Anne Sewitsky er for tiden kinoaktuell med dramaet De nærmeste (se Montages-Analysen av den her). I den anledning har vi valgt å trekke frem hennes debutfilm.
*
Sykt lykkelig oppleves først som en komedie, men ved gjensyn trer dens tragiske dimensjon fram. I dette skiftet transformeres filmens hovedperson Kaja (Agnes Kittelsen) fra en tilsynelatende grotesk karikatur til en uventet avrundet personlighet.
Har vi noen gang sett en mer troverdig skildring av en kvinne blottet for selvtillit i norsk film? Har dette vært beskrevet mer bevegende enn i scenen hvor Kaja bryter sammen på badet og innser alt hun har fortrengt?
Anne Sewitskys Sykt lykkelig er en ukunstlet, men virkningsfull fabel. Den føles konstruert i hvordan manus manøvrerer rollefigurene rundt, men samtidig er persongalleriet organisk i sitt samspill. Filmen fanger suverent inn det komisk-tragiske i sin kjerneduo: det dysfunksjonelle ekteskapet mellom den kjærlighetshungrende Kaja og den passiv-aggressive ektemannen, skaphomsen Eirik (Joachim Rafaelsen). Forholdet deres blir fortellingens ankerfeste, slik at filmen kommer helskinnet fra en del faretruende vakling mot slutten.
Filmen ble i sin tid produsert av Maipo Film under deres lavbudsjettsetikett Maipo Minimal, som opprinnelig forutsatte et begrenset antall skuespillere og helst bare to-tre locations. Den første filmen som ble laget etter Maipo Minimal-rammeverket var Bård Breiens absurd fornøyelige Kunsten å tenke negativt (2006), som i likhet med Sewitskys film er rufsete, grovt tilhugget og skuespillersentrert. I Sykt lykkelig er kameraet mest tilstede for å avbilde skuespillerne, og bidrar lite (i form av innramminger, komposisjon og innfanget scenografi) til å skape supplerende meningslag. Vi får likevel aldri en følelse av påtatt uvørenhet – risting i kameraet, utstudert «kunstløse» bilder – som var en uheldig mote i kjølvannet av de danske Dogme-filmene fra årtusenskiftet.
Komikken i Sykt lykkelig er basert på pinlighetshumor, i kulturkollisjonen mellom det provinsielle paret og de urbane, avslepne naboene Sigve (Henrik Rafaelsen) og danske Elisabeth (Maibritt Saerens), som flytter inn i huset ved siden av. De ender opp som forundrede forskere i et pinlighetslaboratorium der de påtvinges det ene beklemmende opptrinnet etter det andre. Den mest inspirerte humoren kommer imidlertid i den plutselige anvendelsen av gebrokken tysk, i en situasjon der det er full nedsmeltning mellom Kaja og Eirik. Språkbruken er ment for å skjule stridens eple for de lyttende barna, men blir et genialt idiotiserende lag oppå krangelen: «Bist du homo!?!»; «Dies ist nicht about mir, es ist about dir.» (Jeg visste ikke at «about» styrer dativ?!)
Når det gjelder misforholdet mellom hvordan Sykt Lykkelig kan oppleves svært forskjellig fra første til andre møte, er det interessant at Sewitsky og medmanusforfatter Ragnhild Tronvoll i ekstramaterialet på den norske DVD-utgivelsen trekker fram den ikoniske tårepersen Tid før ømhet (1983) som en inspirasjonskilde. De forteller hvordan det de husket som en tragisk film, med kreftdødsfall og det hele, framsto som en lett komedie ved gjensyn.
Fire som forløser hverandre
Kaja er som en landsens versjon av forlagsredaktøren Anne Hagen i Som du ser meg (Dag Johan Haugerud, 2012). Hvis hun ikke når fram med sin overstrømmende oppførsel, øker hun bare styrken. Eirik er på sin side perfekt fanget inn som den mutte landsbygdmannen, som kommuniserer med Kaja med grynt og utflukter.
Sewitskys kinoaktuelle De nærmeste spiller tungt på det usagte, og det kan høres merkelig ut å påstå at Sykt lykkelig med sin plaprende hovedperson gjør det samme, men hovedvekten av likheten kommer fra Eiriks fåmælthet og stumme indikasjoner på hans vemmelse over Kaja. Samtidig skjuler hennes egen sprudling en indre fortvilelse over den manglende kjærligheten fra Eirik. Under den andre middagen parene har sammen begynner imidlertid det usagte å stige til overflaten, blant annet den ukomfortable sannheten om Kajas sopp i underlivet og at de ikke har hatt sex på over et år.
I ironisk kontrast til disse to er Sigves spesialitet å sette ord på alt. I selskapsleken under den første middagen sier han at Elisabeth ikke forstår «at dette er litt sensitivt; det er kjærlighet det er snakk om,» og risser et stort hjerte rundt de homofile som Eirik har tegnet i en klønete illustrasjon av AIDS. Teksten fra den svenske visen Sigve synger før Eirik drar av gårde på «jakttur», setter på kostelig vis ord på Eiriks homofile lengsler og trang til å bryte ut av det følelsesmessige fangenskapet. Senere gjør heller ikke Eiriks plutselige kyss Sigve målløs: «Nå tror jeg du misforsto litt,» sier han, etter å ha summet seg litt. Når han overrasker Elisabeth i en intim situasjon ville de fleste tidd stille, men Sigve er bare nødt til å si «Ligger du og onanerer?» Kun Kajas plutselige blowjob kan stoppe munnen på ham.
Denne seksuelle tjenesten kommer i et anfall av hengivenhet for Sigve. Når Kaja på sin typisk barnslige måte erklærer at hun faktisk ikke har sopp lenger, er han forståelsesfull og sosialt avslepen på en måte som er helt ny for henne. Når han på sin side bekjenner at han og Elisabeth ikke er perfekte (som Kaja tror), men at Elisabeth har vært utro og at dette er grunnen til at de har flyttet på landet for å begynne på nytt, kommer Sigve og Kaja med ett nær hverandre.
Den kjølige, sofistikerte Elisabeth er den minst interessante i rollegalleriet, og den mest usympatiske. (Hun får imidlertid en gråtescene som «menneskeliggjøring».) Når hun er hjemme hos Kaja for å bomme røyk og blir vitne til den fulle rekkevidden av hennes barnslige provinsialitet, virker det som om hun må legge bånd på seg for ikke å le Kaja opp i ansiktet. Elisabeth blir også en svakhet ved filmen. Mens forholdet mellom Kaja og Sigve blomstrer, er hun på en unaturlig og uforklart måte ute av fortellingen ganske lenge, og måten hun hevner seg på Sigve, ved å ligge med Eirik, virker ikke helt troverdig: Dette føles som et noe tvungent grep for å produsere et strukturelt ekko gjennom en scene – som unektelig er morsom – der han ligger med henne på akkurat samme mekaniske vis som tidligere med Kaja. (Han skal bevise for seg selv at han ikke er homofil.)
Alle fire personer er katalysatorer i hverandres utvikling. Selv om Sigve bare er en overgangsfigur, gir affæren med ham Kaja større selvstendighet og tro på seg selv, aller vakrest uttrykt i scenen der de puster ut etter et samleie (overlykkelig over plutselig å ha blitt forløst seksuelt utbryter hun: «Vet du hva jeg føler?»). Viderverdighetene som oppstår av forholdet deres tvinger fram en erkjennelse hos Eirik om sin seksualitet, både overfor seg selv og Kaja. Møtet med Kaja – en «enkel, varm person» – gir Sigve mot til å gjøre opprør mot Elisabeth. På sin side får alle forviklingene Elisabeth til å tilgi Sigve og starte forholdet på ny. (Igjen blir Elisabeth en komponent i noe av det mindre troverdige ved filmen.)
Barn/voksen
Den manglende forløsningen av Kaja og Eiriks innerste lengsler har ført til fullstendig følelsesmessig stagnasjon. Filmens første tredjedel kretser ubønnhørlig rundt dette, med alle sine spill og leker. Som hovedpersonen i De nærmeste er Kaja et barn i en voksen kropp, men dette gjelder også i høyeste grad for ektemannen Eirik. Sigve og Elisabeth derimot er nesten for voksne, for snakkesalige, for analyserende. De driver aldri med spill, som er en av hovedsyslene hos Kaja og Eirik, og en av mange måter filmen viser deres barnslighet på. Spillet som det andre ekteparet til slutt kjøper inn, som benyttes etter den andre middagen, heter «Like par leker best», der selve spillets navn blander sammen barn/voksen-kategoriene.
Både Kaja og Eirik er barnslige, og han er usedvanlig mutt, som var han i trassalderen. Hun gleder seg til jul på tindrende, barnlig vis, og det er hun som kommer på den barnslige ideen å signalisere med lysene gjennom vinduene til nabohusene, for å markere ønske om kontakt. Kajas furtne benektelse overfor Sigve om at hun faktisk ikke har sopp lenger fremstår som lite voksen, og hennes godlynte «Jeg kan godt gjøre det igjen» når Sigve ymter frampå om at hun jammen var flink til å suge kvelden før, behandler sex som om det var en lek. Sewitsky har tydeligvis instruert skuespillerne om å spille flere scener som om de handlet om noe annet, hvilket gir dem en særegen friskhet.
Filmen fremhever ellers det nære forholdet mellom Eirik og sønnen Theodor. Sannsynligvis er han den eneste grunnen til at Eirik har holdt ut i ekteskapet. De to kobles til hverandre tidlig i filmen. Sønnen leker med et fjernstyrt modellfly, og klærne hans har nesten lik farge som farens; det er som om de danner en felles front (også mot moren). Når de venter på Kaja før den andre middagen, lekeslåss Eirik med sønnen, med stort humør. Når faren kjører avgårde etter «Bist du homo»-konfrontasjonen, står sønnen tilbake og ser etter bilen, før han trasker av sted med det samme flyet som i starten av filmen, der vingene nå er løsnet fra flykroppen, i en ekstra markering av bruddet.
Far og sønn slår seg også sammen når de skal stirre moren i senk ved middagsbordet («Skal vi gi’a The Look?»). Like før seansen har Eirik kysset Kaja på leppene og tørket seg rundt munnen. Dette synes å være en ubevisst markering av hans ubehag ved intim kontakt (som homofil) med henne, men knyttes også til hans generelt barnslige natur: For sønnen ser det og flirer, i skjønn enighet med faren over at kyssing er noe «kliss». Stirringen er i seg selv en umoden aktivitet, men scenens kulminasjon er talende, der Kaja bryter ut i barnslig sinne: «Slutt, jeg syns ikke den leken er noe gøy!!»
(Faren og sønnens «felles front» mot moren er for øvrig ikke total. Under stirreleken ved middagsbordet ser vi Theodor flakke litt med blikket i plutselig medfølelse, idet han ser at moren blir oppbrakt – et av mange eksempler Sewitskys omsorgsfulle blikk for detaljer.)
Sidehistorie om slaveri og dominans
De mange skuespillerorienterte interiørscenene avløses av stillbilde-aktige utendørsbilder, vinterlandskaper som nesten alltid er mennesketomme. En ytterligere, stiliserende kontrast skapes via fire dresskledde menn i et studio som fremfører amerikanske folkesanger – i kommenterende relasjon til handlingen, som for eksempel «Love’s worse than sickness». Med kostelig effekt slipper de ellers stokk stive sangerne seg løs etter den første sex-scenen, dog ikke uten en viss ironisk tilgjorthet.
Det er imidlertid en annen «sidehistorie» i Sykt lykkelig som griper mer direkte inn i narrativet. Kaja og Eiriks sønn Theodor (Oskar Hernæs Brandsø) er mye sammen med Elisabeth og Sigves adoptivsønn Noa (Ram Shibab Ebedy). Parallelt med de voksnes viderverdigheter følger vi guttene gjennom flere episoder, der de tilsynelatende lever sitt eget liv uten innblanding fra de voksne. Amerikanske anmeldelser av filmen (som hadde distribusjon i USA) legger for dagen en god del forvirring rundt sidehistoriens funksjon, og noen mente den lå farlig nær rasisme. Den er imidlertid solid fundert i tematikken.
I De nærmeste så vi hvordan scenene med barna på danseskolen reflekterte hovedpersonens sinnsstemning. De to guttene i Sykt Lykkelig har en beslektet og mer aktiv rolle, der de speiler utviklingen i forholdet mellom Kaja og Eirik, som var de en seismograf for ekteskapets rystelser. Først etableres et par paralleller: Theodor er blond som faren. Noa er av afrikansk (somalisk?) opprinnelse, mens Kaja er mørkhåret. Lik Kaja, som ble forlatt av moren og vokste opp i fosterhjem, er Noa biologisk foreldreløs. Lik Kaja tar Noa til takke med et undertrykkende forhold i en situasjon med få sosiale valgmuligheter. (I tillegg har vi allerede diskutert Theodors nære knytning til faren.)
Ettersom situasjonen tilspisser seg hos de voksne, inntar Theodor en rolle som slavedriver overfor sin nye lekekamerat. Ideen springer ut fra en bok om slaveriet som barna kommer over tidlig i filmen. Theodors slavedriveri er en mestringsteknikk i en vanskelig tid for familien, og viderefører også hvordan faren dominerer moren. Etter at Theodor tidligere har oppdaget moren og Sigve løpe nyforelsket rundt i snøen, mer eller mindre nakne, står han og ser fiendtlig på moren og sier «Du er stygg» – hvilket er en videreføring av farens oppgjør med moren i scenen der hun tigger ham om sex.
For å få utløp for sin aggresjon over morens utroskap med Sigve, begynner Theodor deretter å mobbe Noa. Slaveforholdet starter som en lek, men hardner til hver gang Theodor blir en sjokkert tilskuer til en ny omdreining av foreldrenes problemer. Både parallellen mellom generasjonene og slavelekens sadistiske dimensjon blir ytterligere fasetter i voksen/barn-prismet Sykt lykkelig kan leses gjennom.
Her er de fem siste situasjonene mellom barna, som alle er viktige:
- «Se, jeg har funnet mammaen din,» sier Theodor og viser Noa en filmsnutt av en afrikansk kvinne som går med en kurv på hodet. Det får barna til å ape etter henne: Noa først, men Theodor synes det er så festlig at de ender opp med å leke på like fot.
- Etter at Eirik har puffet sønnen vekk (i raseri over den mislykkede tilnærmelsen til Sigve), inntar Theodor en fullverdig slavedriverrolle: Han jager Noa foran seg i snøen, mens «slaven» kaster snø oppi en kurv på ryggen, som om han plukker bomull fra marken.
- Etter den store konfrontasjonsscenen mellom foreldrene som barna har vært vitner til, ruller Theodor kameraten inn i et teppe, slik at han nesten forsvinner.
- Etter at moren opplever et personlig gjennombrudd ved å synge «Amazing Grace» under julekonserten, brytes mønsteret for henne. Dette er åpenbart et forløsende øyeblikk, som også skaper ettertanke hos Eirik. Men Theodor fortsetter bare leke-mishandlingen – han er for øvrig en rastløs og misfornøyd tilskuer under forestillingen – og «pisker» Noa med et putevar. Her sier han også «Begynn og grin,» akkurat det samme faren sa til Theodor når han puffet ham unna. (På bakgrunn av deres nære forhold må dette utsagnet ha vært svært sårende for Theodor.)
- Under julemiddagen forenes sidesporet med hovedhandlingen. Theodor kommanderer Noa via tegnspråk til å innta en særegent lav posisjon over tallerkenen med risgrøt. Elisabeth ser dette og plutselig forstår hun at Theodor plager sønnen. Hevnen blir søt. Siden hun er litt på en snurr etter tung vindrikking, dytter hun Theodors hode ned i grøten, til Noas henrykkelse. Like etter ligger Elisabeth og skoggerler i snøen, nesten som i en latterorgasme, og det synes som om det er denne forløsningen som får henne til å gi opp den psykologiske krigføringen overfor Sigve. De finner sammen igjen, og barnas sidehistorie får dermed en direkte innvirkning på hovedhistorien.
Akkurat dette siste punktet kunne nok vært mer presist fortalt. Det er en viss usikkerhet over deler av Sykt lykkelig når det gjelder å få fram årsak/virkning-forhold. Sidehistorien med ungene er strengt tatt også det minst interessante med filmen, og barneskuespillerne er ikke på langt nær så gode som i Sewitskys neste film, den fabelaktige Jørgen + Anne = sant fra 2011.
Psykologiske mønstre
Under en intim samtale med Sigve etter at affæren har startet, sier Kaja om sin fortid: «Heldigvis har jeg ikke familie». Om sin nåværende situasjon sier hun imidlertid at Eirik og sønnen er det aller viktigste i hennes liv. Det er en kognitiv dissonans mellom de to utsagnene, spesielt via ordet «heldigvis». Selv om Sykt lykkelig gir inntrykk av å være spontan og rått tilhugget, er det et overraskende stort omfang av diskrete ideer innvevd i situasjonene. I det første møtet med filmen er undertegnede neppe alene om å ha oversett mange av disse, eller det fulle omfanget av mønstrene de danner, for eksempel i Eiriks dominans over Kaja.
Kaja er en sjeldent troverdig tegning av et menneske med ekstremt lav selvtillit, antagelig et resultat av årevis med mer eller mindre skjulte bebreidelser og forakt fra ektemannen. På bakgrunn av dette er Kaja himmelfallen over at Elisabeth som kvinne kan ha et så vanskelig yrke som advokat. Allerede før det andre paret er på plass, er hun overbevist om at Elisabeth er henne overlegen på alle måter. Elisabeth er sikkert tynn, så Kaja har begynt å slanke seg. Betegnende nok for personligheten gir hun opp og trøster seg med godteri etter at ektemannen avviser henne i soveværelset, natten etter den andre middagen. (Slankingen gir for øvrig større troverdighet til hennes følelsesmessige labilitet og seksuelt frivole oppførsel tidligere på kvelden, for vinen hun drikker virker desto sterkere.) Når Elisabeth bare pirker i maten under den avsluttende julemiddagen, sier Kaja «Du er så flink, du» – og forstår ikke at Elisabeth ikke bare passer på formene, men sannsynligvis synes hele situasjonen er uspiselig. Og til og med når Sigve berømmer Kajas ferdigheter i å suge, svarer hun med at «Elisabeth er sikkert veldig mye bedre».
I sin iver over de nye naboene blir Kaja taktløs: Når hun viser Elisabeth rundt i huset, sier hun at det er mer enn ett barnerom «i tilfelle dere skal få flere» – hun enser ikke at mange som adopterer gjør det fordi de ikke kan få barn selv. Og lysten etter å spille spill, som etter den andre middagen, er like mye for å dekke over at hun er sosialt underlegen og ikke har noe å snakke om.
Undertrykkelsen i ekteskapet er så automatisk at Eirik ikke tar hensyn til at det sitter et ukjent par på den andre siden av bordet. Når Kaja strekker ut hånden etter mat fra fatet, ignorerer han henne fullstendig og bare leverer fatet videre, i et poeng så diskret at det nesten er usynlig. Under spillingen den første kvelden demonstrerer han sin manglende respekt ved å kommandere henne: «Nå konsentrerer du deg». Kommentaren er naturligvis ikke til hjelp – siden Kaja i hele ekteskapet har blitt fortalt at hun er dum, fører det snarere til at hun gir opp umiddelbart. Imidlertid avsløres det raskt at Eiriks AIDS-tegning sprang ut av så snirklete tankerekker at den også fremstod uforståelig for det andre paret.
I et av filmens mest hjerteskjærende øyeblikk sier Kaja at dagen da Eirik fridde var den lykkeligste dagen i hennes liv. Hennes hjelpeløst flakkende sideblikk mot ham er usedvanlig uttrykksfullt, både for henne som person og for filmens tematikk, mens ektemannen bare ser ned som en gretten sfinks – et øyeblikk av både kognitiv og følelsesmessig dissonans.
At Eirik tørket leppene etter kysset ved middagsbordet er ingenting mot opplegget hans om kvelden: Som var han en bokser som må verge seg mot henne, setter han inn en slags tannbeskytter før han kysser henne pliktskyldigst på munnen. Anvender han beskytteren (som følge av en angivelig sykdom) som et skjold mot intimitet? Når hun så begynner å tigge ham om sex – i en patetisk og barnslig tone; anklagene hans om at hun tigger virker som en selvoppfyllende sak – sier han: «Jeg kan ikke gi deg fingeren [kysset] uten at du skal ha hele hånda.» Når hun så tar opp hvorfor han aldri vil ha sex med henne, slår han henne brutalt knock-out ved å late som om hun er full og generelt lite attraktiv. Det er som han skal støte henne fra seg på den mest effektive og irreversible måten, for en gang for alle å gjøre seg utilgjengelig på det seksuelle området.
Den homofile Eirik gjør dette i forståelig desperasjon. Hele opplegget i denne familien er imidlertid ganske motbydelig, og trer først fram i sin fulle bredde etter at filmens lettbente komikk er fordøyd. Komedien dekker over et mørke på lignende vis som den hverdagslige oppførselen hos et ektepar kan skjule underliggende problemer.
Før Eriks homofile lengsel kulminerer i at han kysser Sigve på trammen, ser han etter tegn til at den nye naboen er en utradisjonell mannsfigur. Han lyser opp når han hører at det er Sigve som har lagd maten til den andre middagen, og filmen fremhever også hvordan de drikker på likt under skålingen etterpå. Sigves kokkekunstner speiler for øvrig at det er Eirik som har anskaffet elgkjøttet under den første middagen. Han lyser også opp idet han ser navnet på spillet, «Like par leker best» («like kjønn leker best»). Han betrakter Sigve fortapt i sine egne tanker i slik en grad at han overhører spørsmålet fra Kaja, som ironisk nok er: «Hva var det du falt ved hos din partner?»
Før Eirik drar på sin fiktive «jakttur» – kun en unnskyldning for å komme bort fra Kaja – framfører Sigve den svenske visesangen for ham, med et skjelmsk, nesten flørtende ansiktsuttrykk. Allerede under den første spillekvelden viser han forståelse for Eiriks AIDS-tegning. Etter «jaktturen» tar de to en joggetur sammen. Eirik er som født på ny, sprek og energifylt. Etterpå puster og peser de som etter en seksualakt. Når Sigve nok en gang sier noe som kan tolkes som «homofilt», om at de som familiefedre fortjener noe bedre enn deres nåværende situasjon, kaster Eirik seg inn i kysset, men blir voldsomt avvist og dyttet over ende.
Elisabeth kjeder seg på landet og her får vi innblikk i hennes mer eller mindre ubevisste tankeprosesser:
Struktur
Vi har allerede vært inne på hvordan de to scenene med Eirik som en møysommelig elsker tydelig er ment å speile hverandre. Selv om Sykt lykkelig oppleves som ganske rufsete og improvisert, betyr ikke dette at manus er uten struktur. For eksempel er Theodors modellfly aktivt i starten og mot avslutningen av fortellingen, og i tråd med den håpefulle og forløsende tonen i finalen, understrekes det at sønnen mestrer situasjonen.
Videre er det to scener med noe som må betegnes som karakterdrap: I desperasjon for å unngå mer mas om sex innprenter Eirik kona at hun er håpløst uattraktiv, og Elisabeth latterliggjør Sigve på det mest ydmykende vis når hun konfronterer ham med utroskapet med Kaja. I forbindelse med dette aper begge mennene hånlig etter kvinnenes henholdsvis sørlandske dialekt og danske språk. Sigve blir kysset av både Kaja og Eirik i løpet av filmen, og i begge situasjonene skjer dette etter at rollefigurene har fortalt om fortiden sin (Sigve om problemene i ekteskapet sitt, og Eirik om sin fortid som bryter).
De tre middagene er i seg selv et tydelig strukturerende element i filmen. Under det avsluttende julemåltidet er Kaja like ivrig etter å bli likt av Elisabeth som under den første middagen, mens Elisabeth blir på en snurr etter vindrikking, hvilket speiler Kajas alkoholforbruk under den andre middagen.
Fra barn til voksen
Bortsett fra den korte, tidlige scenen der far og sønn leker med modellflyet og Kaja står sammen med dem, kommer Kaja og Eiriks første utendørs dialogscene når de har deres første ærlige samtale, etter at julepresangene er pakket opp. Skiftet av location forsterker følelsen av en ny dimensjon: Dette er øyeblikket der de omsider vokser opp. Blant annet påpeker hun at det er Sigves skjerf han har på seg, uten at han blir skamfull. For første gang kan de snakke om tingene på en avslappet måte. Eirik innrømmer at han fridde fordi han syntes synd på henne, og at den svært forelskede Kaja ville bli så takknemlig for å være sammen med ham at han ville holde ut samlivet. Nå lover Eirik at han skal «fikse det». Mener han å fortsette samlivet med kona, som en ordentlig ektemann? Kaja trekker imidlertid teppet vekk under ham, og sier «Jeg går fra deg». Men dette er slett ikke noen fiendtlig handling: Hun gir ham friheten.
Separasjonen markeres ved at Eirik flytter inn i nabohuset. Når de vinker til hverandre gjennom vinduene, i et ekko av kommunikasjonen mellom Kaja og Elisabeth, er det nå med ettertanke. De er forsonet med tanken på å leve adskilt. Han kan bli boende i det andre huset, og begge kan fortsatt være foreldre for Theodor. Det siste vi ser av dem er at mor og sønn vinker til far, før han forlater bildet.
Vedlegg: Referanser
Det er svært mange likheter mellom Sykt Lykkelig og De nærmeste, de to filmene Sewitsky har skrevet sammen med Ragnhild Tronvoll. I oppstillingen under trekker jeg også til tider inn hennes andre film Jørgen + Anne = sant, som kom mellom de to Tronvoll-filmene.
- Den mest konkrete referansen kommer like etter at Charlotte har deljet hodet i bordet under nachspielet i De nærmeste, der hun sier «Jeg bare tulla». Etter at Eirik har kysset Sigve forsøker han å le det vekk med «Det var bare kødd.» I begge situasjoner følges meget sosialt uakseptable handlinger opp med uhyre lite overbevisende bortforklaringer.
- Hovedpersonen Charlotte i De nærmeste er voksen, men personligheten hennes har sterke barnlige trekk, akkurat som Kaja og Eirik i Sykt lykkelig. I dette bildet passer også Jørgen + Anne = sant inn, da den dreier seg om barn som er involvert i problemstillinger rundt forelskelse, et tema vanligvis forbundet med voksne. Denne filmen inneholder også en parodi på TV-reality-serien Paradise Hotel, der barnas ansikter er digitalt sammenføyet med kroppene til voksne deltagere i serien, en meget konkret manifestasjon av motivet. Når Kaja mot slutten av Sykt lykkelig spør Sigve: «Du elsker Elisabeth, ikke sant?» er det som om vi er tilbake i de labyrintiske kjærlighetsforviklingene i Jørgen + Anne = sant, som er full av denne typen replikker.
- Charlotte i De nærmeste minner om Kaja også i sin utagerende, glade oppførsel, men i motsetning til Kaja klarer hun å skjule ensomheten og angsten for omverdenen.
- Tross Kajas konstante plapring er det også mye usagt både hos Kaja og Eirik. Dette er videreført i De nærmeste, der spillet på det usagte er helt sentralt.
- Skammen ved å være uønsket er sterkt fremtredende i De nærmeste, og Kaja vokste opp i fosterhjem siden moren ikke ville ha henne, som hun selv formulerer det. I det voksne liv opplever hun så å være uønsket av ektemannen. (Foreldreløshet er også et element i Jørgen + Anne = sant, der hovedpersonens bestevenninne bor sammen med bestemoren.)
- Hovedpersonens forhold til bestevenninnen er sentralt i De nærmeste, og også i Jørgen + Anne = sant. Det blir imidlertid berørt i forbifarten i Sykt lykkelig: Når Sigve og Elisabeth diskuterer naboene og Kajas innpåslitne oppførsel, sier Elisabeth: «Nå er det ikke deg Kaja prøver å bli bestevenninne med.»
- Det første kysset mellom søsknene i De nærmeste ligner i sin plutselighet på kysset mellom Kaja og Sigve. I den følgende sexscenen ser Charlotte seg rundt under akten, som om hun instinktivt speider etter om de blir oppdaget (enda de er inne i leiligheten hennes), og mens Kaja suger Sigve ser han seg rundt for å se om noen kommer. Begge hendelsene er brudd på sosiale normer.
- Begge filmer inneholder scener der hovedpersonen bryter sammen på badet.
- Begge filmer inneholder frastøtelsesscener: Bestevenninnen støter fra seg Charlotte, og Eirik støter fra seg Kaja når hun vil ligge med ham. De blir begge angrepet på deres svake punkt: Charlottes behov for nærhet med venninnen og hennes familie, Kaja på sitt utseende og behov for nærhet med ektemannen.
- Inntrengermotivet er fremtredende i De nærmeste, og intrigen i Sykt lykkelig utløses av det nyinnflyttede ekteparet, som også begge trenger seg inn i de fastboendes ekteskap.
- Danseoppvisningen der Charlotte opptrer sammen barna er kulminasjonen på en fortellermessig tråd, akkurat som julekonserten der Kaja synger solo sammen med koret. Begge er en kollektiv handling der filmens hovedperson er en lederskikkelse. (Mens dette grepet framstår i Sykt lykkelig som noe enkelt og tradisjonelt, utvikler De nærmeste det til noe svært mangefasettert og resonant.)
- Begge filmene ender med en flyttesituasjon: Moren flytter ut av Charlottes barndomshjem, og Eirik flytter ut av ekteparets hjem og inn i nabohuset.
- I De nærmeste svømmer søsknene i et utendørs svømmebasseng enda det er vinter, og i Sykt lykkelig løper Kaja og Sigve mer eller mindre nakne ute i snøen.
- Begge filmene foregår altså om vinteren, og utendørsbilder av et folketomt snølandskap i Sykt lykkelig har lignende funksjon som bybildene i De nærmeste (for å skape stemning, som kapitteloverskrifter, som markering av at noe tid har gått siden forrige scene, kanskje «pustepauser» for å grunne over handlingen så langt).