Elephant er en spesiell film. En åpenbar og banal bemerkning som også gjelder en rekke filmer, javisst. Men Elephant er virkelig noe helt på siden av en alminnelig filmfortelling – i sin utstuderte alminnelighet. Den omhandler massakren ved Columbine High School uten en politisk stemme eller noe forsøk på å fordele skyld. Det er en film som ser og en film som viser.

At Elephant som første film noen gang ble tildelt både Gullpalmen og prisen for beste regi under filmfestivalen i Cannes i 2003, er bare en liten pekepinn på dens egenart. Og det er på mange vis helt på sin plass at den fikk begge prisene. Den dvelende og poetiske, men samtidig hvileløse vandringen gjennom Columbine High en skjebnesvanger høstdag er først og fremst en regibragd. Samtidig skinner filmen i sin helhet og originalitet.

Gus Van Sant har vevd sammen en troverdig fortelling bestående av alminnelige skoleelevers små øyeblikk, bruddstykker av deres flyktige liv, nettopp den dagen hvor mange av dem ender brått og brutalt. Han lar kameraets blikk bokstavelig talt følge de intetanende elevene gjennom skolehverdagen. Med lange tagninger og kjøringer gjennom gangene observeres både relasjoner, ambisjoner, usikkerhet og ensomhet. Samtidig følges de to guttene som planlegger å drepe alle sammen. Og det gjøres med samme blikk, uten å tydelig mene eller si så mye.

Selvsagt sier Van Sant noe med filmen, selvsagt er dette hans fiktive fortelling om to gutter som skyter sine medelever og lærere. Men han tilnærmer seg det hele uten de tydelige, meningsbærende fortellergrepene vi er vant til fra fiksjonsfilm. Det er ingen nøysomt strukturert eksposisjon eller noen klar spenningsoppbygning. Faktisk går Van Sant i motsatt retning av hva man er vant til å se. Han forlenger tiden istedet for å forkorte. Ved å følge flere karakterer, utspiller de samme øyeblikkene seg flere ganger. To ungdommer man har fulgt møtes i gangen, for eksempel. Filmen har heller ingen fast kronologi.

At man følger ulike elevers lille reise gjennom denne dagen, gjør at det ikke er noen tydelig protagonist, og ingen karakterutvikling over tid. Man blir såvidt kjent med de ulike menneskene – noen åpenbart sympatiske eller usympatiske, noen man bare kan fundere over. Det er også litt av poenget. Det er ingen store heltedåder her, og for mange av elevene er dette endepunktet, ikke vendepunktet. Dette er så langt de noen gang kommer.

Den mest markante skikkelsen er John (John Robinson), i gul t-skjorte og med lys lugg. Han har i likhet med resten av ungdommene beholdt sitt eget navn i filmen, og er en av de få som hadde skuespillererfaring fra før. For Van Sant valgte å bruke vanlige skoleelever. Nok et dristig regivalg, og en av hovedårsakene til at filmen virker så troverdig. Misforstå meg rett, å få unge mennesker til å «spille naturlig» er ingen enkel oppgave. Tvert imot kreves det en ekstraordinær egenskap hos en regissør å få et helt ensemble av uerfarne ungdommer til å slappe av foran kamera. Det har Van Sant greid gjennom improvisasjon og gjennom måten han bygger hele universet. Ikke minst har fotoet mye å si for flyten i filmen, og for muligheten til å la det hele føles lite konstruert. Fotograf Harris Savides valgte å jobbe med ekstremt enkle lysoppsett for å beholde den naturalistiske stilen, og for å gi rom til å la både skuespillet og ikke minst kameraet utfolde seg. Filmen bygger på lange tagninger, ofte flere minutter, på kjøringer og på 360° panoreringer. I all hovedsak jevnet han bare ut fargetemperaturen på de allerede eksisterende lysrørene, han la til litt dagslys utenfra, og innimellom var det rom for å reflektere litt lys i taket.

Noen vil mene at denne alminneligheten og enkelheten, med langsomme studier av ordinære ungdommers små gjøremål gjør filmen kjedelig. Det er isåfall en smakssak. Jeg mener dette er poetisk, drivende godt gjennomført og ikke minst meningsbærende i seg selv. Der det ikke skvises inn ytringer, dårlig fordekte forklaringer eller standpunkt, lar heller Van Sant realiteten i en skolehverdag snakke for seg selv. Han bringer på mange måter publikum nærmere en forståelse av en slik hendelse ved å bare kjølig observere. Det betyr ikke at man knekker noen kode som forklarer hvorfor noen føler behov for å plukke opp et gevær og skyte sine medmennesker ved å se denne filmen. Man blir ikke nødvendigvis så mye klokere. Men man blir faktisk nødt til å se realiteten i slike hendelser. Til å tenke over det. Til å kjenne på det.

Dette er ikke en film hvor virkelighetsflukt er en av ingrediensene. Ei heller er den ment å sjokkere. Den er om sagt gjennomført alminnelig, og det om noe som for de aller fleste sunne mennesker er svært så ualminnelig, komplett uforståelig, helt meningsløst og ekstraordinært. Kanskje er den bare en mulighet til å være tilstede, til å ikke se bort. Og til å gi livets langsomme flyktighet en liten tanke.