Ikke bare er Jonathan Demmes Stop Making Sense (1984), snart tretti år etter premieren, fortsatt en fantastisk opplevelse og en presis observasjon av en grensesprengende opptreden. Filmen er også skildringen av en konsert som forteller det aller meste om både musikaliteten og den indre dynamikken i et av de aller mest innovative popbandene som noen gang har laget musikk: Talking Heads.

«Hi. I’ve got a tape I want to play.»

I begynnelsen av Samuel Becketts novelle «The Expelled» (1946), fra samlingen med det typiske navnet «Stories and Texts for Nothing», står «den utviste mannen» i huset han har blitt kastet ut fra, og sliter med å telle trappene. Det numeriske og repetitive – det å telle et liv – blir gradvis meningsløst. Og på samme måte som den aktuelle «utvisningen» fortoner seg abstrakt, mer som en skildring av fremmedgjøring enn en faktisk utvisning fra huset mannen er kastet ut av, blir det kroppslige ubehaget i de irske bygatene en ytterligere bekreftelse på det moderne menneskets angst. Den fysiske smerten, beskrivelsene av den keitete måten den utviste går på, blir en byrde han må bære på sine skuldre – som om den forpinte sjelen ikke var nok.

På et tidspunkt i Stop Making Sense dukker vokalist David Byrne opp i en uproporsjonalt stor grå dress for å fremføre «Girlfriend Is Better». Det er ubestridelig deadpan, gjort for absurd komisk effekt, men innslaget er ikke bare en invitasjon til å peke og le av Byrne i altfor stor dress. Han er fullstendig ute av komfortsonen («han ville jo ikke ha kledd seg slik, hadde han kunnet bestemme selv»), det er noe som ikke stemmer, det er fullbyrdelsen av kroppslig utilpasshet; fordi han defineres av klærne han går i, blir han ikke bare David Byrne i en enorm grå dress, men David Byrne, han som går i en enorm, grå dress. Men der Becketts mann er kastet ut og forvist til sin egen kropp, tar Byrne til seg dressen og den altfor keitete fremtoningen. Ikke som et skjold av selvbevisst humor, men som en aksept av byrden, hvilket medfører en tilfredshet. I den selvsikre, idiosynkratiske fremførelsen av «Girlfriend Is Better» har han lært seg å leve med det, tatt det til seg, danser, og ber om at vi bare slutter å gi mening.

Det er ett av mange øyeblikk i Jonathan Demmes konsertfilm, kompilert av materiale fra tre dager med konserter i Hollywood’s Pantages Theatre i 1983 – et av mange øyeblikk som endevender alle tidligere forventninger om performativ popmusikk, tretti år før Lady Gaga og Jay-Z postulerer at de er kunstinteresserte ved å henge med Abramović og navnedroppe Basquiat. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett Stop Making Sense – 88 av de aller beste minuttene jeg vet om. 88 minutter med Talking Heads’ fargesprakende, euforiske, rørende og ikke minst funky popteater.

Forestillingen begynner med Byrne alene, som ankommer scenen i dress og sneakers, og gjør det som i ettertid har blitt stående som den kanskje beste tolkningen av «Psycho Killer». For det er i aller høyeste grad en tolkning; en akustisk, hypernevrotisk fremføring av et allerede nervøst stykke musikk. En mann, hans gitar og uroen. Om den motoriske rytmen var hypnotiserende som nest siste spor på bandets debutalbum, er den både urovekkende og skjør her, men samtidig så fokusert, så presserende, som om stemmen tvinger ordene ut av nødvendighet. De kinematografiske grepene er enkle, men effektive. Demme retter først kameraet mot føttene, så kassettspilleren, som «spiller av» trommemaskin fra tape (dette ble egentlig gjort live, skjult for publikum) og understreker det første narrative grepet i Stop Making Sense, som leder opp mot et av hovedtemaene: konserten som fortelling, konsertens fiksjonalitet. I resten av låten kretser kameraet rundt Byrne. For om Talking Heads også besto av Chris Frantz, Tina Weymouth og Jerry Harrison, var prosjektet sterkt preget av David Byrnes signatur – det var hans visjon.

Derfor grenser det – i retrospekt – mot det sentimentale når Tina Weymouth kommer ut til «Heaven». Det er nesten vemodig når kameraet raskt settes foran Byrne, som fra siden overskygger Weymouth, og det forespeiler hans dominerende posisjon innen bandet, til et punkt hvor begynnelsen på «Heaven» blir en musikkvideo om Talking Heads, men formet som en antitese til datidens gryende MTV-estetikk. Det tar imidlertid ikke lang tid før kameraet går til siden og avdekker Tina Weymouth på bass, og flere musikere og instrumenter praktisk talt rulles frem fra bak sceneteppet. Fremførelsen handler om samarbeidet mellom disse to musikerne. Det er enkelt, men veldig vakkert (så er det da også Weymouth som i størst grad nekter å gi slipp på fortiden og det nå forsurede forholdet til Byrne: «I still love David; I just wished he loved us.»). Tolkningen er befriende ærlig og tro mot originalen, i tråd med «Heaven», som er et av bandets mest eksplisitt melankolske spor. Mot slutten av konserten slipper da også Weymouth og Frantz til med en fjærlett versjon av klassikeren «Genius Of Love», Tom Tom Clubs kanskje beste og mest kjente låt.

Innen «Thank You for Sending Me an Angel» har Jerry Harrison plass bak trommene, og i en fin panorering dreier kameraet rundt, og ser plutselig Byrne i lys av Harrisons energiske spill. Med undervurderte «Found a Job» er også Chris Frantz på plass, og et glimrende frysbilde illustrerer en synkronisert harmoni hvor de tre gitaristene står sammen, side om side, foran på scenen og leder an. Scenearbeiderne jobber i bakgrunnen. Det er plutselig noe arbeidsomt over Talking Heads, det kollektivistiske trer frem, og kompletteres når de to backupsangerene gjør sitt inntog til «Slippery People». Fra den harde nervøsiteten i «Psycho Killer» har Byrne gradvis bygget opp et ensemble, og det ekstatiske tar fullstendig overhånd når funkgitaristen Alex Weir og Parliament-Funkadelic-legenden Bernie Worrell stepper inn på synth under «Burning Down the House».

At «Life During Wartime», «Making Flippy Floppy» og «Swamp» – diskutabelt blant de aller beste Talking Heads-låtene – nesten blir for et mellomspill å regne, varsler langt mer om Stop Making Senses ellevte og tolvte nummer enn noe annet. Rekkefølgen er mer som en nøye kuratert performance enn en konvensjonell setlist. Den særegne dansingen og de små, surrealistiske anakronismene er en uhemmet hyllest til den spontane og frie kreativiteten. Og det er strålende komponert. Bare ta den store lampen som lyser opp rundt «This Must Be the Place (Naive Melody)»; en enkel rekvisitt får et gjenskinn av voldsom familiaritet i en av bandets mest ektefølte poplåter, og låten blir i enda større grad en ode som løfter det prosaiske frem. Hvem sa at hverdagseksistensialisme ikke er en lampe?

Det er nok en grunn til at de mer kontemplerende sporene fra «Remain in Light» er utelatt fra Stop Making Sense; fra et narrativt ståsted er de for introspektive og nervøse, og ville sannsynligvis brutt opp den gradvise euforien etter «Heaven». De måtte i så fall ha kommet rett etter «Psycho Killer», men dette ville delvis ødelagt strukturen. «Once In a Lifetime» er kanskje filmens mest ikoniske øyeblikk, der Byrne maner frem en slags nevrotisk predikant, og Demme i størsteparten av låtens spilletid velger å fokusere på ham alene – mannen alene mot verden.

Stop Making Sense er den bragden den er fordi den klarer å overføre pop til teater, eller teater til pop, uten å ta noe vekk fra sangen. Det teatralske og komponerte ved konserten er i høyeste grad til stede; ikke som en verfremdungseffekt som skyver musikken ut på sidelinjen, men som en invitasjon til en kollektiv gledesopplevelse, et åpent teater for alle.  Stop Making Sense er et gledesutbrudd av en film – hver gang.