Marty DiBergi: David St. Hubbins… I must admit I’ve never heard anybody with that name.
David St. Hubbins: It’s an unusual name, well, he was an unusual saint, he’s not a very well known saint.
Marty DiBergi: Oh, there actually is, uh… there was a Saint Hubbins?
David St. Hubbins: That’s right, yes.
Marty DiBergi: What was he the saint of?
David St. Hubbins: He was the patron saint of quality footwear.

Mitt første møte med denne filmen var en fredagskveld for lenge siden, da TV2 hadde begynt sine sendinger og min mor endelig hadde kjøpt en ny antenne som kunne ta inn de rette signaler. Jeg fikk kun med meg den delen av filmen som begynte etter pausen med nyhetene og været. Filmens status og berømmelse var på den tiden ukjent for meg, og jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan et slikt band kunne ha unnsluppet mine den gang så brede musikalske interesseområder.

Eksploderende trommiser, agurker i åletrange bukser, merkelige albumnavn (Intravenous de Milo), ekstremt sex-fikserte låter som selv Kiss ville rødmet av («I want to sink you with my pink torpedo»), og en manager med en cricketkølle? Selvsagt ble jeg svært mistenksom etter hvert som filmen fortsatte og situasjonene ble mer og mer merkelige. Selv om jeg kun fikk med meg halvparten av filmen var det en del ting som skjedde med meg og min filminteresse. Jeg fikk øynene opp for hva stil faktisk betyr for filmopplevelsen og -forståelsen, i og med at jeg fra første sekund ble lurt til å ha andre forventinger enn hva jeg faktisk skulle. Begrepet «mockumentary» kjente jeg ikke til (hvilken 12-14-åring gjorde det på midten av 1990-tallet?), men jeg skjønte litt etter litt hvordan jeg hadde blitt lurt.

Det negative begrepet «same shit, new wrapping» beskriver noe som er det samme, men som har fått ny forpakning og dermed fremstår som noe nytt. Freia Melkesjokolade er forsatt kun Freia Melkesjokolade uansett hvor heftig og dramatisk forandret innpakningen er. For filmens del stemmer ikke dette. Filmens historie (shit) kan godt være den samme, men så lenge man forandrer stilen (wrapping) vil man oppleve den, og se den på en helt annen måte. For første gang fikk jeg en aha-opplevelse innenfor kunstens verden. Stil ble så og si det eneste jeg fokuserte på en god stund, og det ga en interesse for tolkning av film sett i lys av dens stilistiske trekk. Spiren fra Wild At Heart-møtet vokste seg litt større den kvelden.

Det var ikke før et DVD-gjensyn mange år senere at jeg faktisk hadde mitt første møte med filmen i dens fulle lengde. Fortsatt må jeg innrømme at jeg lar meg lure.