Musikken får styre i filmen om Bob Dylans vei fra ukjent raring til utskjelt legende, og resultatet er helt elektrisk.
Passe freidig og ydmyk erklærte jeg til Montages’ redaktører at jeg enten er den beste eller den aller verste personen til å vurdere James Mangolds nye film om Bob Dylan. Kjærligheten min til Dylan, som i perioder har lignet en besettelse, skrur forventningene mine til filmen opp og ned i samme vending. Dette berører et grunnleggende spørsmål jeg har til biopic-sjangeren: Hva slags tilskuer er filmen egentlig tiltenkt?
Hvis blodfansene kunne ønska seg en film om helten sin, så hadde en dyptpløyende dokumentar med obskure klipp fra konserter og intervjuer vært drømmen. Bokstavelig talt: Jeg har hatt drømmer hvor jeg oppdager en Dylan-dokumentar jeg ennå ikke har sett. For alle som stiller seg nøytrale eller ambivalente til hovedpersonen, lurer jeg på hva de får ut av en to timer lang film om hans liv og virke.
Etter å ha sett A Complete Unknown er jeg fortsatt ikke helt sikker, annet enn at Timothée Chalamets ansikt alene vil trekke mange seere. Det jeg imidlertid kan si med sikkerhet, er at jeg er strålende fornøyd!
A Complete Unknown tar for seg den innledende fasen i Bob Dylans karriere, fra ukjent folkemusiker på små scener i Greenwich Village til hans første konsert med band og elektriske instrumenter på folkemusikkfestivalen i Newport. I løpet av få år, mellom 1961 og 1965, rakk han å bygge seg en status som banebrytende artist på flere måter, og det er samme fase Martin Scorsese portretterte i sin glimrende dokumentar, No Direction Home, fra 2005. Scorseses film var av stor betydning for min generasjons forhold til Dylans musikk, og det er lov å håpe at A Complete Unknown vil ha den samme effekten på dagens tenåringer – det fortjener de.
Første honnør må gå til Timothée Chalamet. Skepsisen jeg opprinnelig hadde til hvordan Hollywoods fremste pretty boy skulle bære rollen uten å liksom kuppe den med seg sjøl, blir raskt bytta ut med begeistring. Helt ned til karakteristiske håndbevegelser og ansiktsrykninger er det tydelig at Chalamet har vært like besatt av Bobby D som blodfansene. På et mindre subtilt nivå er Chalamets beundringsverdige musikalske prestasjon – han lærte seg å spille gitar for rollen og alle låtene ble spilt inn live foran kamera.
Fra dette løfter jeg skyggelua for regissøren, som har turt å la musikken styre i filmen. Låtene brukes ikke bare som musikalske innslag, men for å fortelle sagaen om hvem Dylan var og hvordan han virka i samtida si. Det er et modig og svært vellykka valg som viser hvordan sjangeren kan utnyttes til det fulle. Og helt riktig, ettersom den eneste kilden vi har til Dylans personlighet, er innkapsla i musikken hans. Utover det forblir han, også i denne filmen, en enigma.
Sjøl om vi kommer tett på Chalamets figur, er mennesket bak myten like uutgrunnelig som før. Hvorfor gjør han som han gjør – velger han å skrive sanger med politisk innhold for å parere Joan Baez’ popularitet, eller bryr han seg på ekte? Er Dylan tilsvarende kalkulert når han «går elektrisk», eller blir han genuint lei seg når han bues på og stemples som forræder blant tilhengerne av den reine folkemusikken?
Innvevd i filmens musikalske forløp er en ganske klassisk kjærlighetshistorie. Her løsriver manuset seg klokt nok noe fra biografien, men tøyer likevel ikke strikken for langt. Idet Dylan ankommer New York som en søkende vagabond fra Minnesota, faller han for Sylvie (Elle Fanning) som er basert på Suze Rotolo – filmen hinter eksplisitt til dette med en reproduksjon av fotoshooten til Dylans andre album, Freewheelin, hvor Rotolo er med. Ganske snart faller han imidlertid også for Joan Baez, her spilt av Monica Barbaro, og trekantkonflikten løper hele filmen gjennom.
Da denne delen av plottet ble annonsert i forkant av filmen, frykta jeg at det ville bli for klissete, men romansen fungerer fordi skuespillet er troverdig og balansen opp mot den musikalske historien god. Dessuten åpner filmen seg her for flere enn bare spesielt interesserte, samtidig som den illustrerer hvordan mange av Dylans kjærlighetssanger ble skrevet fram av frustrasjon.
Felles for både Fannings og Barbaros rollefigurer er at de er kvinner med bein i nesa, som gir motstand til Dylan når han er på sitt tverreste. I filmen gir det motvekt til Dylans rebelske brudd med folkemusikkmiljøet, og særlig scenen der Chalamet og Fanning står på hver sin side av et nettinggjerde på fergeleia i Newport, nyanserer Dylans skjødesløse framferd.
Flere biroller bidrar til å løfte filmen ytterligere. Særlig Edward Nortons portrett av folkemusikkikonet Pete Seeger er strålende; den litt lutende kroppsholdninga og den svake skjelvingen i stemmen ligger påfallende tett opp mot originalen. Sammen med Woody Guthrie (rørende spilt av Scott McNairy) personifiserer de to sårheten i Dylans musikalske brudd.
I tillegg lykkes filmen med å framheve de politiske implikasjonene i bruddet; fra folkemusikkens solidariske ånd til rockens hedonistiske langfinger. Den historiske stemninga av global omveltning er til å ta og føle på, med subtile detaljer i interiøret, tv-bilder fra den kubanske missilkrisen og John F. Kennedys død, raddiser i gatene og oppblomstringa av en ny ungdomskultur.
Slik taler filmen også til vår tid, og det er derfor jeg håper at sangene vil arves av en ny generasjon. Ikke fordi Dylan i seg sjøl er eller var en politisk profet, men fordi musikken er så kompromissløs og kraftfull. Derfra kan steinen få rulle sin egen vei.