Lost in Versailles

Sofia Coppola fikk mye positiv oppmerksomhet for sin debut The Virgin Suicides, men ble en av samtidens mest omtalte filmskapere med Lost in Translation. Genistreken var måten hun benyttet Tokyo som kulisse for å understreke og forsterke følelsen av fremmedgjorthet hos karakterene, og med Marie Antoinette spolte hun noen hundre år bakover i tid for å undersøke samme sinnsstemning; storbykulissen ble byttet ut med Versailles.

I sentrum av bildet sitter den legendariske prinsessen (Kirsten Dunst); hun spiser kake og vender blikket frekt mot oss. Til tonene av Gang of Fours Natural’s Not In It er vi fanget i Copplas univers – for anledningen et fransk slott. Der skal vi spise kaker, gå i pene kjoler, spise mer kaker, prøve sko og danse ball til postpunk og synthrock. Coppola har måttet tåle mye kritikk for å være uinteressert i fransk historie, og mange har hengt seg opp i hvordan denne filmen kunne ha vært, fremfor å studere hva den faktisk er. Snart oppfatter man at det gjemmer seg noe sørgelig bak alle de vakre kostymene og staselige bløtekakene; bak kjolestoffet finner vi en ung jente som er ensom, søkende, ulykkelig. Ømt forteller Coppola om unge menneskers utilhørighet i en stor og ukjent verden; den såre stemningen hun tryller frem gjør filmen sjeldent bevegende, og vi får muligheten til å dykke inn i Marie Antoinette og liksom forme henne på veien; vi deler hennes øyne og tar del i følelsene hennes. Coppola ser der andre bare iscenesetter og lytter der andre snakker.

Det høres kanskje ut som Marie Antoinette er en gjennomgående dyster film, men som i Lost in Translation er det kakebaket inn mye humor – særlig i de visuelle detaljene. Den veldige eksessen i fargebruk og Milena Canoneros Oscar-vinnende, karikerte og umåtelig vakre kostymer har en morsom effekt, og det ligger mange tørrvittige finurligheter i manuskriptet.

Mange biografier blir forglemmelige montasjer over store liv; patos understreker seiere og nederlag, og hverdagsligheter havner i skyggen av større begivenhgeter for å sikre fortellingen tempo og fremdrift. Marie Antoinette er i så måte en diamentral motsetning; her skal vi kjede oss med de endeløse ritualene som prinsessen må lide seg igjennom, og utilhørigheten og den voksende desperasjonen hun opplever blir noe vi kan ta og føle på. Versailles blir en drøm som aldri våkner – nesten helt uten begivenheter som skal få deg til å huske alt sammen, skille det ene fra det andre. På samme måte som mange begynte å si at de føler seg «lost in translation», kan man føle seg «lost in Versailles» i pompøse, flaue bursdagsselskaper og andre situasjoner som bærer preg av meningsløs høytidelighet.

Noen vil synes oppholdet i Versailles er kjedelig – som prinsessen selv. Men for en gangs skyld er noe kjedelig på en god måte.