Gerilja ble vist på Cinemateket i Oslo 25. august med regissør Anders Hazelius til stede. Filmen vises igjen 28. august kl. 18 og 30. august kl. 18.30. Les mer her.

*

Etter mye ubesluttsomhet tar Adam (Adam Pålsson) en drastisk avgjørelse i Geriljas sluttsekvens, som i sin Xavier Dolan-aktige melodramatikk griper om hjerterota og etterlater oss i ambivalens. En egosentrisk og uforpliktende impulshandling har plutselig blitt til alvor, når Adams forhold til den feministiske kunstneren Lara (Siri Hjorton-Wagner) blir et familieanliggende.

Gerilja hadde premiere på filmfestivalen i Karlovy Vary i fjor, men har utover dette – med unntak av et par spesialvisninger – kun blitt vist på SVT. Filmen er del av den treårige filmsatsingen Moving Sweden, der et utvalg etablerte og uetablerte filmskapere får muligheten til å sette nye og annerledes historier ut i livet.

Gerilja-regissør Anders Hazelius har senere stått bak ungdomssserien #HASHTAG på SVT, som med 10-15 minutters episoder ser ut til å ha likhetstrekk med norske SKAM i både form og innhold.

Mørklagte bilder og stresset pusting, et håndholdt point of view-kamera, suggererende musikk. Vi ser personen med kameraet romstere i klesbutikken hun har brutt seg inn i. Dette er starten på Gerilja, og den rufsete tonen bygger opp under tittelen. Brått rykkes vi ut av butikken, kamera vendes mot de nye utstillingsdokkene som er plassert i vinduet; det er en politisk motivert manøver som ville fått de fleste vindusdekoratører til å gispe av skrekk.

Det er den punkete aktivisten og outsideren Lara som har vært på ferde. Snart får vi se henne utfordre folk på gata med spørsmål om feminisme, patriarkatet og rasisme. Det er ikke godt å vite hvor stor grad av dokumentarisme som ligger i disse intervju-innslagene, men med tanke på det svenske debattklimaet er i alle fall Gerilja aktuell gjennom temaene oppvigleren tar opp.

Regissør Hazelius kunne kanskje dyppet temperaturmåleren litt dypere ned i samtidens svenske badevann, men Laras kampsaker skildres som en forlengelse av hennes personlighet. Hun vil føle tilhørighet og er opptatt av hva andre synes – som folk flest. Gerilja handler mer om menneskelige mekanismer enn om politikk.

De fleste Lara intervjuer vet ikke nøyaktig hva det vil si å være feminist, eller hvorfor de er det. Blant dem som ikke kan svare for seg er Adam, som overrumples av henne på gata. Senere treffer han Lara igjen ved en tilfeldighet og lar henne få sitte på hjemover etter innspillingsøkten. Plutselig har han blitt involvert i filmprosjektet som assistent – mest for å imponere ekskjæresten Janna (Johanna Granström), som også er moren til datteren hans.

Et av Geriljas få komiske øyeblikk er når Adam er innom Janna og hennes nye kjæreste, der han slumper til å overdrive ved å si at han «har noe på gang» med den feministiske filmskaperen. Like etter ringer han på hos Lara, og ballen begynner å rulle.

Et simpelt forsøk på å gjøre ekskjæresten sjalu blir gradvis til et selvstendig forhold mellom Lara og Adam. Måten de knyttes sterkere sammen på er original og fragmentarisk, der de nesten umerkelig nærmer seg hverandre – i utgangspunktet med hver sin agenda forankret i det lille filmprosjektet.

Adam vil gjerne fokusere mer på kjærlighet, relasjoner og følelser hos intervjuobjektene. Lara fnyser av det. ”Monogami” og ”kjærlighet” er ikke relevante størrelser for henne. Hennes nye assistent kritiserer henne for bare å ha lest bøker og å ikke forstå seg på folk. Ett av intervjuobjektene hennes – en svensk, hvit jente – forteller at hun spiller i et feministisk band. «Og alle i bandet er hvite?», kritiserer Lara. Det skal mye til for å gjøre henne fornøyd. Identiteten hennes er bygget rundt et kontinuerlig opprør.

Lara vil bare være den hun virkelig er, ikke den hun er født som. «Du er ikke fri, du er ensom», repliserer Adam – og har rett. Men han blir også påvirket av Lara, og vil gjerne oppnå det samme som henne: å løsrive seg fra kjønn og klassetilhørighet. Men er det egentlig her løsningen på identitetskrisen ligger? I et tilfelle oppfører Adam seg aggressivt når han føler seg sviktet av vennene, og tar senere – på lett forstyrrende vis – initiativ til å sabotere et reklamebyrå. Mot slutten av filmen tilspisser det seg, når hans nye og ukonvensjonelle tankegods synliggjøres i situasjoner med ekskjæresten og andre foreldre.

Over en spilletid på omlag én time har Hazelius latt de to rollefigurene få tenke, prøve seg frem og utvikle seg fritt – uten å forholde seg til konsekvenser og omkringliggende forhold. Det smerter å se hvordan utenforstående familie og venner brått blir oppmerksomme på Adams «forandring»; kanskje gjør de rett i å prøve å stoppe den, men vi som tilskuere vet langt mer om hva forandringen skyldes enn dem.

Gerilja lykkes godt med å skildre møtet mellom to personers totalt forskjellige utenforskap i et moderne Sverige, i en røff og flyktig innpakning.