I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel relatert til ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Once Upon a Time in America vises torsdag 23. februar kl. 18.00 (på alle cinematekene unntatt Bergen, som viser den kl. 19.00).
*
What have you been doing all these years?
Been going to bed early…
En aldrende David ‘Noodles’ Aaronson (Robert De Niro) er omringet av barndommen på restauranten Fat Moes. Ennio Morricones musikk sniker seg inn i lydbildet og bare minutter ut i Sergio Leones mesterverk blir det vanskelig å holde tilbake følelsene, som filmen igangsetter med bemerkelsesverdig presisjon. Her finnes en nostalgi og en lengsel, en sorg over livet som sakte forsvant mellom hendene, så vakker og så gjennomvond at den er umulig å svelge bort.
Den første halvtimen av Once Upon a Time in America, som utgjør en slags prolog, er så filmspråklig velartikulert at den bare kan være laget av en filmskaper som besitter sjeldne evner som bildeforteller. Som har det i blodet. Vi møter gangsteren Noodles i sine såkalt «beste år», og som en gammel mann på vei mot livets slutt. De to tidsaksene flettes sammen som et stykke musikk, og en telefon ringer intenst i bakgrunnen som en slags forbindelseslinje. Vi rives ut av tid og sted, og tar del i Noodles drøm.
Han ligger i en tesalong og røker opium for å unnslippe situasjonen som har sendt hans beste venner i døden. Han vil tildekkes og omsluttes av noe annet enn ham selv, fordi han innser at han ikke har lyktes med noen av målene han satte seg. Deretter hopper vi til Brooklyn i begynnelsen av forrige århundre, der Noodles smugkikker på sin barndoms – og sitt livs – store kjærlighet, Deborah (Jennifer Connely), som danser ballett i lagerrummet til Fat Moes. Noodles’ ungdomsår begynner i uskyld, men forvandles til en steinhard gangstertilværelse, og utgjør begynnelsen på en tragisk livshistorie om vennskap, skyld og savn.
Once Upon a Time in America er en gangsterfilm på overflaten, men også en historie om selve livet – en samling øyeblikk som sammen utgjør et filmisk dikt med stor resonans. I sin samtid ble Sergio Leones film regnet som altfor sammensatt til å kunne kommunisere med et større publikum, og følgelig skamfert av produksjonsselskapet; klippet i kronologisk rekkefølge og kraftig sakset ned fra en opprinnelig spilletid på 229 minutter (den aller første versjonen er enda lengre med sine 269 minutter, og restaureres i disse dager) til bedrøvelige 139 min. Foruten en triumferende, endeløs applaus under Cannes-festivalens visning av originalversjonen, lignet mottagelsen en ofringsplass, og det som skulle ha vært Leones triumf, hans magnum opus, ble en fiasko av dimensjoner.
Det sier vel sitt at Once Upon a Time in America ikke ble nominert til en eneste Oscar – ikke engang Ennio Morricones musikk! Leone, som vel alltid vil være mest kjent for sine toneangivende westernfilmer, ble etter sigende svært deprimert og døde få år etter. Når originalversjonen omsider fikk lansering, ble den øyeblikkelig innlemmet i filmkanon, og er nå regnet som en av åttitallets aller beste filmer.
Det finnes én scene som oppsummerer hvorfor jeg synes Once Upon a Time in America er en av de mest bevegende filmene som noensinne er laget. Når Noodles gjenforenes med Deborah (Elizabeth McGovern) etter flere år bak murene, inviterer han henne på en storstilt middag, og uttrykker sitt ønske om at de to skal dele livet sammen. Deborah gjengjelder følelsene, men hun har allerede tatt et valg om å følge sin egen drøm: hun skal flytte til Hollywood og bli skuespiller. Noodles’ skuffelse får en monstrøs reaksjon, når han voldtar henne i en limousin på veien hjem. I en nesten uutholdelig lang og smertefull scene blir Noodles en rollefigur det nesten er umulig å ha sympati med, og skuffelsen man sitter igjen med er lammende. Det blir problematisk å følge Noodles videre, og samtlige scener etter denne avgjørende hendelsen har en skarp bismak.
Først når Noodles er en gammel mann og konfronterer sitt tidligere liv, sees de to igjen. Han ser et teaterstykke med Deborah i hovedrollen og møter henne på sminkerommet etter forestillingen. Angeren i Noodles’ aldrende ansikt og sorgen som renner ned i sorte tårer fra Deborahs øyne er en stille katharsis for hele fortellingens demning av fortrengte følelser. I stedet for å iscenesette en opphetet konfrontasjon, lar Leone bildene snakke – den dempede dialogen er nærmest et akkompagnement. Alt kunne vært hentet ut av en drøm.
En kjent tolkning av Leones komplekse fabel tar da også utgangspunkt i at scenene fra sekstitallet er en drøm som påbegynner da Noodles legger seg til rette i tesalongen. Selv bifaller jeg denne analysen, fordi den gir filmen en ekstra poetisk dimensjon, men også fordi den slår meg som mer logisk for hvert gjennomsyn. Det sies at ens første kjærlighet aldri eldes i drømme, og når Noodles treffer Deborah på teateret fremstår hun fortsatt ung. De avsluttende scenene der Noodles konfronterer sin beste venn Max (James Woods) er også merkelige og usannsynlige. Noodles’ feilslåtte forsøk på å stoppe Max sitt store kupp flere år tidligere – med intensjonen om å redde ham og de andre vennene hans fra det som sannsynligvis ville kostet dem livet – endte i katastrofe. At Max skal ha overlevd og startet et nytt liv i etterkant er lite troverdig.
På mange måter virker drømmen som et slags skriftemål eller renselse. En alternativ slutt der Noodles får tilgivelse for sine synder. I filmens siste bilde har han tatt et drag av opiumspipa og ser smilende opp mot kameraet. I sin vev av fortid, nåtid og fremtid, sannhet og løgn, er Once Upon a Time in America en sørgevise over et tilbakelagt liv som siktet mot himmelen, men endte i helvete. En film som innbyr til – og krever – flere gjensyn.
Denne artikkelen er oppdatert i forbindelse med visning på Torsdagsfilmen februar 2012.