Film fra sør har valgt ut filmen som i år vant Caméra d’Or i Cannes, en pris som gis til beste debutant. Regissøren Michael Rowes første film har fått generelt god mottakelse verden over, og har blitt vist på en rekke festivaler. Leap Year følger i fotsporene til den europeiske trenden fra tidlig 2000-tall der man ikke er redd for å ty til det som ofte forbindes med pornografi. Penetrasjon, erigerte peniser og nærbilder av kvinnelige kjønnsorganer har lenge vært et absolutt tabu i filmens verden, men nå vekker det liten oppmerksomhet – særlig etter at filmsensur for voksne i Norge ble avskaffet i 2001 og en liten offentlig debatt i forbindelse med den nevnte bølgen.

Som en debutantfilm er Leap Year en vellykket affære, med stram estetikk og en like stram historie. Nesten hele filmens handling, med unntak av starten, foregår i den lille leiligheten til Laura der hun lever et meningsløst liv basert på løgn og sex. Hver dag krysser hun av i kalenderen i en slags nedtelling mot en bestemt dag, en bestemt dato. Estetikken kan virke å være basert på Lauras menings- og hendelsesløse liv. Kamera er så og si helt statisk og man har flere lange tagninger som er like uutholdelig kjedelige som hennes liv. Man får også små hint underveis, mange er dog svært åpenbare. Scenen i kjøpesenteret antyder kanskje at man er en liten brikke i forbrukerkulturen, eller at kvinner utstilles som varer på en hylle i de fleste vestlige samfunn. Man aner også noe subtilt som dukker opp innimellom, særlig med tanke på forholdet mellom Laura og hennes foreldre.

Ser man bort fra at dette er en debutantfilm og en sniktitt inn i en lovende, kommende karriere (hvis Rowe klarer å fornye seg til neste gang), er filmen egentlig litt lett å glemme. Man har sett slikt før og man aner egentlig hva som er i gjære i karakterenes psyke. Man får også assosiasjoner til en annen mexicansk film som heller ikke var redd for å ty til pornografiske elementer: Battle in Heaven («Batalla en el cielo»). De er nesten helt like, og antyder kanskje en ny trend fra et land som har mye å ta tak i av problemer.

På Film fra sørs egne nettsider ble det ganske kjapt en heftig diskusjon rundt filmens pornografiske elementer. Brukeren Goniozus skrev følgende:

Styr unna dette pornografiske makkverket. Det virker som meksikanske regissører prøver å gjøre filmene sine mer interessante ved å putte inn porno. La pornoindustrien gjøre det, og ikke bland dette inn i seriøs kunstfilm! Jeg tenker også på makkverket Batalla en el cielo (Battle in Heaven) fra 2005 der regissøren også tyr til porno.

Men han får raskt motsvar av brukeren Endrev:

Dette er absolutt ikke et makkverk. Ja, filmen har noen scener som definitivt ikke er for sarte sjeler, men å sammenligne den med porno blir for dumt. Dette er en modig film om Lauras gradvise ferd ned i det dypeste mørke, og den viser hvordan og hvorfor livet for noen kan bli så desperate på en svært troverdig måte. Filmen kan gjerne sammenlignes med Battle In Heaven, men det er fordi den er like god.

Den grove S&M-sexen virker å støte noen selv om de fleste nå har blitt godt vant til dette, mens andre ser den i sammenheng med historiefortellingen. Dessverre virker disse scenene unødvendige på meg. Det har ikke noe med at jeg er en «sart sjel», men at de som grep ikke funker i filmens stramme estetikk og rammene for historiefortellingen. Det føles litt som en musikal når sexscenene kommer fordi handlingen stopper opp og går i en slags pause. Og mens man venter må man se på ting man egentlig ikke forstår helt vitsen med.

Dessverre ser det ut til at dette blir nok en film som huskes fordi den har ekte sex, og ikke hvordan estetikken eller historiefortellingen brukes aktivt for å underbygge historien om menneskets psyke i en storby.