I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel om ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Aguirre, der Zorn Gottes vises torsdag 1. desember kl. 18.00.
*
After the conquest and plundering of the Inca Empire by Spain, the indians invented the legend of El Dorado, a land of gold, located in the swamps of the Amazon headwaters. A large expedition of Spanish adventurers, led by Gonzalo Pizzaro, set off from the Peruvian highlands in late 1560. The only document to survive from this lost expedition, is the diary of the monk Gaspar de Carvajal.
Med denne teksten rullende over lerretet starter Aguirre, der Zorn Gottes (1972), før filmen fortsetter med den berømte scenen der ekspedisjonen tar seg nedover Andesfjellene på vei til jungelen. Regissør Werner Herzog har laget en rekke formidable dokumentar- og spillefilmer, men Aguirre blir ofte trukket frem som hans aller beste verk. Det er nok mange årsaker til dette: Mytene om alle problemene og konfliktene som hopet seg opp under innspillingen. Filmens narrative fremdrift, tydelig og gåtefull på én gang. Jakten på El Dorado. Musikken, mystikken, eller rett og slett bare Klaus Kinskis uhyggelig troverdige rolletolkning – en hissig, oppjaget og stormannsgal erobrer, balanserende på randen av galskap. Selv om Don Lope de Aguirres tittel offisielt er «nestkommanderende», forstår vi fra begynnelsen av at denne conquistadoren ikke vil sky noen midler på veien mot makt og berømmelse.
Det er vanskelig å slå fast nøyaktig hva som gjør Aguirre så spesiell. Ikke bare fordi den allerede har blitt diskutert fra mange innfallsvinkler, men også fordi filmens tiltrekningskraft handler vel så mye om udefinerbare stemninger og det vi ikke ser på lerretet. For min egen del er nok dette hovedårsaken til at jeg stadig lar meg oppsluke av denne filmen – en fascinasjon som minner mye om den jeg har for Apokalypse nå! (som for øvrig var sterkt influert av Aguirre). I begge disse filmene er karakterene på vei oppover en elv midt i jungelen, og blir etter hvert smertelig klar over at de ikke har noe der å gjøre. Det er noe urovekkende der inne i den ville naturen, men hva slags form har det? Vestlige oppdagelsesreisende gjennom ukjent terreng, i møte med ukjente kulturer, er en ramme som byr på mange aspekter og som knapt kan bli mer spennende.
Kulturrelativisme er i beste fall et fremmedord for spanjolene i Herzogs film. Don Lope de Aguirre og resten av det spanske følget er på vei oppover elva for å erobre nytt land, det snakkes forventningsfullt om et El Dorado fylt av gull, men er det dit de er på vei? Spenningen etableres raskt – tidlig i filmen får vi se de utvalgte begi seg ut på elva, vekk fra sivilisasjonen, for å møte hva enn som måtte komme i jakten på gull og lykke. Det viser seg å være ulike oppfatninger av hva en eventuell “lykke” vil innebære; den eneste svarte personen i følget håper på frihet fra undertrykkelse, mens Aguirre håper å kunne legge verden for sine føtter. Spente, men usikre fjes på flåten som betrakter naturen i stillhet, omkranset av brusende vann og lyden av eksotiske fugler inne fra jungelen.
Diffuse drap og underliggende uro
Den vage uhyggen etablerer seg idet en av ekspedisjonens flåter kommer inn i dødvann, og ikke kommer seg hverken fram eller tilbake på elva. Mennene på de to andre flåtene padler seg inn til motsatt side av vannet, der det mot Aguirres vilje blir bestemt at en gruppe skal forsøke å komme seg over til den fangede flåten og hjelpe dem løs. Gruppa drar, de gjenværende tenner et bål på land, svøpt inn av natten. Plutselig høres bulder og brak fra våpen. Et stykke bak menneskene rundt bålet ser man at den fangede flåten på elva lyses opp av flammer.
Det hoppes til neste scene. Det er neste dag, og kameraet er plassert bak de gjenværende som satt rundt bålet kvelden i forveien. De stirrer bort på flåten, som nå er full av døde mennesker. Redningsgruppa står på en fjellknaus over likene og peker ned. Vi hører ikke hva de sier. Flere av de drepte har spyd tvers gjennom kroppen. Klippingen mellom menneskene ved bålet og likene på flåten er gjort så udramatisk, ja, nærmest apatisk, at det skapes en akutt følelse av uro både hos filmens persongalleri og meg som betrakter.
For de oppdagelsesreisende glir spenningen over i redsel. Hvem drepte mennene? Var det egentlig indianere? Hvorfor er noen av mennene på flåten borte? Som tilskuer får man ikke vite noe mer enn filmens karakterer, og etter massakren på flåten følger flere hendelser der Herzog selvsikkert holder tilbake informasjon. Som i scenen der en mann tråkker i en felle, og heises opp i et tre uten en lyd. Hvem eller hva som er der oppe i treet får vi ikke se. Når det like etter drypper blod i pannen på en annen i følget, kikker han opp og roper «indianere!», men det føles ikke som en tilstrekkelig forklaring på det som har skjedd. Senere i filmen får vi se glimt av urinnvånere, men hele tiden på avstand – fra ekspedisjonens perspektiv ute på elva ser vi dem gli inn og ut av jungelen ved elvebredden.
Det apatiske og desillusjonerte som preger den sparsommelige klippingen, gjenspeiler den stemningen som gradvis brer seg over det spanske følget. Mot slutten av filmen tar usikkerheten og likegyldigheten fullstendig overhånd, og for de gjenlevende mennene på flåten blir illusjon og virkelighet umulig å skille. «Dette er ikke en pil. Vi bare forestiller oss pilene fordi vi frykter dem,» sier en av dem, etter at en pil nesten umerkelig glir inn i bildet fra venstre og treffer ham i låret.
Den uutgrunnelige naturen
Noe av det som fascinerer meg aller mest i Herzogs filmografi, er hans evne til å tilføre naturen noe åndelig og mystisk – av og til kun ved å observere den uten andre virkemidler enn selve kameraet. Det er ikke dermed sagt at jeg ser på Herzog som en «objektiv dokumentarfilmskaper», for på ulike måter former han virkeligheten foran kameraet etter sitt eget verdensbilde. Men det er nettopp dette som gjør hans filmer så spennende – hvis man mener filmmediets oppgave er å avdekke sider ved virkeligheten og se den med et friskt blikk, er Herzog en filmkunstner per se. Han har aldri lagt skjul på sin lunefulle blanding av fiksjon og dokumentar, som mikses sammen på en måte som utfordrer sjangerbegreper og definisjonen av «virkelighet». Dette sørger samtidig for at en (i utgangspunktet) iscenesatt film som Aguirre gir mye av den samme effekten som for eksempel hans dokumentarfilmer Fata Morgana (1971) eller Lektionen in Finsternis (1992). Ved hjelp av musikk og lange tagninger utelukkende av natur, tilfører Herzog omgivelsene noe uuttalt som gradvis åpenbarer seg for betrakteren.
Det finnes andre filmskapere som skaper noe av den samme gjenklangen i meg, slik som Andrei Tarkovsky og Terrence Malick – eller filmer som Walkabout (Roeg, 1971) og nevnte Apokalypse nå!. Det samme gjelder verk av enkelte billedkunstnere, kanskje spesielt Edvard Munch og hans syn på naturen som uttrykksmiddel snarere enn mål. Naturen blir et uttrykk for noe sjelelig hos mennesket, men også for noe omkringliggende som mennesket aldri helt vil kunne fatte. Blant alle disse kunstnerne og filmskaperne skiller Herzog seg likevel ut i sin formidling av naturen, fordi han når alt kommer til alt ligger tettere opp til det dokumentariske enn de andre jeg har nevnt. I alle fall virker det slik.
På jakt etter nye filmatiske erobringer
Det føles unødvendig å gjenfortelle historier man har hørt om den strabasiøse filminnspillingen i Peru. Faktisk føles det også litt urettferdig, fordi det fort kan overskygge de filmatiske kvalitetene ved Aguirre. Likevel kommer man ikke unna at omstendighetene setter sitt preg på filmopplevelsen – selv om man ikke kjenner til anekdotene om truslene, skyteepisodene og annen dramatikk under filmens tilblivelse. Dette var det første samarbeidet mellom Klaus Kinski og Herzog, to visjonære personligheter besatt av sine egne ideer. Kinski ønsket å tolke Aguirre som en aggressiv og sprøyte gal mann, med et temperament ikke ulikt sitt eget. Herzog ønsket seg på sin side en mer nedtonet form for galskap, derfor hisset han opp Kinski før kameraet begynte å gå, helt til skuespilleren var utmattet og gjorde rollen slik Herzog ønsket. Resultatet er en shakespeariansk rollefigur, moden for historiebøkene – en klassisk, dramatisk karakter, fylt av passiv aggressivitet, grådighet, sjalusi og stormannsgalskap.
Slik som i Fitzcarraldo (1982), et annet legendarisk Herzog/Kinski-samarbeid, glir innspillingen av Aguirre og dens handling over i hverandre. Begge filmene handler om vestlige visjonærer på jakt etter nye erobringer i jungelen, men mens Brian Sweeny «Fitzcarraldo» Fitzgerald etter hvert innser sine begrensninger, nekter Don Lope de Aguirre å gi seg før han har nådd sitt mål. Selv om Klaus Kinski var en forrykt mann, er det i begge filmene kanskje likevel Werner Herzogs personlighet som skinner mest igjennom: En filmskaper villig til å gjøre det aller meste for å oppnå det sluttresultatet han ønsker. Herzogs definisjon av virkelighet gir seg til syne – til tross for at han misliker storyboards og improviserer mye, er han krystallklar når det kommer til hvordan filmen bør skytes.
Han er selv en oppdagelsesreisende på jakt etter svar i livet, og lykkes nesten alltid i å overføre entusiasmen til en betydelig andel tilskuere. Derfor er også Aguirre, der Zorn Gottes verdt gjensyn etter gjensyn. En Herzog-film som appellerer kanskje nettopp fordi den ikke gir noen bestemte svar på livets gåter.