Senviktoriansk skrekk-gotikk og Guillermo del Toro høres ut som en match made in heaven (eller helvete) på papiret. Så er da også regissørens nye film Crimson Peak en audiovisuell fest av et Halloween-godteri. Men et eller annet sted på veien forsvinner både spenning og narrativ originalitet.

Både i forkant og i kjølvannet av den heseblesende Pacific Rim (2013), som delte kritikerne, har Del Toro sjonglert flere prosjekter – en adaptasjon av Lovecraft-boka «At the Mountains of Madness», en westerntolkning av «The Count of Monte Cristo» og altså Crimson Peak med originalmanus av Del Toro og Matthew Robbins. Produksjonsselskapet Legendary Pictures ga etter hvert grønt lys til sistnevnte, og det er kanskje ikke så rart med tanke på historiens burleske kvalitet.

Ikke desto mindre er det risikabelt. Gotiske spøkelseshistorier på film er så neddynket i etablerte konvensjoner at det krever et usedvanlig kløktig sinn for å tilby noe som strekker sjangeren i den ene eller andre retningen. Del Toro skal selv ha sagt at han anså dette som en mulighet til å leke seg med tropene, og å lage en slags hybrid av det gammeldagse og det moderne.

Vel, han lykkes bare delvis med prosjektet. Det er få moderne elementer i historien om unge Ediths (Mia Wasikowska) møte med gruvebaronen Thomas Sharpe (Tom Hiddleston) og hans mystiske søster Lucille (Jessica Chastain), og deres reise til den forfalne herregåren på Crimson Peak – et forblåst ingenmannsland med skjulte hemmeligheter under overflaten (bokstavelig talt). Vendingene i fortellingen er forutsigbare, og karakterutviklingen står mer eller mindre på stedet hvil gjennom hele filmen.

Sørgeligst for undertegnede er imidlertid filmens totale mangel på spenning og uhygge, med unntak av et par obligatoriske skvettere. Borte er den sitrende uthalingen av tid og forventning som Del Toro dyrket så elegant i Pans labyrint (2006), Djevelens ryggrad (2001) og Mimic (1997). Det kan virke som om han har vært så opptatt av iscenesettelsen at fortellingens nerve har blitt sugd opp av den samme piplende massen som trekker Sharpe-søsknenes herregård ned i undergrunnen.

Heldigvis er iscenesettelsen så gudbenådet vakker at den fint kan nytes på egenhånd. Fargepalletten sirkler mye rundt grønt og rødt, både i produksjonsdesign og Dan Laustsens fotografi. Dette er et estetisk grep som også har en narrativ funksjon; vi blir tidlig informert om at fargeblinde (som ikke kan skille mellom grønt og rødt) også har en særegen evne til å se spøkelsene i fantomsonen mellom virkelighet og det hinsidige. Edith er en av disse, og bærer derfor en gul kjole i store deler av filmen. Gult blir som kjent sekundærfarge når du kombinerer rødt og grønt.

I disse valgene ligger kanskje det mest åpenbare i Del Toros stilistiske lek med sjangeren. Sterke, nesten neon-aktige rød- og grønntoner males utover lerretets kanter, mens midtpartiet og mange av kostymene ofte har et gult skjær. Fargen grønt har i tillegg en uggen kvalitet når den bobler i victoriansk arkitektur, mens rødt som alltid kan signalisere fare, blod og kjærlighet (som i Lucilles kjole, de CGI-tunge spøkelsene eller den sydende leiremassen under herregården). Disse tre hovedfargene sniker seg kontinuerlig inn i mer tradisjonelle gotiske belysninger og fargepalletter.

Dernest konstruerer Del Toro og produksjonsdesigner Thomas E. Sanders både bygninger, objekter og steder som syder i hyperaktiv overdådighet, litt som et levende Hieronymos Bosch-maleri. Den forfalne herregården på Crimson Peak introduseres som et snirklete Tim Burton-slott med dalende snøflak i grasiøst fall gjennom det gigantiske hullet i taket, tunge mahognimøbler bades i toner av gult, svart og mørkebrunt mens hvert hjørne og hver trapp fylles med truende skygge og mørke. Her er det tydelig at Del Toro har funnet inspirasjon i sjangerklassikere som Robert Wises The Haunting (1963) og Jack Claytons The Innocents (1961).

I tillegg sprøyter han inn en god dose steampunk, særlig i alt som kretser rundt Thomas Sharpes’ gruvedriftmaskin og husets underetasje. Det pustes, peses og knirkes mens den bitende, iskalde vinterluften penetreres av damp og den kritthvite snøen males av blodrød leire.

Alt dette mektige, delikate og burleske i den visuelle iscenesettelsen tonesettes av den erfarne skrekk-komponisten Fernando Velázquez (The Orphanage); det er gjennomgående gammelsymfonisk og mørkeromantisk – et grep som naturligvis distanserer tilskueren enda mer fra fortellingen, samtidig som det gjør Del Toros penselstrøk tykkere og desto mer insisterende i sin storslåtte fylde.

I et slikt landskap levnes det lite rom for rollefigurenes troverdighet, og dermed tilskuerens tilgang til deres tanker og følelser. Wasikowska, Hiddleston og Chastain omfavner alle den hyperaktive estetikken i sin spillestil; Chastain især lader hver høflighetsfrase med suspekt subtekst. Likevel kan ingen av skuespillerne klandres for filmens mangelfulle gru. Fraværet av spenning er utelukkende et resultat av manuskriptet og Del Toros utålmodighet – selv om han også her peprer alt det overnaturlige med et knippe ubehagelig realistiske drap.

Det er fristende å spørre seg om Del Toro har mistet noe av sin teft for skrekk i årene som har gått siden Pans labyrint, men antagelsen blir nok for prematur. Regissørens evne til å skape genuin, burlesk uhygge er tilstede i den strålende TV-serien The Strain (hvor han både er involvert som regissør og produsent), samt i Andrés Muschiettis undervurderte og betydelig eklere «søsterfilm» Mama (produsert av Del Toro, med Jessica Chastain i en av hovedrollene).

Crimson Peak later til å være et rent stileksperiment fra Del Toro – et levende maleri som fortaper seg i detaljene og fargene, men som ikke forteller en engasjerende historie. Filmen byr på ren, postmoderne overflate-estetikk som griper deg i sin iscenesettelse, men som samtidig reduserer deg til en betrakter, og ikke en deltaker.

Når penselstrøkene blir så tykke, og lerrettet så tynt, mister Crimson Peak sitt emosjonelle fotfeste. Men gud, så vakker den er.