Douglas Quaid (Arnold Schwarzenegger) føler seg skapt for mer enn den repetitive jobben som bygningsarbeider og de daglige rutinene i den lille leiligheten, og kjenner en uforklarlig sterk dragning mot Mars – en planet vi har kolonisert, men som er utenfor økonomisk rekkevidde for hvermansen. Når Quaid til slutt trosser sin kone og sine venners advarsler og går til opplevelsesbyrået Rekall for å kjøpe seg falske, men realistiske minner fra en fiktiv tur til Mars, går noe galt i inngrepet og Quaids verden snus på hodet.

Hans ukjente tidligere identitet som hemmelig interplanetarisk agent var skjult både for omverden og for Quaid selv, men tuklingen med hukommelsen har vekket minnene til live igjen og utløser et skred av dramatiske, livstruende hendelser; Quaids hverdagsliv har vært en løgn, og hans nærmeste viser seg å være utplassert for å passe på og holde ham under kontroll -- og nå vil de drepe ham.

Eller vent nå litt… er dette usannsynlige hendelseforløpet kanskje også del av opplevelsespakken fra Rekall?

«Total Recall» var en relativt kostbar affære for sin tid. Det ble bygd mange omfattende og imponerende studiosett, og selv om det nok kan diskuteres hvorvidt alle Mars-miljøene er like vellykkede, er det uansett mye å glede seg over i produksjonsdesignet. Særlig er det naturlig å trekke frem den kreative bruken av locations i filmens tidlige byscener og i den suverene action-sekvensen på T-banestasjonen; her har den tunge, harde og overdimensjonerte arkitekturen fra genialt utvalgte bygninger i Mexico City tilført filmen en unik atmosfære.

Philip K. Dicks «We Can Remember It For You Wholesale» er, i likhet med så mange av Dicks historier, en herlig miks av dystopisk fremtidssatire og metafysisk spekulasjon, elegant krydret med fiffige paradoksikalske plotvendinger og mørk komikk. Den nederlandske regissøren Paul Verhoeven og manusforfatterne Dan O’Bannon og Ronald Shusett (et radarpar kanskje best kjent for Alien) spant videre på den korte novellen og utviklet ideen til et intrikat plott der vi stadig blir utfordret og konfrontert med spørsmålet om hvorvidt det vi ser på skjermen representerer simulert virkelighet, implantert hukommelse eller faktisk “objektive” hendelser. Hva er forskjellen? Og hvilken rolle spiller det egentlig? Det hele er tvetydig og ambivalent på en måte som tilfører Total Recall en velkommen cerebral dimensjon, selv om disse elementene likevel spiller annenfiolin til filmens ubestridelige primærfunksjon: å være en spektakulær action-blockbuster med 80- og 90-tallets største muskelbunt-filmhelt i hovedrollen.

Verken Paul Verhoeven eller Douglas Quaid sparer på kruttet… eller blodet.

Til tross for de absurde og nærmest parodiske scenene han plasseres i her, er dette etter min mening en av Arnold Schwarzeneggers aller beste filmroller (etter T2) – både når det gjelder skuespillerprestasjon og filmens kvaliteter forøvrig. Arnold utviser et (relativt) nyansert register og fungerer overraskende bra både som “mannen i gata”, og – mindre overraskende – heltemodig drapsmaskin.

For min egen del har Total Recall vært en integrert del av filmdannelsen siden den kom på VHS i Norge, og er fremdeles en film jeg stadig kommer tilbake til. Mye av årsaken til det skylles utvilsomt den unike stilen til Paul Verhoeven.

Mange av fremtidsvisjonene vi blir presentert for i «Total Recall» virker skremmende lite futuristiske sett med dagens øyne: ekstreme sikkerhetskontroller, enorme flatskjermer på veggen, håndholdt GPS, prangende skjermreklame i kollektivtrafikken, hjemme-trening foran spillkonsoller med bevegelsessensor og voldsdesensitivisering i media.

…andre nyvinninger, som eksplosive hodeproteser, bærbare hologramprosjektorer, hukommelsesimplantater og selvgående drosjer med pratsomme robotiserte sjåfører ligger fremdeles noen år foran oss.

Verhoeven har fått lage overraskende tøylesløse Hollywood-produksjoner, og det er ikke fritt for B-filmtendenser i hans filmer. I likhet med f.eks både Robocop og Starship Troopers er Total Recall cheesy, eksploitativ, hypervoldelig og kanskje tidvis både smakløs og pervers. Filmen er stappfull av spesialeffekter, blåskjerm og animatronikk, hvorav langt fra alt er sømløst eller overbevisende utført. Verhoevens talent består ikke minst av evnen til å utnytte og kombinere så mange av disse potensielt svake elementene til en genuint underholdende pakke som oser av overskudd og publikumsfrieri, samtidig som Total Recall på besnærende vis klarer å holde et visst grep på mer seriøse samfunnssatiriske og sinnsfilosofiske tråder.

Skillet mellom drøm, simulert eventyr og virkelighet er diffus til siste slutt.

Riktignok er nok filmen litt lang i tanna, og jeg er neppe alene om å synes at den første halvdelen er vesentlig mer interessant og underholdende enn sisteakten på Mars. Det endrer ikke på det faktum at arven etter Total Recall blant annet omfatter en håndfull minneverdige og ikoniske scener som har brent seg inn i vår kollektive filmbevissthet. Jeg nøyer meg med å vise en sekvens nedenfor som trolig har gitt Wachowski-søsknene inspirasjon til en viss pillesekvens i The Matrix, men for en omfattende recap kan man finne en større kolleksjon på denne siden.

Med sine mange vittige one-linere, overdådige mengder blod og gørr, oppfinnsomme effekter, sære vendinger og et udødelig soundtrack av Jerry Goldsmith er Total Recall et tvers gjennom underholdende actioneventyr av en film som aldri tar seg selv helt på alvor, der mye av gjensynsgleden sitter i skavankene, skjønnhetsfeilene, det bisarre og vulgære.

Eller… er det bare jeg som husker den slik?