Det måtte en remake til for å gjøre meg oppmerksom på den originale 1974-versjonen The Taking of Pelham One Two Three, og for en sjelden gang må jeg takket hollywoodsk idétørke for en fin oppdagelse.

Filmen går befriende rett på sak. Fire mistenkelige menn med løsbart og hatt stiger om bord på en t-banevogn i New York. De er Mr. Blue (Robert Shaw), Mr. Green (Martin Balsam), Mr. Grey (Hector Elizondo) og Mr. Brown (Eearl Hindman). Og så kan man jo lure på hvor Quentin Tarantino stjal ideen om navnene til bankranerne i Reservoir Dogs. Uansett, få minutter senere er vogna kapret og 18 uskyldige passasjerer holdt som gisler.

På andre siden av loven sitter Zachery Garber (Walter Matthau i et kledelig gult slips) som får oppdraget med å lede forhandlingene. Kravet er på 1 million dollar, men ingen kan forstå hvordan de skal klare å flykte usett opp av bakken og ut i sentrumsgatene som er overbefolket av politi, samtidig som t-banesystemet overvåkes med tidsriktig teknologi fra sentralt hold.

Filmen utspiller seg som en erketypisk 70-tallskrim man aldri kunne laget i dag. På 100 minutter bys vi på et befriende konsentrert plott uten forstyrrende sidespor, kanskje med et ørlite unntak av noen scener med en sengeliggende borgermester som må involveres i sentrale politiavgjørelser. Mye av dynamikken foregår i telefonrørdialogen mellom Robert Shaw og Walter Matthau; to skuespillere med styrke til å gjøre karakterene til likeverdige motpoler i karisma og intelligens. Filmen har en rytme og følelse som gir rom for godt skuespill, mens handlingen får sin drivende nerve fordi personene og omgivelsene reagerer med et realistiskfølende kaos.

Miljøet er sterkt 70-tallsfarget og humoren fantastisk mannsjåvinistisk, og tidvis av typen som aldri ville passert rasistpolitiet i dag. Filmen er i det hele tatt veldig sann mot miljøet, og tiden den er i. Nettopp dét var også hva jeg håpet å oppdage, og grunnen til at jeg antakelig lar nyversjonen med Denzel Washington og John Travolta forbli usett. Samme historie i 2009-drakt kan vanskelig bli like interessant som med 70-tallets ytre rammer og klassiske begrensninger.

Bak filmen står Joseph Sargant som foruten dette har gjort seg aller mest bemerket som lojal leverandør av kvalitetsbevisste tv-filmer gjennom fem tiår. The Taking of Pelham One Two Three viser med all tydelighet at han allerede i 1974 var i stand til å servere hardkokt og fengslende gisselfilm så godt som noe annet. Regien er like stødig som skuespillet, og underholdningsgodbiten rundes av med et særdeles fiffig og minneverdig avslutningsøyeblikk. Man bare må like denne.

PS! Filmen selges for øyeblikket usannsynlig billig på DVD her.