Vibeke Løkkeberg feirer 70 år, og i den forbindelse viser Cinemateket i Oslo et retrospektiv med regissørens mye omtalte og ofte kontroversielle filmer, som ellers er vanskelige å oppdrive. Løperjenten vises dessuten på Cinematekene – et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim – fra og med denne uken. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.
*
«I 1945 da visste i hvert fall jeg hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Jeg skulle bli amerikaner», forteller Odd Børretzen i låten Vi drømte om Amerika. Det er denne tiden, hennes barndoms Bergen, Vibeke Løkkeberg tar oss med tilbake til i Løperjenten – hennes mest anerkjente film.
Løkkeberg skildrer en tid da det igjen, etter krigen, var mulig å drømme om lykke og frihet, og ingen ting var mer fristende enn Amerika – «et luktfritt land over havet hvor alle har bil og hvite tenner», som Børretzen så fint beskriver.
Vi er i Bergen, året er 1947, og faren til lille Kamilla (Helge Jordal) fantaserer om å flytte over Atlanteren, rettere sagt til Canada. Syv år gamle Kamilla (Nina Knapskog) kan ikke forholde seg til hva Amerika er for noe; verdenen hennes er ikke større enn den trange leiligheten, skomakerbutikken til foreldrene og oppgangen i naboblokka der bestevennen Svein (Kenneth Johansen) bor i en kaotisk familie. Riktignok får hun et lite innblikk i drømmenes verden når den amerikanske marinen kommer på besøk i området; de snakker engelsk, deler ut tyggegummi til barna og oser av lykke og optimisme. En kontrast til Kamillas liv, inneklemt mellom kranglende foreldrene i en bydel preget av fattigdom og familieproblemer.
Kamilla er vår ledsager gjennom Løperjenten. Som tilskuere følger vi jentas blikk, idet hun betrakter de voksnes verden og forsøker å forstå den: hun ligger under bordet, kikker gjennom vinduet, lytter mens hun later som hun sover. Innledningsvis har Kamillas far nettopp ansatt en ny ung dame til å stå bak disken i skomakerbutikken, på bakkeblan i blokka der de bor. Kamilla merker at familien er i forandring. Moren (Vibeke Løkkeberg) er ikke like begeistret for den nye butikkdamen som alle de andre, og lar seg ikke engang imponere av det flotte mørkeblå silkeforkleet hennes. Hun blir rasende når Kamilla undres over hvorfor moren ikke er like fin i tøyet.
Rett over gata har Kamilla observert hvordan foreldrene til Svein krangler, som etter hvert leder til at faren flytter ut og havner på flaska, hvilket igjen medfører at moren ikke lenger klarer å ta vare på barna når hun må ta seg jobb hos en baker. Gradvis begynner Kamilla å ane at det samme kan skje i hennes egen familie. Faren blir mer og mer betatt av butikkdamen, og prater om at de to skal reise til Canada sammen. I takt med farens drømmerier, blir moren deprimert.
Foreldrene går fra hverandre, men moren sørger for å gjemme unna alle de oppsparte pengene deres, som en slags forsikring. Resultatet blir en stadig hissigere dragkamp mellom foreldrene, med Kamilla som redd og nølende tilskuer. Hun får med seg langt mer enn foreldrene aner, og veksler hele tiden mellom å stole på moren og faren. Best har hun det ute i gata eller i skogen sammen med Svein, der de iscenesetter sin egen tolkning av det fremmende og tidvis truende voksenlivet.
Unge Nina Knapskog er et funn i rollen som Kamilla. Hun mestrer å fremføre replikkene på en troverdig måte, samtidig som Løkkeberg lar de unge skuespillerne få anvende sine naturlige barnlige særtrekk. Rollefigurene Kamilla og Svein føles som mennesker av kjøtt og blod.
Det er ingen tvil om at disse er filmens hovedpersoner.Kameravinklene er gjennomgående plassert fra Kamillas synsvinkel, og på den måten betrakter vi de voksnes handlinger på en viss avstand – nedenfra og opp, gjennom vinduer og halvåpne dører. Grepet kommuniserer barnets opplevelse av de vanskelige omveltningene og all forvirringen og usikkerheten dette forårsaker.
Hverdagen som tegnes opp foregår før fjernsynets inntog; barna har ikke tilgang på apparater som kan underholde dem når de voksne arbeider eller må være for seg selv. Løperjenten bruker mye tid på å skildre barna som smyger seg rundt i de små leilighetene, inn og ut av foreldrenes sfære. Tidsbildet puster og lever på en måte som er sjeldent å se i norsk film.
Blant Løperjentens mange kvaliteter, er det nettopp som portrett av en spesifikk historisk periode at den imponerer aller mest. Koloritten er aldri tilgjort eller overdrevet, og stemningen i de slitne, fattigslige bergenske bakgatene preges av like deler nostalgi og respekt for menneskene som forholdt seg til denne vanskelige virkeligheten; en balanse som speiler etterkrigstidens tøffe kår, men også nyvunne optimisme.
Filmens lyssetting står i kontrast til det kunstige, blankpolerte uttrykket som preger dagens norske epokefilmer. Løkkeberg og fotograf Paul René Roestad anvender et dust, naturlig lys, som i samspill med det detaljerte produksjonsdesignet gir et stofflig inntrykk; de mange stemningsbildene fra gatelivet i den bergenske bydelen minner i grunnen om Vittorio De Sicas neorealistiske skildringer fra lignende miljøer i Italia.
Løperjenten er en viktig fortelling om Norge – et annet Norge. Vi drømmer ikke lenger om den store verden der ute; snarere ler vi litt av de «flåsete amerikanerne», og synes synd på søreuropeerne som sliter med økonomisk krise.
Løperjenten skildrer Norge før velmaktsdagene på en levende og troverdig måte, og formidler barns opplevelse av voksenverdenen med beundringsverdig presisjon.