Black Narcissus (1947) kom i en periode der samarbeidet mellom Michael Powell og Emeric Pressburger virkelig nådde sitt høydepunkt. Hvis The Red Shoes – som kom året etter – er en film som går fra å handle om ballett til å bli en ballett, er Black Narcissus et sivilisert melodrama som ved mørkets frembrudd forvandles til en dyrisk opera.
Det er de brede, ekspresjonistiske penselstrøkene som skaper den snåle tonen og spesielle formen i begge disse filmene. Men det hadde ikke blitt det samme uten det erkebritiske og klassiske over fortellingene, som brytes opp, og som ved et elegant trylleslag forvandles til lettere overnaturlig magi. I The Tales of Hoffman (1951) tar Powell og Pressburger et dypere steg ned i operakunsten, men der blir det for mye av det gode; for mye opera, for lite film. I Black Narcissus og The Red Shoes løftes derimot filmmediet frem gjennom flørten med andre kunstformer, på fargesprutende ballett-tåspisser og montasjedrevne resitativ som kaster seg ut i fritt fall.
Humøret i disse klassikerne blir gradvis tyngre utover i fortellingen. Stolte, hevede hoder som ergrer seg over at følelsene tar overhånd. I The Red Shoes banker melankolien på døren og nekter å ta en ny runde rundt kvartalet, særlig for ballett-nestoren Boris Lermontov (Anton Walbrook) og den lidenskapelige danseren Victoria Page (Moira Shearer).
I Black Narcissus er humørskiftet mer som et varslet, men overmannende primalskrik. Derfor er det kanskje rart å oppleve den som så gjennomgående mørk og på grensen til okkult hele veien. Det er jo ikke før den siste halvtimen at ildtungene virkelig begynner å slikke. Men Black Narcissus er egentlig et eneste langt crescendo, der nonnene – ledet av Sister Clodagh (Deborah Kerr) – fånyttes forsøker å hamle opp med erotiske lyster, nye omgivelser og ukjent kultur.
Clodagh, eller «Sister superior», er sammen med fire andre nonner utplassert i India, høyt oppe i det himalayiske fjellandskapet, der de skal drive en kristen skole. Slik starter Black Narcissus nærmest som en sjangerfilm om noen kappekledde nonner «out on a mission», der Sister Clodagh får utdelt sitt kompani av den overordnede Mother Dorothea. «I’ll give you Sister Briony. You’ll need her strength», og så videre. De ulike søstrene har alle sine gode egenskaper, men Sister Ruth (Kathleen Byron) er visstnok ikke helt frisk. Hun kan bli et problem, men kan samtidig ha godt av miljøskiftet. Mother Dorothea stiller seg tvilende til unge Sister Clodaghs forestående ledelse: «I don’t think you’re ready for it, and I think you’ll be lonely».
Det viser seg at spådommen langt på vei går i oppfyllelse. Det indiske fjellandskapet er overdådig vakkert, men luften er tynn og kulturen vanskelig å tilpasse seg for de britiske nonnene. I tillegg er det noe uhåndgripelig mystisk og urovekkende ved atmosfæren. Vinden blåser kraftig og det er nesten aldri fullstendig ro i bildet. Gardiner, kapper, skjegg, sjal, hestehår – alltid er det noe som blafrer. Til tross for den stadige bevegelsen i bildene, har Black Narcissus et «malerisk preg» – en klisjé som passer bedre om denne filmen enn de fleste andre. Mye av skjønnheten handler om det ekstremt kunstige uttrykket, «powell and pressburgersk» i sitt vesen, som utilslørt manes frem gjennom lyssetting og utstrakte malerier på glass (såkalt matte painting). Både Jack Cardiff (fotograf) og Alfred Junge (art director) høstet Oscar-statuetter for sitt formidable og fargerike formspråk.
Nonnenes ansikter blir også et viktig motiv. Vi får noen tilbakeblikk fra Sister Clodaghs forhenværende, sekulariserte liv, men som nåværende nonne ser vi bare ansiktet og hendene hennes under den nøytrale drakten. Dette skaper en konsentrasjon og et pirrende ønske om å forstå hva hennes tilkneppede indre bærer på, og Deborah Kerr er strålende i rollen. Hennes ansikt og figur meisles ut i tilbakeholden prakt ut fra de besynderlige Technicolor-bakgrunnene som fyller bildet. For den frekke og utfordrende globetrotteren Mr. Dean (David Farrar) blir Clodagh en vakker, mystisk og forbuden frukt. Hun er utilsiktet forførende bare i kraft av å være seg selv, og gir Dean en motstand han ikke er vant med, som han åpenbart tiltrekkes av.
Med den skjøre Sister Ruth er situasjonen en helt annen. Hun forelsker seg i Mr. Dean og blir sykelig sjalu på oversøsteren, selv om Clodagh selv ikke lar seg forføre av den britiske dandyen. Sister Ruths ansikt er også spennende å følge med på – også dét er vakkert, men mer avslørende og ukontrollert. I tillegg har Sister Ruth noe fandenivoldsk over seg som bare øker i intensitet, helt til sjalusien til slutt tar overhånd. På dette tidspunktet forvandles hun fra et plaget menneske til et mer utpreget visuelt element, som syder av uregjerlig skrekk og ondskap. Det er med denne forvandlingen Black Narcissus også virkelig går opp i en høyere enhet, i et orkestrert hendelsesforløp der man nesten ikke tør puste. De to nonnene forsøker å utspille hverandre, mesterlig klippet og iscenesatt med skygger, lys og sykelige farger; Brian Easdales dramatiske musikk tiltar i styrke når jakten intensiveres, helt til den nokså Hitchcock-aktige sisteakten ender i aktverdig tragedie.
Både tematisk og visuelt er Black Narcissus en nesten uforskammet rik film, som innbyr til fordypelse på mange plan. Noe av det mest fascinerende er måten Powell og Pressburger nærmest tar et «oppgjør» med britisk overklassementalitet på, samtidig som filmen er så uomtvistelig britisk. Filmskaper-duoen utviser dessuten noe jeg opplever som en dyp respekt for den indiske kulturen, selv om ikke en eneste scene faktisk er skutt i India. Dannelse og disiplin møter etter hvert sin overmakt i det «indiske» fjellandskapet; begjær, fortid og følelser kan ikke lenger ignoreres. Nonnene plages av ulike ting, og selv «Sister superior» sliter med å holde romantiske minner separert fra sin tilværelse i avholdenhet.
Man kan si at Black Narcissus var forut for sin tid, med tanke på flere av de visuelle virkemidlene, men filmen handler også om en tapt tid. Den kan leses som et uttrykk for tapet av et illusorisk, totalsivilisert ideal, men også som et tap av kolonitiden, ettersom nonnene ikke lykkes i å kolonisere landsbyen. Ikke makter de å ta kontroll over naturlandskapet heller – i stedet blir de overmannet av det og reagerer på en måte som forvirrer dem.
Med sitt unike og glødende uttrykk, er Black Narcissus en av filmhistoriens mest stemningsladde og snurrige klassikere. Den er også et godt bevis på Powell og Pressburgers kunstneriske uovertruffenhet, fra en periode der duoen presterte mange filmatiske fulltreffere.