Dette tredelte essayet er i utgangspunktet en relativt sympatisk innstilt omtale av en biografi om Stanley Kubrick som ble utgitt i februar 2024, akkurat idet Norges ledende Kubrick-ekspert, Arnstein Bjørkly, planla sitt punktum finale om den sagnomsuste regissøren. Resultatet ble en gjennomgang av hele karrieren hans. Bjørkly har tidligere publisert artikler om 2001: en romodyssé og A Clockwork Orange på Montages.
De to første delene kan du lese her og her.
*
Robert P. Kolker og Nathan Abrams’ Kubrick. An Odyssey (Faber & Faber, 2024) er en jubileumsbiografi om regissør Stanley Kubrick, publisert 25 år etter filmskaperens bortgang i mars 1999 og premieren på det ultimate verk, Eyes Wide Shut, i USA i juli 1999 og i Europa i september samme år.
Biografien holder i hovedsak en lineær kronologisk fremstilling over regissørens fullførte filmer, men vender gjentatte ganger tilbake til planlagte eller hypotetiske prosjekter som i siste instans ikke ble realisert, samt en con amore-adaptasjon som i flere tiår ble liggende på vent, og som skulle fremstå som hans mest «hypede», men også hans mest undervurderte film.
Boken til Kolker og Abrams forteller først om en New York-gutt med sekulære jødiske foreldre. En gutt som lærte sjakk og som fikk et flott fotokamera av sin far det året han ikke ble konfirmert, ikke fikk sin «bar-mitzvah». En gutt med konsentrert chutzpah (selvtillit, stolthet, freidighet), noen ville si «hybris», og rundt 1960 fikk han faktisk klengenavnet «Stanley Hubris». Kubrick, en newyorker som skulle bli engelsk utpå 60-tallet, men stadig snakket med «over there» i nattlig telefon. En stjernefarer som fikk flyskrekk kort tid etter å ha tatt sertifikat for småfly. En legesønn som kanskje brente sitt lys i begge ender.
Dette er den tredje i rekken av fullskala-biografier om den legendariske filmskaperen født i New York i juli 1928 og død i nærheten av London i mars 1999. De to første biografiene, australske John Baxters Kubrick og amerikanske Vincent LoBruttos med identisk tittel, ble utgitt i 1997, mens Eyes Wide Shut (1999) ennå knapt var mer enn et rykte. Kolker og Abrams’ biografi har omfattende stoff om Kubricks siste film, og er med sine 650 sider (notestoff inkludert) den mest omfattende av de tre. Baxters biografi har noen journalistiske fortrinn, men LoBruttos er nummeret tankemessig grundigere enn Baxter. Noen viktige småting er rettet opp i den nye biografien.
Amerikanske Kolker (f. 1940) har tidligere markert seg med A Cinema of Loneliness (1980 og senere, stort kapittel om Kubrick). Britiske Abrams (f. 1972) har gitt ut monografien Stanley Kubrick: New York Jewish Intellectual (2018). Sammen har Kolker og Abrams publisert studien Eyes Wide Shut. Stanley Kubrick and the Making of His Final Film (2019).
*
Full Metal Jacket
På slutten av 1970-tallet dro Francis Ford Coppola til Det Fjerne Østen for å lage Apokalypse nå! (1979) med stedsriktig koloritt og en armada av helikoptre skreddersydd for Valkyrie-angrepet mot en vietnamesisk landsby. Filmet på Filippinene, ikke Vietnam, som kun få år etter den brå amerikanske tilbaketrekningen ville ha vært umulig. Kubrick på sin side dro bare noen få mil sørover fra hjemmet i Hertfordshire, til det nedlagte gassverket i Beckton, Sør-London. Det var denne enorme gassverkstomta som skulle illudere Da Nang og Hué like etter Tet-offensiven til Hanoi og FNL som startet 30. januar 1968. Tomta med noen gjenstående bygninger minnet om stillfotos av Hués funksjonalistiske 30-tallsarkitektur slik den fremsto i 1968. Beckton ble nå «vietnamisert» og kalt «Bec Phu», prydet med 200 palmetrær fra Spania og titusenvis av tropiske planter i plastutgave fra Hong Kong, organisert av produsent Jan Harlan. Vietnamesiske reklameplakater bidro ytterligere til realitetseffekten.
Innspillingen startet 25. august 1985. Opptakene ble ofte satt på pause siden Beckton lå rett under en hyppig brukt innflyvningsrute til Heathrow. Gassverkstomta, betegnet som «a shithole» ville neppe blitt godkjent av helsemyndighetene i 2024, ikke minst pga. hyppige forekomster av asbest. En av hovedrolleinnehaverne, Matthew Modine (Private Joker), sa på 2000-tallet at nest etter Ground Zero i New York, var Beckton «the most toxic place I ‘ve ever had the displeasure of being.» Og Kubrick? Den giftige atmosfæren på Beckton, sammen med hans matvaner, som forkjærligheten for Big Macs, var nok noe som påvirket hans helse og førte til en tidlig død, skriver Kolker & Abrams.
Filmen Full Metal Jacket (1987) bygger på Gustav Hasfords Vietnam-roman The Short-Timers, en «being there»-skildring med sterk jeg-fortellerstemme. Kubrick skjønte imidlertid snart at han måtte ha hjelp av en ekstra god skriver, og kontaktet New York-vennen Michael Herr. Han hadde skrevet den dokumentariske fortellingen Dispatches (norsk utgave Rapporter, 1980) som bygger på forfatterens krigskorrespondent-reportasjer fra Vietnam, med vekt på Tet-offensiven, Hué og Khe Sanhs fall. Herr var også manusforfatter til Coppolas Apokalypse nå! og var derfor passe fed up av emnet Vietnam, men sa etter noen forsøk ja.1 Kubrick diskuterte som regel manus med Hasford og Herr hver for seg.
De fleste av Kubricks faste medarbeidere var med her: Jan Harlan produserte, Leon Vitali var personlig assistent. Kubrick ville ha John Alcott som fotograf igjen, men han var syk – og døde altfor tidlig i 1986. Douglas Milsome rykket opp. Steadicam-oppfinneren Garrett Brown hadde forpliktet seg annetsteds, så John Ward overtok.
I filmens andre del møter vi et kompani US Marines i Vietnam, og et TV-team som filmer «Vietnam – the Movie». Vietnamesiske horer, halliker og kameratyver, og mot slutten, en sniper som viser seg å være en jente i klassisk Lolita-alder, spilt av Ngoc Le, oppvokst i London. Sniper-jenta blir rammet av fatale skudd og kan til slutt bare gjenta: «Shoot me … shoot me.» Til gåtefull musikk fra Abigail Mead, pseudonym for Vivian Kubrick, som også filmet massegraven som blir funnet like før filmens første ideologiske oppgjør, obersten som skjeller ut menig Joker for å ha en peace-button på jakkeslaget og innskriften «BORN TO KILL» på hjelmen. Jokers forklaring, en henvisning til Carl Jung og menneskets dualitet. Obersten ber ham velge side og fortsette kampen, med den ganske så surrealistiske begrunnelsen: «inside every gook there is an american trying to get out.»
Filmens første drøye halvtime foregikk på marine-rekruttskolen Parris Island (egentlig i Sør-Carolina, i filmen innspilt nord i London). Drillinstruktøren Gunnery Sgt. Hartman (Lee Ermey)2 holder disiplinen ved å skjelle ut mobbeofrene, især den småfeite Leonard Lawrence (Vincent d’Onofrio), som får navnet Gomer Pyle. Mobbeofferet hevner seg, skyter ned drillinstruktøren, skyter så seg selv, og dermed er er det slutt på første del, filmen brekker bevisst i to.
Andre del innledes av Nancy Sinatras «These Boots Are Made for Walkin’». Vi møter kjente fjes fra Parris Island – som Cowboy og Joker. Sistnevnte møter Animal Mother (Adam Baldwin)3 som får Joker til å trekke frem sin John Wayne-etterligning og svarer kontant: «You talk the talk. Do you walk the walk?» Men det blir knapt en bitter konflikt mellom Waynes arving og den dualistiske liberaler, de glir begge inn i det velsmurte formasjonsløpet som foreløpig stopper dette Tet-angrepet, men de forblir ytterfløyene i troppen, verdi- og holdningsmessig. Sammen dreper de sniperen, Joker synes synd på henne. Men livet går videre, med rock & roll, marinekorpsets Mikke Mus-hymne og Jokers avsluttende voice-over som foregriper Eyes Wide Shuts «Lucky to be Alive»-parole. Blant filmens sterkeste scener kan også nevnes «pietà»-bildet, der Cowboy dør i armene til Joker.
Mottakelsen i USA var i gjennomsnitt noen få hakk over lunken, med en rekke flotte unntak. Christian Science Monitor slo fast at Full Metal Jacket var den mest kunstnerisk overbevisende av Vietnam-filmene. Kritikken i Europa, især England og Frankrike, var jevnt over positive. I Cahiers du cinéma kom Gomer Pyles «War Face» på forsiden av no. 400, oktober 1987. Cahiers i sin post-maoistiske utgave hadde begynt å behandle Kubrick som en av de store, men rivalen Positif var tidligere ute med å anerkjenne Kubricks format.
Sju-åtte spillefilmer om USAs krigføring i Vietnam kom på kino fra 1978 til 1989. Oliver Stones Platoon (1986) solgte halvannen gang så mange billetter som Apokalypse nå! Coppolas film innbrakte på sin side dobbelt så mye som både Full Metal Jacket og Hjortejegeren. Platoon er, som Kolker & Abrams sier, uansett den mest lettfattelige Vietnam-filmen.
Rolling Stones’ «Paint it Black» avslutter Full Metal Jacket, kanskje et slags svar på bruken av «Satisfaction» i Apokalypse nå! «Svartsynt» er jo ofte brukt som karakteristikk av Kubricks verdensbilde. Å inkludere Stones-låten fra 1966 ligner på en innrømmelse.
Kubrick hadde en stund jobbet med et annen verdenskrig/holocaust-prosjekt kalt Wartime Lies, etter en roman av Louis Begley. Prosjektet skulle handle om en ung polsk-jødisk gutt som unngikk å bli sendt til utryddelsesleir ved å spille katolikk. Filmprosjektet ble omdøpt til «Aryan Papers». Men Kubrick lot en sakkyndig, Michael Ovitz, vurdere prosjektet nærmere. Dommen var desillusjonerende: «Aryan Papers» kunne neppe bli så vellykket som Schindlers liste (1993). Den hadde ingen protagonist på nivå med Oskar Schindler, og i enkelte henseender minnet manuset for mye på Pakulas Sofies valg (1982). Ovitz konkluderte høflig men nådeløst: Det er ikke kubricksk å være uoriginal! I tillegg til Kubricks egne tvil om dette med identitetsskift, markerte Ovitz’ rapport begynnelsen på slutten for «Aryan Papers». Men både Kubrick og Jan Harlan tenkte ennå en stund videre på innspilling i Bratislava eller Brno.
Noen rariteter dukket opp i denne sjuårsperioden da Kubrick mer leste og vurderte enn filmet og klippet. Ikke minst Alan Conway. Alan Jabolowsky het han egentlig, kort sagt en polsk-jødisk flyktningegutt oppvokst i Whitechapel på Londons østkant. Conway drev nesten systematisk og ga seg ut for å være ‘Stanley Kubrick’. Han ble til slutt arrestert etter å ha signert et rettsdokument med Kubricks navn. Han hadde lånt mye penger og flyktet fra barregninger, osv, noe av dette ble sendt til Childwickbury. Den virkelige Kubrick uttrykte fascinasjon over dobbeltgjengeren som uhyggelig, unheimlich skikkelse. Det ble film av historien, Color Me Kubrick (2005, skrevet og regissert av to mangeårige Kubrick-medarbeidere, Brian W. Cook og Anthony Frewin) med John Malkovich i hovedrollen.
I juli 1991 døde Christianes mor Ingrid av Alzheimer. Stanley ble med til Freiburg sørvest i Tyskland, en av svært få utlandsturer siden 1975. Flyskrekk hadde hindret ham i å være til stede til både farens og morens gravferd i hhv. oktober og mai 1985.
Eyes Wide Shut
Øyet står sentralt hos Kubrick, som fotograf og filmskaper. Kamera er øyet som ser, til tider blir øyet et subjekt eller objekt i seg selv, «eye alive and mad», eller fiksert stirrende, nesten katatonisk, som hos Jack i en tidlig scene i The Shining (1980). Vi husker øyet som metafor og reklamerekvisitt i A Clockwork Orange (1971), allerede på forsiden til Penguin-utgaven av Burgess’ roman. Og vi husker HALs ene røde øye i 2001, samt Star Childs øye i slutten av filmen. Mange kjenner Fellinis hilsen per fax etter Roma-premieren i 1968. Romeo og Julie-regissør Franco Zeffirelli gjorde noe av det samme i 1999: «You made me dream eyes wide open». Nøyaktig hvor uttrykket «Eyes Wide Shut» stammer fra, vites ikke, kanskje fra en setning i kompanjongen Le Carrés roman Tinker, Taylor, Soldier, Spy.
15. desember 1995 kunngjorde Warner Bros. at Eyes Wide Shut, inspirert av Arthur Schnitzlers Drømmenovelle, skulle bli Kubricks neste film. 17. juni 1998: Eyes Wide Shut var blitt filmet i 579 kalenderdøgn. Så ble den klippet ferdig, i en «editing non-stop» hele våren og forsommeren, til nordamerikansk premiere i juli og europeisk i september 1999. I løpet av den 3-4 år lange ferdigstillingsprosessen ble flere skuespillere byttet ut, viktigste forandring var at Harvey Keitel i mai 1997 gikk ut og Sydney Pollack overtok hans plass i rollen som Ziegler, dr. Harfords kanskje viktigste og mest velstående pasient. Det innebar mange, lange og dyre retakes. Jennifer Jason Leigh hadde fått rollen som pasientdatter Marion, men måtte gi seg da neste jobb plutselig nærmet seg, Cronenbergs eXistenZ (1999). Hun ble erstattet av Bergman-yndlingen Marie Richardson.
Den hyppigst forekommende rekvisitt i Eyes Wide Shut er juletrær, til stede i alle sekvenser med unntak av maskeballet, eller «orgien» om man vil. Kolker & Abrams forklarer juletrærnes nesten konstante nærvær: «Like many Jewish New Yorkers his age, Stanley loved Christmas». Han likte i alle fall nordamerikansk, kulørt belysning på julegranene. Masker i en eller annen form dukker opp i flertallet av filmene hans, skjønt ikke så kunstferdig laget som venetianske teatermasker. Produsent og svoger Jan Harlan ble sendt til karneval-maskenes eldorado, Venezia, og kom hjem med et tresifret antall masker, veldig variert i sin ekspressivitet: forførende, arrogante, forundrede og sinte maskefjes, samt masker som ler og masker som gjesper…
Frederic Raphael (f. 1931), amerikaner med stjerneglans og suksesser som Darling (1965) og Far From the Madding Crowd (1967), jøde og anglo-frankofil, ble Kubricks valg som manusforfatter. Som regel gikk de ok overens, men Kubrick la ned veto mot noen av Raphaels jødiske navneforslag, f.eks. «Scheuer». Nei, Tom Cruise-skikkelsen dr. Bill skulle hete noe vanlig WASP-amerikansk, han var en «Harrison Ford-ish goy». Og navnet ble Bill Harford, en blanding av Harrison og Ford, og litt i slekt med landskapet Hertfordshire nord for London, der Kubrick hadde bodd i over 30 år. Ikke visste Kubrick (og neppe heller Raphael) at Harrison Ford faktisk er jøde. I enda mindre grad enn Kubrick hadde Ford flagget sin jødedom. Alt dette og mer til har Raphael skrevet underholdende, men også litt blærete om i memoarboken Eyes Wide Open (1999), særlig når det kom til uttalen av franske navn: Raphael hadde mange år bodd fast i i Sør-Frankrike og kunne i motsetning til Stanley uttale «Depardieu» på korrekt fransk.
College-gjengen som «tilfeldigvis» treffer Bill Harford i en kveldsmørk Greenwich Village-gate, er ikke ute i antijødisk ærend (slik studentene i Traumnovelles Wien er overfor Fridolin), de seks studentene er (a) på et flatt realistisk plan ute etter å bekrefte seg selv overfor medstudentene at de er sunne heteroer og ikke tilhører «the pink team». Hvorfor tror de at Bill er «macho Man» og samtidig «pink»?? Fordi han ser litt nedbrutt ut (det er like etter besøk hos en død pasient, Lou Nathanson), men scenen kan også oppfattes som et fiksjonsbrudd: guttegjengen gjenkjenner Tom Cruise, vet at han i en hel del filmer har hatt tøffe «macho»- roller, det tok av med Top Gun, og så har han vært «mykere» innimellom, og det har gått påståelige rykter om ham i «sosiale medier», derfor vil de, som den kjernesunne og bakstreverske guttegjengen de er, dytte ham røft og be ham pelle seg hjem…
Cruise og scientologene: Han var og er jo et fremtredende medlem av denne underlige men ikke ubetydelige sekten. Scientologikirkens leder David Miscavige, holdt under den lange filminnspillingen øye med Cruise gjennom en mann ved navn Michael Doven. Denne Doven ble Cruises personlige assistent (forfatterne forklarer ikke hvorfor eller hvordan) og sågar gitt en birolle som Zieglers sekretær. Eldste Kubrick-datter Katharina mente at siden Doven konstant var til stede, så tenkte faren: hvorfor ikke bruke ham til noe nyttig? Forfatterne antyder at Doven skygget Cruise slik Zieglers agent skygger Bill mot slutten av filmen. NB! Denne historien beviser ikke at Cruise eller hans skygge hadde direkte å gjøre med yngstedatter Vivian Kubricks medlemskap i «kirken». Dette ble først allment kjent etter Kubricks død, men ut fra Kolker & Abrams fremstilling fant en tilnærmelse mellom Vivian og scientologikirken sted allerede fra 1995, andre har sagt 1997. Faren fikk neppe kjennskap til graden av forbindelsen. Vivian forlot Childwickbury til fordel for New York før midten av 1990-tallet. Hun kom til farens bisettelse og begravelse i mars 1999, og tok i 2008 imot en jubileumspris på farens vegne. Men en trist historie er det uansett, to be continued.
Jeg vil nevne et knippe andre personer/skuespillere fra Eyes Wide Shut: Todd Field spiller Nick Nightingale (hos Schnitzler Nachtigall), tidligere studiekamerat. Bill møter ham igjen på Zieglers førjulsball, der han spiller i orkester. Treffer ham enda en gang på Sonata Café, der han gir Bill passordet, FIDELIO. Kolker & Abrams ser med rette klare kubrickske spor i Tár, som Field regisserte i 2022. Lisa Leone kom med i Eyes Wide Shut som en venninne av Vivian, som den gang bodde i New York. Da Vivians far ville ha sin datter til å ta fotos av Greenwich Village anno 1996, delegerte Vivian oppgaven til Lisa, som hadde et mer omfattende kjennskap til Manhattan. Det ble et lengre og mer omfattende engasjement enn Leone først hadde tenkt, i tillegg fikk hun en rolle i Eyes Wide Shut, som Bills sekretær.
Nevnes bør også Emilio med etternavnet d’Alessandro, i mange år Kubricks sjåfør og handyman. Han spiller taus ekspeditør i aviskiosken der Bill Harford (skygget) stopper og kjøper en avis med forsidetittelen «LUCKY TO BE ALIVE». Aviskioskscenen minner om et av Kubricks første profesjonelle fotografier, det som ga ham jobb i Look: Budskapet om Roosevelts død gjennom avisbunker.
En av de artigste skuespillerne i Eyes Wide Shut, Alan Cumming, som spiller hotellresepsjonisten på Hotel Jason, synes at den aldrende Kubrick lignet på en «hobbit-utgave av Salman Rushdie»! Skotten Cumming slapp faktisk å repetere sin skjeve, rare scene med Cruise: Den satt etter ett eneste take.
Musikken i Eyes Wide Shut er sammensatt, fra klassiske perler som Sjostakovitsj’ hovedtema Waltz from Jazz Suite, Ligetis hamrende Musica Ricercata, II og Franz Liszts Nuages gris (begge fremført av Kubricks barnebarn Dominic Harlan) via en poplåt med Chris Isaak til dansbare jazzklassikere (all dansemusikken på Zieglers ball er komponert mellom 1924 og 1961). I tillegg fire stykker stemningsfull originalmusikk av Jocelyn Pook (som ikke er et pseudonym for Vivian Kubrick), musikk både til Alices minner fra Cape Cod, Alices drømmer, Bills sjalusifantasier i taxiturene på Manhattan og til Glen Cove. Det første klippet Kubrick hørte var et stykke kalt «Backward Priests», hetende slik fordi salmesangen til to rumenske prester blir kjørt bakvendt. Ganske spooky! Prestesangen skulle bli til sporet «Masked Ball», første del av musikken til maskeballet på Somerton. Pook ville se manuset, men alt Kubrick ville vise henne var bilder av masker. Og der begynte hun.
Kinomaskinisten på filmens første lukkede visning – for Warner-sjefer og hovedrolleinnehaverne, tirsdag 2. mars i New York – ble bedt om å ha å ha bind for øynene. Som Nick Nightingale på de spesielle arrangementene der han spilte keyboards.
Apropos Bills sjalusifantasier fra Cape Cod, Alice og marineoffiseren, så må jeg gjengi en liten vri som Kubricks mangeårige assistent Anthony Frewin mente at sjefen ville ha sans for: «(…) The Freudian critic Mary Wild’s suggestion that the naval officer is in fact the navel officer. Perhaps he was aware of this but kept it to himself. Very puckish [skøyeraktig, skjelmsk]. Very Stanley.»4 Ja, minnet om en ferieflørt med en offiser og gentleman og nogo marihuana attåt: En kan bli navlebeskuende av mindre.
Thriller og kammerspill, drøm og våkenatt, ja vel, men sjalusi er utvilsomt det tematiske hovedsporet i Eyes Wide Shut. Det begynner for alvor med en mer påtent enn potent kjønnsrollediskusjon med «Dawn of Man»-perspektiver. Sjalusi-temaet tar av i Alices lange beretning fra Cape Cod, møtet med marineoffiseren som fikk henne til nesten å gi opp alt, «You, Helena, my whole fucking future. Everything. (…)» Alice (Kidman) sitter på gulvet. Perfekt innrammet av røde, mønstrede gardiner. Så ringer telefonen. Velplasserte telefonoppringninger er ofte et gode i en film som trenger en ny start – selv om det her dreier seg om et dødsbudskap. Telefonoppringninger fungerer som avbrudd en rekke ganger i denne filmen: Alice som ringer når Bill er hos Domino. Nick Nightingale som blir stiv i maska når mobilen ringer etter at han har avslørt passordet for Bill. Bill som ringer Marion og så er det Carl som svarer. Nok en mobiloppringning etter nesten to timers forløp: Bill har sett den døde Amanda Curran på likhuset, og i neste øyeblikk ringer Ziegler, kan det ha noe med deres felles bekjente «Mandy» å gjøre? Akk ja.
Fantasifilmen med Alice og Naval Officer dukker opp i taxituren til avdøde Nathansons hus der Marion venter, intensiveres en rekke ganger før og etter «orgien» på Somerton, som er billedsterkt som maskeball, konsentrert som høydepunkt i plottet og både artig og litt søkt som mysterium. Ballet sier ikke noe vesentlig om de skumle bakmennene, men jeg liker den stumfilm-aktige scenen der Bill får «en siste advarsel» i brev overlevert av en gammel knark.
Hvor «god» er Eyes Wide Shut? Kubricks første på tolv år hadde et stort forventningspress å kjempe mot. Er den så dyp som Romodysseen? Så rampete og bipolar som Clockwork, så billedskjønn som Barry Lyndon? Så unheimlich som The Shining? En ny Kubrick-film er alltid forskjellig fra den forrige, men noen fellestrekk er konstante: ekstrem oppmerksomhet på form, utsnitt, montasje, hyppig bruk av vidvinkellinse, kamerakjøring (tracking-shot) og zoom begge veier. Plottet dreier seg som regel om en plan som går feil, en faktor som undervurderes, en inntrenger som truer en likevektssituasjon, en sentral skikkelse som føler seg lite verdsatt. Og så diverse stilistiske kjennetegn, f.eks. det aggressive, livredde eller psykotiske nærbilde: diverse utgaver av «War Face» i FMJ, alle hovedpersonene i The Shining, forfatter Alexander og banditten Alex i Clockwork. Bowmans Bacon-forvridde ansikt i det ytre rom.
Et ekstra forventningspress skapes av en populær idée fixe om Kubrick og filmsjangrene: tesen om at Kubrick har som intensjon å overgå eller undergrave filmsjangrene han jobber innenfor. Michel Chion (f. 1947) er den kommentatoren som har gått mest resolutt ut mot denne tesen: «This perspective seems reductive to me», sier han.5 Ja visst er det trolig at Kubrick kunne ønske å lage den beste filmen innen en sjanger – men å ha til intensjon å gjøre det er vel ganske hasardiøst, ikke minst når det gjelder horror, skrekk og thriller. Nei, jeg tror at Kubrick primært ville lage en annerledes Kubrick-film enn den forrige. Eyes Wide Shut er melankolsk som Sjostakovitsj’ «Jazz Suite», men også human og optimistisk på en måte som brøt med det hardnakkede ryktet om Kubrik som en misantrop og svartmaler.
Men var filmen ferdig? I stedet for å svare med ultra-skeptikerne eller de innbitte forsvarerne, velger jeg Kubrick-vennen Michael Herr. Han tar høyde for at Stanley Kubrick døde før bearbeidelsen og klippingen var over. Betyr det at den er mangelfull? Mangler [flaws] kan bidra til at en film blir et mesterverk på en mer sann måte. Ingen filmer er feilfrie, det gjelder både Kubricks og omtrent alle andres.
Herr skriver: «Not only is Eyes Wide Shut a flawed masterpiece, like War and Peace and Mahler’s Eight (and, come to think of it, Fidelio), I believe it’s an unfinished masterpiece, like The Castle and the Mozart Requiem, no matter what was said at the time of Stanley’s death. He would have fiddled and futzed with it right up to the moment of release and beyond, if he thought he could tune it any finer.»6 Dette er i tråd med hvordan mye ble forandret i de siste ukene og etter de første visningene, fra og med 2001: En romodyssé.
Og kritikerne? David Denby i The New Yorker klagde over at filmen ikke lignet mer på filmene til hans store favoritt Ingmar Bergman. Noen syntes at orgien var for skrullete. En annen kritiker mente at de sure kritikerne oppførte seg som småbarn som hadde sneket seg inn på filmen og ikke fått akkurat det de ønsket seg (eller hadde hørt hva de skulle ønske seg). Mer oppbyggelig fra Chicago- toppkritiker Roger Ebert (som trakk frem formmessig briljans), NYTs Janet Maslin (filmens tempo passer til drømme-temaet). Rene Rodriguez i Miami Herald er enig, og legger vekt på musikkens mystiske karakter. Susan Stark i Detroit News underbygger godt sin tese om at Kubrick er et geni.
At Alexander Walker i London Evening Standard skriver veldig bejaende om Kubrick er vel ingen sensasjon – sammen med Michel Ciment var han blant de få utvalgte kritikerne eller filmviterne som hadde direkte kontakt med den tilbaketrukne mesteren. Walker finner en humanitet i Eyes Wide Shut, en kvalitet som mesterens baktalere påstår at han ikke er i besittelse av. Japanske kritikere var overstrømmende, det samme var mange av de franske, som Cahiers du Cinémas Nicolas Saada: «Scènes de l’envie conjugale», scener fra det ekteskapelige sjalusi-liv, presist ordspill med bergmansk touch.
Kubrick på badet
Det finnes påfallende mange baderomscener i Kubricks filmer. Alfred Hitchcock var tidlig ute, da Marion Crane (Janet Leigh) kastet istykkerrevet papir i doskålen (Psycho, 1960). Og noen minutter senere i samme film ble hun drept i dusjen, av «Mother». Kubrick på sin side var «besatt av baderom», heter det i Kolker & Abrams 2019-bok, og baderomscener forekommer oftere i filmene hans enn soveromscener. Baderom er stedet for sårbarhet, for fremvisning/blottlegging («exposure»).
I Lolita bruker Humbert badet til dagbokskriving, skjult for Charlottes blikk. I A Clockwork Orange begynner Alex i forfatter Alexanders badekar å nynne på låten som definitivt vil avsløre ham: «Singin’ in the Rain». Badet på rom 237 i The Shining rommer en sjelden forvandlingsscene – og Jack går rett på limpinnen! I Full Metal Jacket blir vi med Joker og Cowboy på toalettvask – et US Marines-toalett, «The Head», skal være ekstra rent!
Eyes Wide Shut har baderomscenen på Zieglers fest, der Bill har reddet Mandy fra døden etter en overdose. Og Eyes Wide Shut begynner jo også på badet, der Alice sitter og tisser med Bill til stede – slikt skjedde ikke i gamle Hollywood.
Karoshi, lite søvn, Big Mac. Og Vivian.
Da Stanley Kubrick døde natt til 7. mars 1999, var både familien og Warner Bros. raskt ute med kommentar. Christiane syntes han var så blek under opptakenes avslutningsfase. Det skjedde plutselig, men samtidig over lang tid. Julian Senior i Warner Bros. hadde en lignende kommentar: Han ble eldre veldig plutselig under den siste innspurten på Eyes Wide Shut.
Skuespillerveteranen Joe Turkel (hans tredje Kubrick-rolle var som bartenderen på The Golden Room i The Shining) satte et japansk navn på sykdommen, karoshi, den inntreffer når man over lang tid jobber ti-tolv-femten timer i døgnet, uten ordentlig stopp. Han sov aldri mer enn to timer av gangen når jobbingen sto på som verst. Fire timer, svarte Christiane, uansett er den snakk om alvorlig mangel på søvn, kombinert med ikke altfor sunn mat under innspilling – gjerne Big Macs i kassevis til seg selv og staben.
Kubrick hadde sans for gourmetmat, men mens det ble jobbet med ny film kontinuerlig var mat mest å regne som drivstoff. Dessuten jobbet han så å si alltid med film og manus selv om han ikke sto midt oppi en innspilling. En praktisk-nostalgisk vane ble til en uvane: Han snakket visst veldig ofte transatlantisk i telefon mens det var natt i England.
Vi har allerede vært inne på at Kubricks yngste datter Vivian begynte en tilnærmingsprosess med Scientologikirken. Hun kom til farens bisettelse i mars 1999, men på 2000-tallet har meldinger om henne, for 30-40 år siden en lovende musiker og filmskaper, mest dreid seg om scientologi «og det som verre er»: QAnon, Alex Jones, «Proud Boys», you name it… En trist historie, la oss håpe hun finner tilbake til farsarven. Christiane (nå 92) har blitt utsatt for mange prøvelser. Anya, eldste datter med Stanley, døde i 2009 av Hodgkins sykdom (en kreftform som oppstår i lymfevevet), bare 50 år. Katharina, datteren hun hadde før Kubrick, har heldigvis vært en stabiliserende og kreativ faktor.
Kubrick og det ekstreme
Cirka ti år ut i sin filmkarriere brøt Kubrick opp fra sine tidlige sjangerforsøk, delvis originale – film noir, hardkokt thriller, krigsfilm – og tegnet nye handlingsunivers som dreide seg om store konflikter og ekstreme hendelser: En B-52 -bomber på vei mot USSR i Dr. Strangelove. Et menneske på vei hinsides Jupiter og konvensjonell tidsregning etter å ha dekomponert en kunstig intelligens-maskin som har tatt livet av fire med-astronauter. Bakteppet er optimistisk, i tråd med NASAs Mercury- og Apollo-programmer.
Det dype bakteppet, so to speak, har en skygge som kan være både ekstremt mørk og lovende: Steinstøtten, monolitten, som for noen millioner år siden plutselig finnes i den namibiske ørken, dukker igjen opp ved månebasen Clavius i 1999. Det må være en sammenheng mellom Monolitten og HAL 9000. Kubrick antyder, Clarke forklarer, et stykke på vei. Et av 2001s store fortrinn er at den i perioder og sekvenser tør å være stumfilm, eller mer presist: ikke-talende film. Det gåtefulle forlanger å bli tatt på alvor midt i parolenes tidsalder, i selveste 1968.
Neste film, A Clockwork Orange, er mer effektoppblåst og bråkete. Popkulturens forhold til vold og herskespill blir seriøst behandlet, på en ny måte som tar pusten fra mange tilskuere og forvirrer enda flere med sin vri på identifikasjonsmekanismene. I was cured, all right! Er det til slutt systemet som kurerer Alex eller Alex som kurerer systemet?
Barry Lyndons anti-helt, først under navnet Redmond Barry, trenger ingen kur annet enn spillebordene ved Europas mange kurbad, ved hjelp av hans irske kompanjong som har gjort oppfinnsomt falskspill til en sann kunst understøttet av Barrys fekteegenskaper. Med presisjon, sleiphet og en stor porsjon lovestory-sjarm, klarer Barry å erobre sin adelige Lady Lyndon i Spa, Belgia, men er nærmest forutbestemt til å miste henne når feildisposisjonene begynner å tårne seg opp og den ekstremt sjalu stesønnen Lord Bullingdon utfordrer ham til duell for å redde «a fine family fortune».
The Shining har sitt fremste ekstreme moment i en vaktmester og skrivesperret forfatter som i det skjulte har solgt sin sjel til hotellets spøkelser og viser seg som en enda dårligere ektemann og far enn vi trodde. Men sønnen vet å sette lure spor. Selv et spøkelse av en 4. juli-toastmaster kan bli en nedfrosset snømann.
Full Metal Jacket tar livet av sjefsplageånden i første del, gjerningsmannen skyter seg selv rett etterpå. Menig Joker binder de to delene sammen. Den meningsløse Vietnam-krigen kunne ha svekket USA forever and ever, men ble kanskje reddet av troppsmoralen som sier LUCKY TO BE ALIVE, som i neste og siste film er overskriften på avisen dr. Bill leser på kafeen.
Kubricks siste opus har rom for det dagligdagse, de små fortellingene, men eventyret «ved enden av regnbuen» viser seg å være et ekstremt skuespill, både stilig og utpønsket. I bunn og grunn også et narrespill, rollespill som spiller høyt med livet som innsats, især hvis man befinner seg i maktspillets ytre sirkler og kan reduseres til en hooker. Alices drøm, noenlunde parallelt med orgien/maskeballet, er grenseløs i sin promiskuitet, men hun er en skikkelig legefrue med kunstnerisk alibi, og hennes fuck blir i filmens siste samtale, den på lekebutikken, et uskikkelig ord, oppsugd, rekuperert i den nye reviderte skikkeligheten. Vi er blitt vant med at skikk og bruk med jevne mellomrom må revitaliseres og omprogrammeres for å holde kjedsomheten på høflig distanse.
Om Kubrick kan kalles «ekstremist», sier Michel Chion (op.cit.), så er det ikke i nedsettende forstand, men ut fra den estetiske posisjon han velger for hver film, og for den måten han konstant gjenoppfinner seg selv som filmkunstner. Presist.
Coda
Kubrick har gitt meg mange gleder, sjokk, aha-opplevelser og unike øyeblikk: Noe jeg aldri har sett før, eller et overraskende slektskap med en annen filmskaper. Med dette takker jeg for meg som aktiv Kubrick-kommentator etter mange år. Alt har sin tid. Kanskje går jeg en tur tilbake i filmhistorien, Fritz Lang for eksempel. Eller til nyere skikkelser, som Paul Thomas Anderson, David Fincher, Yorgos Lanthimos, Ryusuke Hamaguchi, Celine Song. Hvis jeg skriver noe mer om filmregissører, er det heldigvis mange interessante nåtidsnavn å feste seg ved. Takk for oppmerksomheten.
*
Fotnoter
1. Herrs minneskrift over Kubrick ble trykket i Vanity Fair, siden ble det til en 99-siders meget lesverdig bok, et vennskaps- og forsvarsskrift (Picador, 2000).
2. Ermey skal dukke opp igjen i en mer veldisiplinert utgave, som sjefen til Morgan Freeman og Brad Pitt i David Finchers gjennombruddsfilm om en seriemorder som velger sine ofre ut fra de syv dødssynder: Seven eller «Se7en», 1995).
3. På Animal Mothers hjelm er den gåtefulle setningen «I am Become Death» skrevet inn med markeringstusj. Ordene stammer fra hinduteksten «Bhagavad Gita». Utsnittet er delvis identisk med Robert Oppenheimers reaksjon på atomprøvesprengningene: «Now I am Become Death, The Destroyer of Worlds» jf. Christopher Nolans Oppenheimer (2023).
4. Anthony Frewin: «Kubrick’s films never lacked interpretations», Sight & Sound desember 2019, tema: «Eyes Wide Shut at 20».
5. Michel Chion: Kubrick’s Cinema Odyssey, Britisk Film Institute 2001 (oversatt av Claudia Gorbman). S. 44ff: «Extremes and Contrasts», s. 44 ff.
6. Michael Herr: Kubrick, Picador 2000 s. 91.