Det kan ofte være vanskelig for oss nordmenn å komme ordentlig inn under huden på amerikansk kultur og historie, men få filmer har maktet det like elegant som Robert Mulligans mesterverk To Kill a Mockingbird (1962), basert på den biografiske boken til Harper Lee.
Lees bildungsroman fra 1960 er ambisiøs i den forstand at den både tar for seg småbylivet i sørstatene på 30-tallet (i alle dets fasetter) og samtidig problematiserer dype og grunnleggende spørsmål knyttet til rase, integrering, moral, klasse og kjønn. Mulligans filmatisering to år senere viker ikke tilbake for noe av dette, selv om den komprimerer den årelange handlingen til et par somre. Umiddelbart virker det som en todelt filmopplevelse – dels en oppvekstskildring, dels et rettsalsdrama – men det er så mange tematiske fellestrekk mellom de to linjene at det blir vanskelig å skille dem fra hverandre. Dette er en film som syder av så mye subtekst i nesten samtlige narrative komponenter at en artikkel som denne bare kan sneie innom noe av det.
Jeg har lyst til å hekte meg ved stemningen i oppvekstskildringen. Å lage filmer sett fra barns perspektiv er ikke utelukkende et 80-tallsfenomen, hvis noen mot formodning skulle tro det. I utgangspunktet følger vi historien til søsknene Jem (Phillip Alford) og Scout (Mary Badham), og deres advokatfar Atticus Finch (Gregory Peck) i hans forsøk på å forsvare en svart mann mot falske voldtektsanklager. Men det skjer ikke før filmen er godt over halvveis. I mellomtiden er vi vitne til uskyldig lek i sitrende solstek og støvfylte gater besatt av kjerrer og loslitte bønder i post-depresjonens USA. Jem, Scout og nabogutten Dill klatrer i trær, lusker på skumle hus og aktiviserer seg selv med det de måtte finne av gjenstander. Scout er en guttejente med fyrrig temperament, Jem er storebroren som både skal beskytte og irrettesette. Det er et gnistrende søskenforhold, ytterligere intensivert ved at de to unge skuespillerne angivelig skal ha kranglet mye på settet også.
Det barnlige perspektivet settes allerede i tittelsekvensen, med forsiktig ungjente-nynning satt over bilder av ulike leketøy og aktiviteter. Her etableres også et av filmens viktigste virkemidler – Elmer Bernsteins musikk. Et lekende, springende pianotema som beveger seg over hele skalaen omtrent slik et barn ville spilt hvis du satte det foran et piano. Senere i filmen er det nettopp Bernsteins musikk som kanaliserer barnas opplevelser av situasjonen rundt dem: Den gotiske dissonansen for sekvensen der de sniker seg opp til byoriginalen Boo Radleys hus. Eller når den ustabile fylliken Bob Ewell lener seg på bilvinduet mens Jem stirrer redselsfylt tilbake fra innsiden. Eller når de overraskes av Boo Radleys far på gata. Som tilskuer vet vi at disse situasjonene ikke nødvendigvis er farlige (i hvert fall ikke på dette tidspunktet), og at skrekken belager seg mer på urbane legender og småbysladder, men intensiteten forøkes gjennom musikken, slik at det ikke skal levnes noe tvil om hvordan barna opplever det.
Så er det også her mye av den tematiske nerven ligger – tapet av uskyld. La meg illustrere det med to enkle scener, hentet fra hver sin ende i filmens forløp. Alenefaren Atticus har nettopp lagt sine barn, og Scout stiller storebroen i naborommet noen spørsmål om deres avdøde mor før de sovner:
– How old was I when Mama died? – Two.
– How old were you? – Six.
– Old as I am now? – Mm-hmm.
– Was Mama pretty? – Mm-hmm.
– Was Mama nice? – Mm-hmm.
– Did you love her? – Yes.
– Did I love her? – Mm-hmm.
– Do you miss her? – Mm-hmm.
Samtidig kjører kameraet sakte ut på verandaen hvor Atticus sitter stille og lytter. Han er mann med stor rettferdighetssans og på mange måter et stort forbilde, men har ennå til gode å knytte seg helt til sine barn (de kaller ham ‘Atticus’ og ikke ‘pappa’). Det er tydeligvis et stort emosjonelt vakuum etter konas død som aldri er blitt gjenfylt. Alt dette kommuniseres så subtilt, så usigelig vakkert, så fantastisk ekte at jeg blir like rørt hver bidige gang. Barnas uskyld settes tydelig opp mot en storm av motstridende, men usagte følelser.
Omlag halvveis i filmen har Atticus tatt den upopulære saken, og benker seg utenfor fengslet hvor den anklagede Tom Robinson befinner seg alene. En hissig lynsjegjeng ankommer byen for å ta rotta på Robinson før rettssaken engang har begynt, men akkurat i det vi forventer en voldelig konfrontasjon, spretter barna frem og stiller seg ved sin fars side. Atticus ber dem om å dra hjem, men de nekter. Vel har de respekt for sin far, men han har også utstyrt dem med et så tydelig moralsk kompass at de klarer å lese situasjonen på egenhånd, og gjør det de oppfatter som riktig. Det har foregått en modningprosess; de har vært gjennom en rekke situasjoner som har utfordret deres barnlige uskyldighet og gitt dem selvtilliten til å følge sin fars eksempel til tross for oppfordringen om ikke å gjøre det. De avvæpner situasjonen.
Dette er naturligvis en arv fra Harper Lees narrative materiale, men også et vitne om Horton Footes briljante adaptasjon (moren nevnes overhodet ikke i boka). Det foreligger en rekke filmatiske løsninger som i all sin enkelhet oppsummerer litterære momenter på denne måten. Legg for eksempel merke til Atticus Finch’ ti minutter lange sluttprosedyre, hvor Gregory Peck henter frem all sin Abraham Lincoln-aktige gravitas. Det er ikke et eneste reaksjonsskudd fra den hvite juryen. I stedet fungerer den nærmest som en henvendelse direkte til tilskueren, en oppfordring om å vekke våre empatiske evner og rettferdighetssans. Makeløst.
Materialet bindes sammen med lett gjenkjennelig tematikk. Den iboende synden i å drepe en sangfugl, for eksempel, et vesen som ikke gjør annet enn å synge fra hjertet – livsvisdom som både kan relateres spesifikt til karakterer som Tom Robinson og Boo Radley, men likeledes den grunnleggende moralske rettesnoren for Jem og Scout. Eller oppfordringen om ikke å gå på akkord med seg selv, selv om det betyr at du blir upopulær i miljøet rundt deg. Som Scouts retrospektive voice-over formulerer det mot slutten:
One time Atticus said…
you never really knew a man until you stood in his shoes and walked around in them.
Just standing on the Radley porch was enough.
The summer that had begun so long ago had ended,
and another summer had taken its place.
And a fall.
And Boo Radley had come out.
I was to think of these days many times,
of Jem and Dill…
and Boo Radley and Tom Robinson.
And Atticus.
He would be in Jem’s room all night,
and he would be there when Jem waked up in the morning.
To Kill a Mockingbird er en sjelden og rik film, fordi den oser av kvalitet på mange nivåer samtidig. Du kan nyte det rent filmatiske – briljansen i adaptasjonen, de sterke rolleprestasjonene fra Gregory Peck til Robert Duvalls subtile Boo Radley, den romantiserende oppvekstskildringen eller Elmer Bernsteins kanskje beste filmmusikk. Du kan filosofere over de moralske problemstillingene. Og du kan ikke minst la deg rive med av den emosjonelle soberheten som ikke faller tilbake på trøtte Hollywood-konvensjoner, men som kommuniserer fortiden både som et gufs og som en nostalgisk reise på en gang, som balanserer håp og fortapelse med like sylskarp klarhet. Du trenger ikke være amerikaner for å identifisere deg med dét.