Francois Truffaut: «It’s taken from a Winston Graham novel, and I’d like to know which aspect of the book made you decide to do the film?»

Alfred Hitchcock: «The fetish idea. A man wants to go to bed with a thief because she is a thief, just like other men have a yen for a Chinese or coloured woman.»

(Fra Hitchcock av Francois Truffaut, Revised Edition, 1983)

Alfred Hitchcock fikk mye refs av feministiske filmteoretikere for sin fetisjistiske og ofte fiendtlige fremstilling av kvinner, og det er ikke til å komme bort fra at mannen hadde et bestemt ideal når han formet sine kvinnekarakterer. Eksempelvis er det en kjent sak at han i nesten samtlige filmer etter rekken med Dial M for Murder, Rear Window og To Catch a Thief, forsøkte å gjenskape Grace Kellys grenseløse skjønnhet og tilstedeværelse. Hun var opprinnelig tiltenkt de kvinnelige hovedrollene i The Man Who Knew Too Much og Vertigo, og både Doris Day og Kim Novak har uttrykt at de følte seg som substitutter – andrehåndsvalg – i Hitchcocks steinharde favn. Men i Marnie skulle han endelig få dronningen sin tilbake, og hele prosjektet ble igangsatt og formet for at Kelly skulle spille hovedrollen. Dessverre hadde hun allerede blitt prinsesse i Monaco, og litt enkelt forklart bedyret fyrst Rainer at det ville være problematisk om hans elskede Grace fortsatte som skuespiller med sin adelige tittel.

Hitchcocks drøm brast, og han skal visstnok ha vært svært frustrert over at Kelly sviktet ham. Derfor ble Tippi Hedren, som debuterte i The Birds et år tidligere, tildelt rollen, og som Truffaut skriver i sitt berømte verk om filmhistoriens mest toneangivende regissør: «In casting Tippi Hedren in two of his films, he entertained the notion of transforming her into another Grace Kelly.» Det kan diskuteres om Hitchcocks lyktes med denne transformasjonen; i motsetning til Kellys yndige og vagt sensuelle vesen, har Hedren en langt mer skyldbetynget og mystisk fremtoning. Og nettopp på grunn av disse egenskapene, fornemmer man at Marnie aldri kunne blitt gestaltet av noen andre enn henne. Om hun imponerte som den driftige og sterke Melanie Daniels i The Birds, leverer hun en av sekstitallets mest hudløse og minneverdige rolletolkninger som den seksuelt forstyrrede tyven i Hitchcocks mest eksplisitt psykoanalytiske fortelling.

Og på samme måte som Grace Kelly var Hitchcocks store fetisj, er Marnie objektet i filmen med samme navn. Grunnet traumer fra barndommen og et dårlig forhold til sin mor, makter ikke Marnie å leve et vanlig liv med nære relasjoner og trygge rammer. Derfor opererer hun som tyv og stjeler med seg rubbel og bit fra pengeskapene hos sine respektive arbeidsgivere, før hun svirrer videre til neste blomst for å høste ny nektar. Omsider blir hun oppdaget av forretningsmannen Mark Rutland (Sean Connery i sin aller sleskeste og mest fascinerende rolle), som bekymringsløst og dekadent kan nyte av å leke med ilden. Han pirres av kvinnens skyld, og låser henne i et ekteskap som er tuftet på at han når som helst kan angi henne til politiet. Når Mark oppdager at Marnie er frigid blir han besatt av å ligge med henne, og gjennom psykoanalyse forsøker han å avkle hennes mørke hemmelighet.

Filmens første akt er en briljant skildring av «tyveriyrket» – hele tiden fortalt gjennom et eksepsjonelt raffinert bildespråk. Åpningsmontasjen der Marnie pakker kofferten, farger håret og bytter visittkort er til å få frysninger av, og man kan anta at Brian De Palma har sett den x antall ganger. På mange måter er Marnie en syntese eller oppsummering av Hitchcocks yndlingsmotiver, og på snedig vis gir dette filmen en nesten romantisk stemning – den kan nærmest oppleves som et kjærlighetsdikt til filmmediet. Ikke minst er Marnie selv en genuint filmatisk karakter; som følge av sitt barndomstraume har hun fobi for rødfarger, hvorpå kameraet inntar hennes perspektiv hver gang fargen dukker opp, med tilhørende hallusinasjonseffekter. På samme måte som blomstene i Vertigo, er rødfargen et visuelt motiv som gir mysteriet en drømmeaktig og nesten overvirkelig karakter.

Som i de fleste av Hitchcocks beste filmer er Marnie bygget på uren jord; man får hele tiden følelsen av noe ulmende bak kulissene. Når filmen når sitt innlysende emosjonelle klimaks i Marnies barndomshjem, nøstes floken opp på en tilfredsstillende måte, uten at fortellingen mister mystikk; når kameraet tilter opp og Marnie og Mark kjører ut av bilderammen aner vi lite om deres fremtid og eventuelle forsoning. Vil Mark fortsatt være like tiltrukket av henne når hun ikke lenger er en tyv? Vil han kjenne den samme pirringen når han ikke er nødt til å voldta henne for å få kroppskontakt?

Marnies spesielle posisjon i Hitchcocks karriere skyldes ikke bare historiene rundt Grace Kelly, men kanskje først og fremst at det mot mesterens vilje skulle bli den siste filmen der han arbeidet med sine faste partnere; fotograf Robert Burks, klipper George Tomasini og komponist Bernard Herrmann.

Alfred Hitchcock regisserte fire filmer etter Marnie, men ingen av dem skulle på samme  måte fange den gode gamle Hitchcock-magien (selv ikke den i og for seg strålende Frenzy), og i så måte er Marnie et testamente for en karriere som står helt uten sidestykke i filmhistorien.