I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel om ukens film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. Roman Holiday (Prinsesse på Vift) vises torsdag 17. november kl. 18.00 på samtlige cinematek, bortsett fra i Oslo der den vises allerede onsdag 16. november kl 20.30.
*
Jeg kan lett forestille meg mine besteforeldre på vei inn i kinosalen for å se Roman Holiday en kald vinterdag en gang i begynnelsen av 1954. De hadde nok for lengst fått med seg hvem den usigelig vakre, forstyrrende tiltrekkende Audrey Hepburn var. Jeg vil også tro de hadde gledet seg i lang tid, for snakket må allerede da ha kommet seg over Atlanterhavet til Europa og Norge. Prinsesse på vift, som den ble lansert som her til lands skuffet sannsynligvis heller ikke, og jeg kan bare forestille meg hva slags samtale de hadde seg i mellom på vei ut av kinosalen.
Et halvt århundre senere sitter jeg og skal forsøke å stable på beina en artikkel om en film jeg har hatt blant mine absolutte favorittfilmer siden jeg første gangen så den som tenåring. For å komme i stemning har jeg satt på James Newton Howards suite fra My Best Friend’s Wedding, en film som ikke når Roman Holiday til de sensuelle anklene en gang, men som har et score umiskjennelig preget av en melankoli til forgagne tider. Vil du komme i samme stemning, foreslår jeg du kjører igang Spotify og trykker her.
Få om noen har hatt et mer forheksende gjennombrudd enn Audrey Hepburn. Etter små roller i for det meste glemte filmer og tv-serier på starten av 50-tallet, samt en prisbelønt hovedrolle på Broadway med Gigi, var det en audition av de sjeldne som ga henne en hovedrolle opprinnelig tiltenkt Elizabeth Taylor. Regissør William Wyler var etter sigende øyeblikkelig betatt av Hepburn, og valgte endog å ta med deler av materialet fra hennes audition i filmens markedsføring.
Og selv så mange år senere er det da også hennes innsats som hever et ellers ganske banalt manus til noe helt eksepsjonelt og evig besnærende. Det handler kanskje først og fremst om Hepburns evne til å gjøre Princess Ann til en tilgjengelig karakter, trass i manusets egentlig ganske oppstyltede idé om å plassere en prinsesse på villspor i et kaotisk Roma. For selv om de forfinede sidene ved karakteren – hun er da prinsesse må vite – ettertrykkelig er tilstede i Hepburns fysiske tolkning av rollen, blir hun først og fremst presentert som en ganske overfladisk pubertal rebell endelig ute av husarrest. Isolerer man (forsøker ihvertfall) Hepburn fra sine replikker og de enkelte scener, er det ikke mye finesse og lekenhet å spore i historiefortellingen man da sitter igjen med, snarere er det altså skuespillerinnen selv som tilfører denne energien og nerven. Hepburns noe merkverdige og tidvis nesten infantile fremtoning, enda tydeligere i Breakfast at Tiffany’s fra nesten ti år senere, byr i så måte på en helt nødvendig dimensjon. På et nivå er hun magisk tiltrekkende og seksuelt ladet som få andre i filmhistorien. Men samtidig har hun noe uskyldig og sårt over seg; en følelse av at hun må tas vare på og beskyttes mot både seg selv og sine omgivelser. Ja, jeg innser at dette siste har mye å gjøre med datidens kjønnsroller, men Hepburn vet ihvertfall å bruke dette til stor effekt i en karakter som dermed også får en dimensjon av nabojentas gjenkjennelighet.
Og dermed blir det også mulig å identifisere seg med Joe Bradley og hans posisjon i historien, trass i at Gregory Pecks innsats står fullstendig i skyggen av sin motspiller og fremstår som rett og slett ganske pregløs. Peck som forøvrig var skeptisk til å ta den mannlige hovedrollen i en film som selv på manusstadiet ga ham andrestemme, må ha skjønt dette allerede tidlig i innspillingen. Han lar klokelig Hepburn kontrollere temperaturen filmen igjennom, og blir faktisk i flere scener redusert til staffasje. Noe passivt kan man si, og personlig får jeg sjelden med meg mye av hverken hans replikker eller lar meg engasjere særlig mye av hans fremtoning når jeg ser filmen. Men ettersom historien skrider fremover, oppstår det utvilsomt en slags kjemi de to i mellom, selv om det med filmhistoriske briller er fascinerende å se nesten-debutanten knuse superstjernen.
Regissør Wyler visste nok også hvilket kupp han hadde gjort, og må på et tidspunkt ha fryktet å måtte sjonglere stjernen og debutanten i en film der Hepburn visstnok allerede de første dagene på settet demonstrerte hvilken potensiell publikumsmagnet hun kunne bli for filmen. Wylers valg om å holde fokuset på Hepburn, og dermed nedprioritere en stjerne, avsløres da også både i foto og klipp. På samme måte som Peck lar Hepburn styre utviklingen i hver scene, er Wyler generøs på Hepburns vegne hele filmen i gjennom. Nesten nyforelsket lar han Franz Planer og Henri Alekans Oscar-nominerte kamera hvile på ansiktet hennes, fange opp små fakter og i enkelte scener gi seg fullstendig hen til Hepburns flørt. Princess Ann hos frisøren er et eksempel på hvordan Wyler stoler på at Hepburns ansikt og tolkning i seg selv er attraksjon nok, trass i sekvensen i seg selv gjør lite annet:
Opprinnelig ikke en gang tiltenkt en plass på plakaten, var det allikevel til slutt Peck og Wyler som innså at det var Hepburn som skulle ha de store bokstavene. Da hun da noen måneder senere beskjedent går opp på podiet for å motta Oscar for beste hovedrolle, hadde hun forlengst ervervet seg stjernestatus, forsider på alskens glansede magasiner og en plass i hjertet til mang en forelsket billettkjøper. Det var starten på en karriere som på mange måter ble en balansegang nettopp mellom prinsessen og nabojenta, men som altså startet med et gjennombrudd som den dag i dag vel ikke har sett sitt like.