Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Mikhail Kalatozovs Og tranene flyr (1957) vises fra og med torsdag 16. september – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

25. februar 1956 holdt Nikita Khrusjtsjov en tale for Sovjetunionens partikongress. Der fordømte han Stalin og ga den nokså nylig avdøde diktatoren skylden for alt som hadde gått galt i Sovjetunionen de siste 20 årene. Avstaliniseringen var igang, og Khrusjtsjov så framover mot en ny tid. Jordbruket skulle reformeres, det første mennesket skulle sendes ut i verdensrommet, og – ikke minst – de gamle restriksjonene som hadde kneblet kulturlivet skulle myknes opp.

For å illustrere hvordan situasjonen var for kulturlivet mot slutten av Stalins terrorvelde, kan man bruke Sergei Eisenstein som eksempel. Han var kanskje Sovjets største regissør, revolusjonerte hele kunstformen med Panserkrysseren Potemkin (1925), og var tatt såpass inn i varmen hos bolsjevikene at da det var på tide å feire tiårsjubileet for Oktoberrevolusjonen, var det han som fikk ansvaret å regissere filmen Oktober (1928). Den historiske (propaganda)filmen Aleksander Nevsky (1938) ble til og med belønnet med en Stalinpris, men når det gjaldt hans planlagte epos om Ivan den grusomme i tre deler, var det bare den første som fikk se dagens lys, i 1944. Del to, ferdigstilt i 1946, ble oppfattet av Stalin som et angrep på hans lederskap, og følgelig holdt unna offentligheten. Først i 1958, da både Stalin og Eisenstein var døde, fikk publikum oppleve filmen.

Man kan formelig se for seg den russiske bjørnepote stramme seg rundt alt som het ytringsfrihet og fri kunst, før den plutselig på overraskende vis slapp taket. Det var i kjølvannet av dette at Mikhail Kalatozov lagde Og tranene flyr, som kanskje kan betegnes som den første ærlige filmen om tilstanden i Sovjetunionen under 2. verdenskrig. Når det er sagt, er ikke filmen spesielt kritisk til hverken kommunismen eller den røde armés innsats under krigen. Den er først og fremst en klagesang over krigens unødvendighet og en uglamorøs skildring av sovjetenes dagligliv, der den endelige seieren tross alt må ha føltes hul for dem som var igjen. En film som neppe kunne ha blitt laget før, og heller ikke i tiden umiddelbart etterpå.

Handlingen er relativt enkel, og tar utgangspunkt i et kjærlighetstriangel mellom Veronika (Tatiana Samoilova), Boris (Aleksei Batalov) og Mark (Aleksandr Shvorin). Boris og Veronika har planer om å gifte seg, men når krigen bryter ut, melder Boris seg frivillig til militærtjeneste. En misforståelse fører til at Veronika tror at han har dratt uten å ta ordentlig farvel med henne, men i virkeligheten er hun hele tiden i partnerens tanker der han kjemper seg frem ute i felten. Veronikas familie dør i et bombeangrep, og hun flytter inn hos Boris’ nærmeste, der fetteren hans, Mark, viser interesse. Siden hun hverken fikk tatt en skikkelig avskjed eller har mottatt noen livstegn fra Boris siden han reiste, går Veronika etter hvert inn et forhold med Mark, før de gifter seg. Tyskernes fremrykning tvinger dem på flukt stadig lenger inn i landet, og til slutt ender de opp i Sibir. (Historien er i all hovedsak fortalt gjennom Veronikas øyne, bortsett fra et knippe scener der Boris er ute i felten, og noen med faren hans som er overlege på sykehuset.)

For oss som ikke vokste opp under kommunismen eller fikk propaganda inn med morsmelken, kan handlingen virke ordinær, men Kalatozovs beslutning om å flytte fokuset bort fra slagmarken og over på en kvinne som – om man velger å se kynisk på det – bedrar sin kjæreste mens han slåss for moderlandet, må ha vært nokså oppsiktsvekkende for det russiske publikum i 1957. Veronika er ikke et «poster child» for russiske kvinners renhet og heltemot, men en moderne kvinne, et mangefasettert menneske man kan kjenne seg igjen i. Dette er en av de viktigste grunnene til at filmen fungerer, selv over 60 år senere. Tatiana Samoilova skinner i sin rolletolkning, og det individuelle traumet hun formidler er et bilde på hele det kollektive traumet Sovjet opplevde under krigen.

Gjennom hele filmen ser vi hvordan Moskva sakte men sikkert forvandles til en krigssone. Folkemengder tar farvel med sine kjære på togstasjonen, familier venter spent på brev fra fronten, og navnløse soldater er blitt ødelagt og har ikke noe sted å gå. Den eneste skildringen av heltemot ender i død og tragedie, og resten av Og tranene flyr fokuserer på de skadede, amputerte og traumatiserte, på ødelagte byer og underbemannede sykehus. Selv om russerne gjerne så på de alliertes seier over Hitler som mer eller mindre deres egen fortjeneste, er ikke Kalatozov opptatt av å feire, men å sørge. Og til sin disposisjon har han det som må ha vært tusenvis av statister, i tillegg til en filmfotograf som er mester i å levere flotte panoramiske bilder. Scenene med Veronika som pløyer seg gjennom et folkehav av sørgende, minner om borgerkrigsscenene fra Tatt av vinden (1939). Og det er her filmens kanskje største apell ligger, i dens tekniske utførelse.

Det tar nemlig ikke mange minuttene før Kalatozov flekser til med en svimlende kamerabevegelse opp gjennom en trappeoppgang, og derfra og ut er filmen en kavalkade av imponerende scener og overraskende grep. Kameraet danser gjennom mengder og bygninger på en måte som nesten ikke burde vært mulig på denne tiden. På mange måter kan det minne om de storslåtte musikalene fra samme tid, og det er nesten verdt å lure på om Kalatozov var inspirert av Stanley Donen og Vincente Minnelli. De virtuose tagningene og bruken av ekstreme kontraster og dypfokus minner mer om filmene til Orson Welles enn noe som ble laget i Europa på denne tiden.

På dette området er det ikke bare Kalatozov som fortjener honnør, men også fotograf Sergei Urusevsky. På mange måter er det han som er filmens virkelige stjerne, og han skulle gjenta sitt samarbeid med Kalatozov på de minst like imponerende Letter Never Sent (1959) og Soy Cuba (1964).

Tidvis fremstår Og tranene flyr så moderne at den får den franske nybølgen (som ennå ikke var en bevegelse) til å se konvensjonell ut. Da tenker jeg spesielt på scenen hvor Veronika løper gjennom snøen mot togstasjonen, hvor misè-en-scene, hyppige klipp og et kameraarbeid som både er kontrollert og hektisk på samme tid, på mesterlig vis setter seeren inn i Veronikas sinnsstemning og får oss til å føle på hennes frustrasjon. Det føles moderne og skremmende ekte. Andre ganger er filmen så stilren at den matcher det klassiske Hollywood, som når Samoilovas ansikt forskjønnes gjennom vakre nærbilder i soft focus. Den brutale scenen hvor Mark uttrykker sin kjærlighet for Veronika under et bombeangrep, er et annet høydepunkt.

Det er nesten for mange vakre detaljer i filmen til at man kan trekke dem frem. Selv i en så «ubetydelig» scene som når Veronika og Boris henger opp gardiner og diskuterer krigen og framtiden, brukes det ekstreme kameravinkler, nøye planlagte lysstriper som treffer fjesene deres for å fremheve øynene, Veronika gjemmer seg bak et slør som gir henne et drømsk utseende. Kalatozov bruker enhver mulighet til å vise filmatiske muskler, men ikke på bekostning av historien, som til tross for sin enkelhet er veldig rørende. Man føler på Veronikas kvaler rundt hvilken mann hun elsker, hennes anger når hun innser at det fortsatt er Boris, og den fryktelige usikkerheten om han fortsatt er i live. En sekvens der Boris ligger i gjørma og drømmer om bryllupet sitt med Veronika, høres kanskje ut som en melodramatisk klisjé, men i Kalatozovs og Urusevskys hender blir det en skremmende og hjerteskjærende scene som selv med dagens øyne setter en skikkelig støkk i seeren.

Tatiana Samoilova fikk hederlig omtale av Cannes-juryen i 1958 for sin tolkning av Veronika, og selve filmen vant Gullpalmen (Russlands første og eneste). Når man ser Og tranene flyr i 2021, er det lett å forstå hvorfor. Selv om man kan bruke flere avsnitt på å beskrive hvor teknisk briljant hver eneste scene er og hvor nyskapende den var for sin tid, blir ord fattige i møte med Kalatozovs mesterverk. Aller tydeligst i den siste scenen, der veteranene endelig kommer hjem til Moskva og tranene flyr over himmelen.