Bind meg, elsk meg! (1990)
I den sjangerutforskende Bind meg, elsk meg! briljerer Pedro Almodóvar med hele sitt spenn som regissør. Dette fyrverkeriet av en film er likevel en av Almodóvars mindre kjente.
Coup·de·cœur [kodkør]
Coup de Cœur er en spalte der vi presenterer filmer vi av ulike grunner simpelthen elsker. Filmer som har berørt oss, tatt oss med tilbake til en bestemt stemning, gitt oss hodebry eller på en eller annen måte naglet seg fast i systemet vårt. Forhåpentligvis får du lyst til å se filmen av å lese denne spalten – enten for første gang, eller med nye øyne!
De fortapte barns by (1995)
Et dystopisk univers hvor ensomheten og marerittet rår, kan være kilden til den reneste form for skjønnhet. [3]
Metropolitan (1990) og The Last Days of Disco (1998)
De er intellektuelle, statussentrerte og fulle av blodig kjærlighetslyst, men opplever sjeldent eller aldri den forløsningen de håper på. Møt Whit Stillmans dekadente storbyunivers. [1]
Julietta og åndene (1965)
Julietta og åndene er, ved siden av 8½, Federico Fellinis mest personlige og oppskakende verk. Og dessuten en verdig kandidat til tittelen “verdens vakreste film”. [7]
Kingdom of Heaven: Director’s Cut (2006)
Kingdom of Heaven: Director’s Cut er et komplekst og detaljert, men også lamslående mektig og vakkert epos om korsfarernes helvete foran himmelens kongerike. [8]
Stand by Me (1986)
Få filmer har på bedre vis portrettert vennskap enn Rob Reiners Stand by Me. Historien om de fire guttene som drar på leting etter liket av en skolekamerat er en klassisk coming-og-age-historie, men med en twist. [2]
Gunnar Goes Comfortable (2003)
Gunnar Goes Comfortable har en helt spesiell betydning for meg og min menneskelige utvikling. Alt handler om å kunne se seg selv i et kritisk og analytisk lys for å bli et bedre og rasjonelt menneske. [2]
Apu-trilogien (1955-1959)
Satyajit Rays filmtrilogi er noe av det vakreste som er laget. Vi ser tilbake på filmene om Apu. [1]
Budbringeren (1997)
Hysterisk morsom, men samtidig akk så trist med karakterer vi sjelden har sett maken til. Pål Sletaunes debutfilm Budbringeren har fortsatt en ganske så unik posisjon i nyere norsk filmhistorie. [4]
I fjor i Marienbad (1961)
Alain Resnais’ labyrintiske I fjor i Marienbad er et forførende mysterium som kan fortelle oss noe om modernismens ambivalens. [5]
Marnie (1964)
Marnie kan leses som en parafrase over hele Alfred Hitchcocks enestående karriere. [3]
Bigger Than Life (1956)
Nicholas Rays Bigger Than Life er et skremmende oppgjør med etterkrigstidens familieverdier, ført av et mannlig blikk. [3]
Once Upon a Time in America (1984)
I Sergio Leones Once Upon a Time in America finnes en nostalgi og en lengsel, en sorg over livet som forsvant mellom hendene, så vakker og så gjennomvond at det er umulig å svelge bort klumpen i halsen. [6]
When Harry Met Sally (1989)
Rob Reiners When Harry Met Sally er over 20 år gammel, men fortsatt et uslåelig høydepunkt innen sjangeren romantisk komedie. [2]
Bitter Moon (1992)
Bitter Moon er en besettende fabel om menneskets mørkeste drifter, som aldri har fått oppmerksomheten den fortjener. En årgansvin fra Roman Polanskis rikholdige kjeller.
Batman Returns (1992)
Et infernalsk virvar, hinsides senere produksjoner i samme skala fra både filmskaperen selv og Hollywood. [5]
Goodfellas (1990)
Martin Scorsese er for tiden kinoaktuell med Shutter Island, og vi benytter anledningen til å mimre 20 år tilbake i tid. Til mafiafilmen Goodfellas.
Persona (1966)
I Ingmar Bergmans Persona er ikke bare menneskenes forestillinger et problem – her må også kunsten settes til veggs og tåle posisjonen som en maskerende løgner. [2]
annonser
RSS Nyhetsfeed