Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Robin Hardys The Wicker Man vises fra og med onsdag 4. november, til og med søndag 21. november i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og info finnes her eller hos ditt cinematek.

*

I Robin Hardys The Wicker Man raljeres det over religiøse kulter og hedenske riter med beksvart humor. Samtidig byr filmen på gufne, audiovisuelle grep som gjør den til en av subsjangerens fremste klassikere.

Sektfilmer har alltid vært kilde til fascinerende utforskninger av gruppepsykologi og individets kamp mot knugende, eksterne krefter. Bare de siste årene har vi sett en rekke gode eksempler på slike ugne portretter –nærmest en mental form for «torture porn»: Martyrs (2008), Sound of my Voice (2011), Martha Marcy May Marlene (2011), The Master (2012) eller Riley Stearns strålende Faults (2014) – en av årets potensielle sleeper hits.

Om sektmedlemmene skal indoktrineres, deprogrammeres eller rett og slett befinner seg i en ufrivillig deltakende posisjon, tilbyr det filmskaperne en unik mulighet til å spille på den interne frustrasjonen i møtet med eksterne omgivelser som kan formes til et helveteslandskap.

En av hjørnesteinene i denne subsjangeren er Robin Hardys The Wicker Man (1973), basert på David Pinners roman Ritual (1967). Ken Russells kontroversielle The Devils (1971), Piers Haggards The Blood on Satan’s Claws (1971) eller for så vidt Roman Polanskis Rosemary’s Baby (1968) spiller alle på det paranoide i det okkultes tilstedeværelse – likevel er det noe med den fandenivoldske, lekne innfallsvinkelen i Hardys film som gjør den til et betydelig referansepunkt.

The Wicker Man virker ved første øyekast som et rent sosialrealistisk portrett av politibetjenten Sergeant Howie (Edward Woodward) som ankommer det lille øysamfunnet på Hebridene i Nord-Skottland for å etterforske forsvinningen av en ung jente. Men det tar ikke lang tid før vi forstår at noe er muffens. I starten er Hardy forholdsvis diskret i sine små drypp av ubehag, som en tidlig sekvens på den lokale puben der de syngende sjøulkene kontinuerlig filmes fra lave vinkler og i tette nærbilder, som om de invaderer Howies privatsfære med sin blotte tilstedeværelse.

Etter hvert glir det imidlertid ut i mer outrerte iscenesettelser, spesielt i sin musikal-aktige bruk av folketoner og sang. Allerede i åpningssekvensen tonelegges flyturen til øya med sangen «Corn Riggs», en sang som er vakker i sin melodi, men som i likhet med resten av sangene i filmen omhandler pre-kristne, hedenske ritualer om fruktbarhet, nytelse og tilknytning til naturen.

Disse sangene opptrer både ikke-diegetisk og i faktiske, koreografterte sekvener i filmens univers. Sangene er ledd i Hardys prosjekt om å kontrastere det mørke og alvorlige i filmens tematikk med det tilsynelatende idylliske i omgivelsene. The Wicker Man er dermed like mye en satirisk musikal som det er en oppslukende mysteriefilm.

Sangene er også ment som et slags David Lynch-aktig opphold i handlingen – nesten som frittstående musikkvideoer – der de psykologiske understrømningene plutselig får lov til å surfe på overflaten: Yppige ungjenter danser rundt bålet, småbarn synger «Bæ, bæ, lille lam» (naturligvis en referanse til Agnus Dei – Guds offerlam) og en naken Britt Ekland gnir seg opp etter hotellromsveggen i tilknytning til Sergeant Howies rom. Alt dette er på siden av det ellers sosialrealistiske uttrykket, men underbygger følelsen av et fantasiland som strengt tatt ikke hører hjemme i et moderne, sivilisert samfunn.

Disse gjennomgående kontrastene rommer en iboende, mørk humor, kanskje aller tydeligst i forskjellene mellom Howies strenge, kristenpuritanske overbevisninger og øysamfunnets lødige kultur – som i den kvasi-teologiske diskusjonen mellom politibetjenten og sektens overhode, Lord Summerisle (Cristopher Lee), der Howie forgjeves prøver å overbevise den hedenske hertugen om den Ene Sanne Gud.

Endelig dyrkes det også kontraster i de faktiske, konkrete omgivelsene. Lord Summerisles ekstravagante gods er omhyllet av et tropisk landskap med palmer, jungel og blomstrende trær – som løftet ut av 1001 natt – og er definitivt ikke en naturlig bestanddel av de forblåste, skotske klippene. Varmt sollys, kvitrende fugler og grønne oaser kryper inn i det audiovisuelle uttrykket med jevne mellomrom. Hardy skaper et falskt inntrykk av harmoni, for så å bryte opp stemningen med aparte karakterer – som nærmest gror organisk ut av omgivelsene – i neste øyeblikk.

Mest bemerkelsesverdig er likevel filmens finale. Den rituelle sekvensen utspiller seg på gressletter og ved klippeformasjoner i insisterende oransje solnedgang, men menneskene som okkuperer landskapet er apatiske, skjult bak masker og i en slags dionysisk transe. Plutselig tar alt en voldsomt melodramatisk retning med dialog som kunne vært hentet ut av en gresk tragedie eller klimakset i et Shakespeare-stykke. Ved første gjennomsyn virker det kanskje datert og latterlig, men det er fullstendig i tråd med Hardys prosjekt – tapet av vår hedenske kultur, og sjokk-effekten som oppstår når den gjeninnføres i et sivilisert samfunn basert på kristne verdier.

The Wicker Man regnes for å være en klassiker ikke bare i britisk filmhistorie, men i skrekkfilm-sjangeren for øvrig. I senere tid har den fortsatt å inspirere, blant annet indie-regissør Neil LeButes undervurderte nytolkning fra 2006 (en av Nicolas Cages bedre filmer de senere årene) og sluttsekvensen i Ben Wheatleys Kill List (2011).

For noen år siden kom en director’s cut av originalfilmen med en del ekstra scener som utbroderte flere av rollefigurene (blant annet en prolog som etablerte Howies kristne tro), men som frarøvet originalversjonen noen av sine usagte mysterier. Hardy laget selv en slags oppfølger med The Wicker Tree i 2011, og ønsker å fullføre sin løse The Wicker Man-trilogi med den planlagte filmen The Wrath of Gods.

The Wicker Man leker seg vel så mye med sjangre og tilskuerforventninger som den fabulerer over religion, kulter og det rituelles posisjon i et moderne samfunn. Filmen kan dermed nytes på flere nivåer – både som et sosiopsykologisk innlegg og som en sanselig reise der kontrastene i tematikk og uttrykk forfølges med fornøyelig overlegg.