Todd Haynes‘ gjennombruddsfilm Safe en satire om et samfunn som må finne diagnoser for å oppnå sammenheng i tilværelsen. Som må finne navn på angsten og utmattetheten med allergier og livsstilssykdommer. Om mennesker som reduserer miljøspørsmålet til noe som først og fremst angår deres personlige velvære.
Julianne Moore spiller Carol White, en hjemmeværende overklassefrue som bruker dagene på å danse aerobic til Madonnas Lucky Star ikledd rosa tights i et treningsstudio, eller møysommelig innrede den enorme villaen med kostbare designmøbler. Øynene hennes er svarte av sorg – ansiktet er så hvitt at det begynner å ligne et skjelett. På samme måte som leilighetene i Roman Polanskis Repulsion og Rosemary’s Baby, skaper det minimalistiske helvetet i Safe et angstkammer for den forvirrede og dypt ulykkelige hovedkarakteren.
Men hvorfor er Carol så deprimert? Hvorfor får hun helt plutselig voldsomme hosteanfall? Ingen vet svaret, og det er lite hjelp å hente hos ektemannen Greg, som stort sett er en fremmedgjort fryseboks av et menneske. Han har ligget med henne som om hun var en prostituert (en sexscene like etter filmens anslag må betraktes som en av filmhistoriens vemmeligste), og nå som Carol alltid er trøtt og bare vil sove, begynner han å savne den regelmessige kveldshyggen. Resultatet er at Carol omsider blir sendt til legen.
Greg følger henne til sykehuset, men reagerer med skepsis da ordet «psykolog» blir nevnt. Hva skal folk tro? Motvillig blir han med Carol til krymperens kontor, uten at møtet bærer frukter. Midt i håpløsheten kommer Carol over en brosjyre som forteller om en forening for folk som ikke vet hvorfor de er syke, og mener lidelsene skyldes farlige partikler og gasser i spraybokser – oppfatninger som springer ut av en såkalt dypøkologisk filosofi. Carol trekkes mot miljøet, og beslutter seg for å besøke foreningens helsefarm for å begynne et nytt og bedre liv.
Safe skaper tidvis assosiasjoner til Richard Kellys moderne klassiker Donnie Darko, og akkurat som den foregår filmen i andre halvdel av åttitallet, nærmere bestemt 1987. Perioden forbindes gjerne med at materialismen nådde et ekstremt smertepunkt, men fortellingen må ikke reduseres til å være et periodeportrett – til dét er den altfor aktuell. Haynes er verdensmester i å lage detaljerte periodepastisjer med stor finesse, og sørger alltid for å fange datidens filmatiske konvensjoner.
Far From Heaven er ikke bare en løs remake av Douglas Sirks klassiske melodrama All That Heaven Allows – den føles som en Sirk-film i hver kamerabevegelse, lyssetting og replikk. I’m Not There pløyer seg igjennom Fellini, Godard og Pennebakers respektive uttrykksregistre for å forsterke følelsen av tidsånden. Videre oppdaterer han gamle fabler slik at de speiler vår egen samtid; i Far From Heaven beholder han grunnfortellingen fra All That Heaven Allows og bytter ut diskusjonen omkring rasisme fra Fassbinders remake (Angsten eter sjelen) med et homofili-motiv. På tross av sitt gammeldagse formspråk, føles filmen moderne.
Safe ser og høres ut som en videofilm fra 80-tallet med pastellfarger, kornete tekstur og et synthbaserte soundtrack, men fanger opp 90- og 00-tallets allergi- og livsstilssykdomsvelde. Plutselig begynte alle å hoste og klø; folk ble allergitestet for de merkeligste ting og barn fikk ADHD-diagnoser over en lav sko. Jeg sier ikke at disse diagnosene er feilslåtte, men at mange av dem kan springe ut av psykosomatiske lidelser, der kroppen reagerer fysisk på mentale, mindre håndterlige forstyrrelser. De mange diagnosene som har dukket opp på «sjekklisten» skal hjelpe oss med å systematisere og beherske det uforståelige. Safe diskuterer denne tendensen, og ofte med skremmende retorikk (en scene der Carol gjennomgår en grotesk allergitest er så vemmelig at den går David Cronenberg i næringen; de mange angstanfallene er iscenesatt på en måte som gjør at de minner om ren horror).
Haynes faller aldri for fristelsen å gi oss svar på spørsmålene som stilles underveis. På samme måte som diagnosene bare gir en idé om balanse, men ingen egentlig forløsning, avslutter Haynes filmen i det stille. Carol har skapt seg en forestilling, og kan omsider se seg i speilet. Hva skjer når glasset begynner å sprekke?
Safe er et mareritt i våken, om enn kraftig medisinert, tilstand.