Larry Clarks hardhudede og grovkornede naturalisme er perfeksjonert i hans glimrende tenåringsdrama Bully fra 2001.
Solbrune Ali (Bijou Philips) henger over sin melkehudede venninne, Lisa (Rachel Miner). Bikinitoppen er dratt godt opp, slik at undersidene av puppene henger ut på en lite sømmelig måte, og matcher den nesten uthullede olashortsen. Fletta hun har kreert i det krusete håret, smurfe-stemmen og det barnlige fjeset avslører hvor ung hun egentlig er. Men Ali har mer livserfaring enn de fleste på sin alder. Hun kan krysse av tenåringsprostitusjon og fødsel på CV-en. Dessuten har hun vært gift – og skilt.
Lisa står i kontrast til Ali, med for store klær og sitt røde, glatte hår. Hun har aldri hatt en kjæreste før. Jentene bestiller en tørr, hvit sandwich fra de jevnaldrende surfeguttene bak disken i kiosken; den senete Bobby (Nick Stahl) og hans kompis, den muskuløse, men sjenerte Marty (Brad Renfro). Marty spør om jentene vil møte gutta på stranda senere samme kveld. Bobby demonstrerer hva han synes om den pinlige sjekkereplikken med å denge hodet til Marty i disken foran de to jentene. Volden vil snart eskalere til et nesten absurd nivå.
Filmens tagline – «It’s 4 a.m. Do you know where your kids are?» – vekker til live frykten enhver foresatt kjenner på, om hva som kan skje med deres egne ungdommer om de havner i feil miljø. Bully skildrer hendelsesforløpet der en gjeng på syv ungdommer ved Fort Lauderdale i Florida finner ut at de vil drepe sin kompis, Bobby Kent, en sadist på steroider som terroriserer vennene sine psykisk, fysisk og seksuelt. Dette går spesielt utover Ali, som han voldtar, og Marty, som har funnet seg i å være Bobbys utageringsball, helt siden de var små – til tross for at de to er bestevenner.
Historien kunne like gjerne ha funnet sted i dag, så Larry Clarks kultfilm, som gikk på kino i 2001, føles fremdeles relevant. Spørsmålet om hvordan en tilsynelatende normal gjeng med middelklasse-ungdommer kan falle så langt ut på sidelinja, er noe man kan lure på – særlig fordi Bully er basert på en sann historie. Bobby Kent kom aldri hjem igjen 14. juli 1993. I Bully er moral og høvelighet nærmest ikke-eksisterende. Dette konstateres allerede i filmens første bilde, der Brad Renfro i rollen som Marty holder et telefonrør inntil kinnet og sier: «I want you to suck my cock», og vi forstår at han sier det til noen som betaler for det.
Larry Clarks uflidde attitude er på en måte hans fremste auteur-trekk. Han har hyppig blitt kritisert for åvære pervers, men dette har samtidig vært avgjørende for at filmene hans har status som «noe mer» enn bare ren tenårings-underholdning. Clarks Kids (1995) er for lengst å regne som en klassiker, mens Bully egentlig har blitt litt glemt. Kids er definitivt et mørkt ungdomsportrett, men Bully er beksvart, nesten dystopisk. Kanskje fordi den i motsetning til førstnevnte ikke tilbyr noen som helst forklaring på hvorfor ungdommene havnet i «uløkka».
Dette var også grunnen til at ingen studioer i Hollywood ville lage filmen da manusforfatteren Jim Schutze (som også hadde skrevet boka «Bully: A True Story Of High School Revenge») forsøkte å pitche den. Som Schutze selv har uttalt: «Everything in fiction makes sense and has a reason. Unfortunately in real life, it’s not that way. It’s like that ugly bumper sticker: Shit happens».
Heldigvis er «shit happens» sannsynligvis Larry Clarks signaturmotto.
Clarks metode
Marty: Me and Bobby has been friends since we were born.
Ali: Then he must be nice.
Larry Clarks filmer tenderer mot å portrettere ytterpunktene av samfunnet, nedfelt i enkeltpersoner. Filmene handler som regel om ungdommer som gjør opprør mot normene, enten verbalt, gjennom handling eller rent symbolsk. Et annet trekk ved Clarks filmer er at de er nakne og misantropiske. Bildene er ment å provosere, og miljøene er ofte så autentiske at man begynner å lure på hvor grensen går mellom fiksjon og dokumentar.
Clarks metode for å skaffe en egnet rollebesetning er å gå ned på gateplanet –bokstavelig talt – og derfra løfte opp og synliggjøre barn og ungdommer som passer visjonen hans. Det var slik han kom over Leo Fitzpatrick, skategutten som senere skulle bli hetset for sin rolle som «jomfrukirurgen» Telly i Kids, fordi folk trodde filmen var en dokumentar og ikke fiksjon. I Bully spiller Fitzpatrick rollen som ‘The Hitman’. (Han har for øvrig hevdet at han var den mest lydige av skuespillerne under innspilingen, til tross for at han på et tidspunkt havnet på glattcelle.)
Ellers består ensemblet av ukjente, men eksentriske skuespillere, som senere skulle blomstre og feste seg som nye mønstre i filmtapetet – som Nick Stahl, Michael Pitt og Kelli Garner – for ikke å snakke om Brad Renfro, som allerede før Bully hadde vist sitt talent. (Som med barnestjerner flest, ble Renfros liv en tragedie, og i 2008 døde han av en overdose heroin, bare 25 år gammel.)
Shit happens
Bully kan ved første øyekast sammenlignes med et klassisk amerikansk tenåringsdrama, bare mindre polert, men det uortodokse formspråket forsterker realismen og intensiverer engasjement hos tilskueren. Clark tar oss tettere på. Mye tettere på. Det ultranære bildet er typisk for Clark, om det er av Ali som drar Donnie i håret, eller om det inviterer oss til å rette blikket mot et spesifikt sted i en sex-scene. Vi får studert det filmviter Peter Schepelern kaller «the drama of the flesh»: Det håndholdte kameraet fokuserer på og retter vår oppmerksomhet mot den intersubjektive relasjonen mellom menneskene vi ser.
Men Bully er også filmen der alle fordommer vi måtte ha om sørstatsungdom blir sanne. Det skapes harde kontraster mellom de skamløse ungdommene og «det herlige Florida», med sine eksotiske omgivelser. Et motstridende paradis, som etter hvert blir redusert til et blasst og harry postkort. Som omgivelsene fremstår også rollefigurene som patetiske og selvmotsigende, som medfører at Bully ofte tenderer mot å være en svart komedie; den ene provokasjonen kommer etter den andre, pakket inn i ironi og tragikomikk.
Bare det at ungdommene holder høylydte møter om hvordan de skal knerte Bobby, først på Pizza Hut, og deretter på rommet til Lisa, der moren sporadisk stikker hodet inn og spør om barna har det fint, illustrerer hvor seriøst de tar oppgaven. Planen står hele tiden i fare for å bli avslørt, og at mordet i det hele tatt gjennomføres er å anse som et grusomhetens mirakel.
Det kan de skamløse ungdommene takke leiemorderen (Fitzpatrick) for. Han er den eneste som forsøker å holde på den seriøse maska, også overfor sine uprofesjonelle og ulydige oppdragsgivere. I en kostelig scene gir ham dem et lynkurs i «hvordan avlive Bobby Kent», akkompagnert til Ol’Dirty Bastards «Last Call»; kameraet panorerer i en konstant spinn, mens gjengen står i ring, og det oppstår en slags ambivalens mellom filmens stil og dialogen som fremføres. De latterlige samtalene tas på alvor av det intenst tilstedeværende kameraet.
En av de mer humoristiske rollefigurene er Michael Pitts Donnie, en syredude med Aaron Carter-klipp og midtskill, som lever seg mer inn i et dataspill enn det virkelige liv. Donnie er motsetningenes yppersteprest. Selv om motivasjonen hans for å drepe Bobby er vag, er han hundre prosent med, og girer seg opp, før han i neste øyeblikk må spørre om hva de egentlig er i ferd med å gjøre:
Donnie: [Lisa gir Marty en pistol.] What the fuck! What’s that for?
Lisa: To kill Bobby Kent. Remember?
Heather (Kelli Garner) er Donnies kvinnelige motpart, med høy «whatever»-faktor. Jenta med blåstripene i det bleika håret har såvidt kommet ut av rehab, før hun kaster seg på drapsprosjektet. Donnie og Heather utgjør en god duo, med parallelle grimaser og trøtte tryner som ikke helt skjønner hva som skjer, og som tidvis er de eneste som overhodet setter spørsmålstegn ved hva gjengen planlegger å gjøre. (Selv om det som regel er fordi de er dopa og ikke evner å følge med.)
Heather: Any tweak? [metamfetamin]
Donnie: How was rehab?
Jakten på skam
Alle i Bully har en moralsk skavank. Disse ungdommene lever i en konstant russetid. Det er som om de legitimerer sin egen umoral ved at de bare er seg selv. De viser aldri anger. Men det er kanskje dette som gjør Larry Clarks filmer så tiltalende – at de ser på verden med tvilsomme, nådeløse briller.
Etter at Lisa har overtalt Marty, og de har bestemt seg for å ta livet av Bobby (etterfulgt av en lengre klinesekvens, som om de skulle ha avtalt å dra på romantisk tur til Tenerife), introduseres vi for flere personer i Lisas forsøk på å rekruttere venner til «prosjektet». Som tilskuere forventer vi at noen av disse kommer til å reagere, på en slik måte at Lisa blir konfrontert med hva de er i ferd med å gjøre – og at hun skal føle skam, i det minste noe. Men det er nettopp det som ikke skjer. Skammen er ikke-eksisterende. Samtlige blir med uten særlig nøling eller mistanke om at de er prøvekaniner i et Milgram-eksperiment. Det er heller ingen som inntar rollen som «den andre» – den som kan sette et kritisk blikk på tingenes tilstad, og få ungdommene til å se seg selv utenfra, eller føle seg iaktatt. Foreldrene aner fred og ingen fare.
Selv ikke Pizza Hut-jenta Claudia reagerer slik vi ønsker, selv om hun først blir sjokkert når en blid Lisa dukker opp i hagen hennes for å fortelle den gode nyheten om drapet på Bobby. Lisa er i adrenalin-infusert ekstase, som om hun skulle ha vært vitne til en hvalfødsel:
Lisa: Everything was just totally, totally extreme.
Claudia er stille og litt satt ut, før hun går mot huset sitt.
Claudia: I’m late for Pizza Hut.
I stedet for å føle seg flau eller skamfull, velger Lisa å kjefte på Claudia, fordi hun ikke er en god og støttende venninne som hjelper henne med å flytte på liket. Men ansvarsfraskrivelsen har ulmet i filmen helt fra begynnelsen, og straks drapet er utført, nøler ikke de medsammensvorne med å freake ut og peke påhverandre. Når den døde kroppen skal flyttes på, og de oppdager at Bobby fremdeles kan være i live, er det ironisk nok Donnie som griper inn:
Donnie: Just fucking throw him into the water! It’s not like this kid’s gonna fucking swim!
Lisa, som er «mesterhjernen»bak drapsprosjektet, er den første til å utpeke seg selv som uskyldig. Fremfor å samarbeide om et brukbart alibi for samtlige medsammensvorne, maser hun høylydt og hysterisk om hvorvidt hun har fått blod på skoen sin, mens hun desperat forsøker å grave den ned i sanden.
Det patetiske ved rollefigurene tar helt av mot slutten, og i stedet for å ende som en tragedie, blir sluttscenen i rettslokalet en tragikomisk pynt på kaka: Til Fatboy Slims euforiske «Song for Shelter» sitter ungdommene kledd i oransje fengselsdrakter, mens de kikker dumt på hverandre og krangler om hvem som har sladret til politiet. Ingen av dem ser ut til å føle skyld når de møter blikkene fra sine egne familier. På dette tidspunktet har vi som tilskuere mistet trua på disse folka – akkurat som rettssystemet.
Ungdommens råskap
Da jeg så Harmony Korines Spring Breakers, som også søker etter å provosere sitt publikum ved å skildre destruktiv ungdom, stusset jeg over hvorfor ingen sammenlignet filmen med Bully. I motsetning til Larry Clarks ærlige blikk og naturalistiske fortellermåte, var jeg litt skuffet over Spring Breakers’overfladiskhet: Denne polerte, symmetriske, musikkvideo-aktige og sukkersøte estetikken bidro til å skape distanse til hovedpersonene. Der Spring Breakers bare rører ved overflaten, og flørter med møtepunktet mellom poesi og popkultur, er Bully naken og rå. Den løfter på skjørtet og viser innsiden av trusa. Den tør å være stygg.
Samtidig evner filmen å rette en slags samfunnskritisk pekefinger, og diskutere hvorvidt disse apatiske ungdommene er et produkt eller en bivirkning av et system – et resultat av sine egne foreldre. De er jo ikke programmert til å være onde og umoralske fra naturens side, og på den måten kan vi aldri få oss til å hate dem.
Verre er det faktisk med mordofferet Bobby og hans favoriserende pappa, som med sine høye ambisjoner for sin «spesielle» sønn vekker frem alt annet enn empati. Filmen understreker på den måten at moral ikke har noe med klasse, kjønn eller alder å gjøre.
I Bully er moralen vilkårlig. Og den serveres på et rustent sølvfat av en svart komedie.