breakfast-at-tiffanys-1961

Coup de Coeur

Breakfast at Tiffany’s (1961)

I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel om ukens film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Breakfast at Tiffany’s vises torsdag 29. september kl. 18.00.

*

Regissør Blake Edwards er i dag mest kjent for sine Rosa Panter-filmer der Peter Sellers briljerer i fri dressur som den herostratisk klossete Inspektør Closeau. Det som gjorde Edwards til den ideelle styrmann for Sellers’ galskap var hans helt spesielle talent for iscenesettelse av slapstick og fysisk humor. Edwards hadde evnen til å få de mest forslitte komiske virkemidler til å framstå som friske og overraskende. Ingen kan som ham få karakterene sine til å falle i vannet så kontant og med så god timing. Samtidig har han en illusjonists evne til å seriekoble gags som blir avlevert med slik en presisjon og plutselighet at man knapt tror sine egne øyne. A Shot in the Dark (1964) byr på et fortreffelig eksempel når Closeau befinner seg på det første mordstedet sammen med en rekke av de mistenkte. Her går situasjonen fra å være helt rolig til med ett å eksplodere i en serie uhell som griper inn i hverandre som tannhjul, en storm av galskap som blåser over like fort som den begynte. Man kan godt si at Edwards, på sitt eget vis, er en like iherdig utforsker av kaoskrefter som Alfred Hitchcock, som nærmest bygget sin karriere på historier om helt vanlige mennesker som intetanende blir kastet ut i en verden av kaos.

Rosa Panter-filmene ble så populære at de dessverre skygget for en i sin helhet meget interessant filmografi, som i og med Edwards nylige død, så sent som i desember i fjor, nok er moden for revurdering. Kommersielt sett tok karrieren hans form av en berg-og-dal-bane, og mange av hans kritikerslaktede arbeider er mye bedre enn sitt rykte. Et verk som imidlertid alltid har vært anerkjent er Breakfast at Tiffany’s, hans gjennombruddsverk fra 1961. Den er basert på en berømt kortroman av Truman Capote, som imidlertid har gjennomgått store endringer på veien til lerretet. Her møter vi Holly Golightly, spilt av Audrey Hepburn i hennes kanskje aller mest berømte rolle. Holly er en tilsynelatende bekymringsløs ung kvinne som, uten direkte å være en call-girl, lever på penger fra menn hun holder med selskap for en kveld – herav filmens ikoniske uttrykk «fifty dollars for the powder room».

Audrey Hepburn og George Peppard i «Breakfast at Tiffany's».

Holly bruker dem for å holde seg flytende mens hun hele tiden er på utkikk etter det store varpet, en fyr som hun kan gifte seg med i bytte for evig luksus og økonomisk frihet. Folk som Rusty Trawler, for eksempel, stygg som juling, men «den niende rikeste mannen i USA under femti», eller en meget kjekk brasiliansk forretningsmann. Den siste er til og med ikke noen «rat or super-rat», uttrykkene hun bruker på de mennene hun treffer som er av den ubehagelige eller super-ubehagelige sorten. Inn i samme bygning som Holly flytter den unge forfatteren Paul Varjak, spilt av George Peppard, som istedet for å følge opp sin lovende debutroman har endt som en slags gigolo for en middelaldrende gift kvinne. Som Holly har svelget sin stolthet i bytte for materiell vinning, holder Paul ut med den nedlatende kvinnen for pengenes skyld. Holly og Paul kjenner seg igjen i hverandre og det blir opptakten til et strålende vennskap, som etter hvert forvandles til forelskelse hos Paul. Spørsmålet blir nå om Holly klarer å innse det hun hele tiden har fortrengt, nemlig at hun i virkeligheten er drevet av selvforakt og selvfornedrelse.

Men la oss bare si det med en gang: Historien er ikke det vesentlige ved filmen, det essensielle er utførelsen. Selv om filmen definitivt har en melankolsk undertone og er fundert på et alvorlig budskap, er handlingen mer å betrakte som et springbrett for en demonstrasjon av menneskelig sjarm, og som et påskudd for vidunderlig vimsete humor og lekelyst, satt i scene av Edwards på sitt mest slentrende og avslappede. For Breakfast at Tiffany’s er et kroneksempel på Edwards kanskje mest betagende egenskap som kunstner – en egenskap som ikke fikk slippe til i Closeau-filmene – nemlig en varme og generøsitet i forhold til sine karakterer og en medmenneskelig klokskap i skildringen av relasjoner. Scenene hans er ikke drevet av et ønske om stramhet og framdrift, men Edwards lar dem ta den tiden de trenger, i en glede over, og oppriktig interesse for, samspillet mellom to mennesker. På denne måten går filmene hans, eller enkeltscener innen hver film, ofte på tvers av tradisjonelle lover for dramaturgi, og har da også blitt kritisert for å være ufokuserte og utflytende. I virkeligheten får de en varme, intimitet og naturlighet som få gjør ham etter – se for eksempel bare på scenene der Dudley Moore og Amy Irving møtes for første gang, og senere drikker seg fulle og ender i seng sammen, i den ellers ujevne bigamist-komedien Micki + Maude (1984).

Blake Edwards skaper også varme og intimitet via billedkomposisjon...
...eller drama, i bilder av en klasse en ikke forventer i en romantisk komedie.

Det som gjør Breakfast at Tiffany’s til en slik stor opplevelse er blant annet at Edwards’ gode egenskaper her får blomstre i et enda mer sofistikert jordsmonn enn vanlig, for eksempel gjennom en sjeldent elegant dialog og Hepburns uforlignelig tindrende, men sårbare sjarm. Og det at filmen ikke er stram på tradisjonelt vis, betyr ikke at den er uten struktur. Filmen er tvertimot pepret av snurrig og stimulerende bruk av gjentagelser, for eksempel av nøkkeluttrykk som de før nevnte «fifty dollars for the powder room», «rat or super-rat» eller «no-name slob». Sistnevnte ofte brukt om Hollys navnløse katt, men et uttrykk som også i høyeste grad gjelder for Holly og Paul, som begge opererer under forskjellige navn i filmen, men til slutt ikke lenger vet hvem de er. Videre smyger Henry Mancinis lengselsfulle hovedmelodi, den berømte «Moon River», seg stadig mykt inn i filmen, i stadig nye følelsesmessige tonaliteter. Drosjebiler går igjen: Hepburn ankommer juvelerforretningen Tiffany’s i en taxi i filmens første bilde og en klimaktisk konfrontasjon helt mot slutten foregår også i en drosje. Filmen inneholder også utallige variasjoner over situasjoner forbundet med nøklene til Holly og Pauls leiligheter, branntrappen bak bygningen spiller en stor rolle, og Hollys koleriske nabo Mr. Yunioshi dukker stadig rasende opp i trappeoppgangen, filmet fra de nøyaktig samme kameraposisjonene.

Mr. Yunioshi er spilt av Mickey Rooney og ivaretar det obligatoriske innslaget av slapstick vi kan finne i nesten enhver Edwards-film. Mens denne figuren bevisst er vilt overdrevet, viser Breakfast at Tiffany’s seg ellers som en av Edwards’ mest neddempede og sofistikerte på dette området. Uslåelig her er den berømte partyscenen – visstnok den mest kompliserte å filme under hele innspillingen – der Holly har invitert til en hjemme-hos-fest som for hvert sekund blir stadig mer overbefolket og løssluppen. Edwards viser her et pustberøvende overskudd og inspirasjon, for scenen har knapt et bilde uten en visuell gag, enten plantet solid i midtpunktet i bildene eller spredd ut blant gjestene i bakgrunnen. Selv Hollywoods store partyscene-spesialist Richard Quine, Edwards’ samarbeidspartner helt i starten av karrieren og en virtuos utøver av stilfulle, florlette komedier, har knapt gjort noe bedre, muligens med unntak av de to festscenene i How to Murder Your Wife (1965). (Sjekk forøvrig absolutt ut den altfor lite kjente Quine, med filmer som My Sister Eileen (1955), The Solid Gold Cadillac (1956), og best av alle Bell Book and Candle (1958) med Kim Novak og James Stewart i nærmest en komedievariant av Vertigo.)

Fra den berømte partyscenen...
...der gjestene finner seg til rette på sin egen måte...
...selv om ikke alle er like fornøyd.

Ellers er filmen, spesielt i annen halvdel der Holly og Paul bestemmer seg for å tilbringe en hel dag med aktiviteter de aldri har gjort før, full av scener hvor karakterene nærmest bare leker, og Edwards leker sammen med dem med kaprisiøs kvikkhet. Hvem kan glemme scenene der de med et budsjett begrenset til ti dollar forsøker å kjøpe en presang, nettopp i den ultra-fornemme gullsmedforretningen Tiffany’s? Eller scenen der de skal rappe en ting fra en leketøysbutikk uten at butikkdetektiven ser det, hvor Edwards får anvendt sin stumfilm-aktige sans for visuell komedie?

Oppe i all lekingen og komedien hadde for øvrig Edwards et av de mest fordomsfrie blikk på kjønnsroller, homoseksualitet og generell «gender-bending» i Hollywood, noe som går igjen i hele filmografien, enten bare sneket inn som antydninger eller helt direkte. I High Time (1960) er det kjæresten til Bing Crosby som frir, ikke mannen. Vi finner også ofte åpent homoseksuelle karakterer, for eksempel i Drømmekvinnen 10 (1979), og tydeligst i den kanskje mest betydningsfulle av Edwards’ sene arbeider, den vidunderlige Victor Victoria (1982), i Robert Prestons uforglemmelige skikkelse. I den samme filmen kler Julie Andrews‘ rollefigur seg ut som mann, og den svært maskuline James Garner, som i filmen omgås begge versjonene av Andrews’ rollefigur, ender opp med å bli grundig forvirret over helt eksakt hva det er som tiltrekker ham, de kvinnelige eller de mannlige sidene?

Når det gjelder Breakfast at Tiffany’s, var det i 1961 ganske dristig for Hollywood å framstille en mannlig karakter som gigolo. Videre er måten Paul er filmet på i den tidlige soveromsscenen, der han ligger passivt i sengen med bar overkropp og Hepburn står ute i rommet i en mer aktiv rolle, en reversering av den tradisjonelle situasjonen der det er kvinnen som pleier å være kjønnsobjektet. Hva seksuell legning angår var Holly i boken ikke fremmed for biseksualitet og dessuten var Pauls motstykke i boken homoseksuell. Dette kunne ikke passere i datidens Hollywood-klima og ble derfor borte i adaptasjonen. I stedet har dette elementet blitt lurt inn på indirekte vis. Den mektige Hollywood-agenten – et ironisk valg tatt i betraktning hans tilknytning til en industri som utøver sensur – O. J. Berman, i Martin Balsams skikkelse, blir markert som homofil under partyscenen, ved at han i rask rekkefølge utfører tre handlinger. Først kommer han i snakk med en dame som presenterer seg som Irving (og Berman er tydelig interessert, noe vi også ser senere). Så lukker han opp døren til leiligheten for nye gjester, som viser seg å være to menn som ankommer sammen. Til slutt går han bort til Paul og insisterer på å tiltale ham som «Fred, baby» – Fred er Paul-karakterens navn i boka, som altså er homofil. Senere i filmen, når Holly og Paul er ute på vift, befinner de seg på en strippebar, og bak dem ser vi en kvinne som stirrer fascinert i retning av strippersken.

Breakfast at Tiffany’s er en film med svært mange fasetter og en sjeldent lykkelig kombinasjon av forskjellige elementer. Men viktigst av dem alle er kanskje Audrey Hepburns ekstremt uttrykksfulle personlighet. Vi avslutter derfor med en liten billedkavalkade over en av Hollywoods mest sjarmerende stjerner noensinne.



Paul og Holly, med den navnløse katten i midten.

 

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>