Cannes 2012: David Cronenberg har tidligere deltatt i hovedkonkurransen med Crash (som vant juryprisen), Spider og A History of Violence, og var juryformann i 1999, når Dardenne-brødrenes Rosetta vant Gullpalmen. I år konkurrerer han med sin adapsjon av Don DeLillos kultroman Cosmopolis.

Cosmopolis‘ fortekster ligner dem som innledet A Dangerous Method, men Rorschack-motivene er byttet ut med drip painting à la Jackson Pollock. En nokså overtydelig presisering av hvilket univers vi skal tre inn i: et kapitalistisk inferno der de rikeste av de rike er nødt til å erobre og eie for å fylle tomheten bakenfor det perfeksjonerte skallet som omslutter dem, med nok penger til å  frarøve offentligheten Pollock- eller Rothko-malerier for å styrke følelsen av individets makt. Eric Packer i Robert Pattinsons lakoniske skikkelse er en slik person. Enda kjøligere i gester og blikk enn hans ishvite fremtoning i Twilight – helt uten følelser, bare full av rent fysisk begjær. Brisen på dyr vodka, konstant kåt og fremmedgjort overfor opprørene som herjer i Manhattans gater, driver han retningsløst rundt i sin falliske high tech–limousin. Verden står tilsynelatende for fall.

Jeg ble aldri videre begeistret for DeLillos roman – en stivere og mer kalkulert variasjon over Bret Easton Ellis‘ overlegne American Psycho, uten den såre erfaringen som åpenbart ligger bak Ellis’ muntlige, utprøvende språk. Men glødende trailere bar bud om at Cronenberg hadde spritet opp materialet noe voldsomt – mange fornemmet et aldri så lite comeback til den forstyrrende tonen man forbinder med gamle dagers Cronenberg (Videodrome, Dead Ringers, Crash), etter en rekke «streitere» verker som A History of Violence og Eastern Promises. Det kan jeg herved avkrefte. Akademiske A Dangerous Method var basert på et teaterstykke, og mange anklaget filmen for ikke å uforske materialet visuelt. Cronenbergs filmer har vært kontrollerte, nesten mirakuløst stringente helt siden debuten Shivers, men alltid drevet av bilder og atmosfære snarere enn tekst. Med Cosmopolis får jeg for alvor inntrykk av at auteuren befinner seg i en fase der dialogen står i det absolutte høysetet – der ordene overstyrer det filmiske språket.

Som i De Lillos roman er replikkene ekstremt stiliserte, og skuespillerne underbygger dette ved å levere dem i et konstant lakonisk toneleie som dessverre blir mer oppstyltet og blekt enn kraftfullt. Jeg har i grunnen alltid likt Robert Pattinson som skuespiller, og han bærer med seg en viss elektrisitet inn i Eric, men rollefiguren er skrevet på en måte som gjør at oss tilskuere aldri kommer inn under den blankpolerte huden hans, slik vi gjorde med Christian Bales beslektede Patrick Bateman i Mary Harrons skammelig undervurderte American Psycho-adapsjon. Og hva angår tematisering av konsumkulturens feminiserte pyntemaskulinitet, når ikke Cosmopolis opp til knærne til hverken American Psycho eller Fight Club. Den mangler ikke bare energien i disse filmene, men også substansen. Til tider opplever jeg Cosmopolis som vulgært pretensiøs og poserende.

Om jeg aldri ble oppslukt av filmens tematikk eller rollefigurer, er den makeløst iscenesatt, med en uforglemmelig limousin hvis interiør slekter på forskningslaboratoriet fra The Fly. Cronenbergs faste fotograf Peter Suschitzky har som alltid et mesterlig øye for bildekomposisjon og kirurgisk presise kamerakjøringer, og Howard Shores synthtoner (i samarbeid med Metric) blør elegant utover scenene – uhyre subtilt, men alltid effektivt foruroligende.

Som hengiven Cronenberg-entusiast blir det umulig å avslå Cosmopolis etter bare én visning, og dét til gjengjeld klokken halv ni om morgenen i en glovarm og overfylt Lumiére-sal som ikke alltid maner frem de beste kinoopplevelsene. Jeg imøtekommer derfor et gjensyn med største interesse og håper på at helheten vil løfte seg, men førsteinntrykket mitt er dessverre at Cosmopolis hører hjemme blant den kanadiske mesterens svakeste filmer.