplet er kanskje sekvenser der de fire snakker i munnen på hverandre, og replikkene flyr som revolverskudd i alle retninger. Reiners ambisjon kombinert med Thomas Del Ruths fotoarbeide tar oss helt inn i disse scenene.

Enkelte kritikere beskyldte i sin tid Stand by Me for å være overstadig sentimental med altfor mange trøstende hender på skuldre og hva verre er, men for meg er det denne tiltroen til nettopp sentimentalitetens verdi som hele tiden får meg tilbake til Castle Rock og sommeren 1959. For meg hører Stand by Me hjemme der oppe blant 80-tallets virkelige perler. En intim historie med episk budskap, tuftet på en klassisk sjangers premisser, men løftet av en original rammefortelling. Sterke barneskuespillere med solide replikker og en regissør med tro på de fires evner til å bære historien uten voksen innblanding, skaper en historie som jeg bare blir mer og mer glad desto eldre jeg blir.