Kosmorama 2013: Mexicanske Sebastían Hofmanns Halley kan på sett og vis klassifiseres som en zombiefilm, i alle fall rent teknisk.  Den handler om stillferdige Alberto, en sikkerhetsvakt ved et treningssenter, som er i kroppslig forfall. Biter av huden faller av og etterlater seg åpne sår, og fluelarver livnærer seg på kroppen hans. Selv om han utfører sine daglige rutiner ved å møte opp på jobb, viser det seg at Alberto faktisk er død. 

Halley omtales som en zombie- eller skrekkfilm, men jeg kan ikke se noen annen grunn til det enn et behov utenfra for å kategorisere den. Dette er snarere et eksistensielt drama, som presenterer menneskets legeme som et slags fengsel. Selv med en sjel eller livsånd i full vigør, er kroppen et nødvendig verktøy for å kunne leve i praksis, og for Alberto blir dette stadig vanskeligere ettersom han bokstavelig talt visner vekk.

Slik sett er Halley nært beslektet med David Cronenbergs The Fly, hvor Jeff Goldblums transformasjon fra menneske til flue fungerer som en metafor på sykdom eller aldringsprosessen vi alle må gjennom, og det tilhørende tapet av kontroll over den fysiske helsen. Cronenberg-inspirasjonen blir også ganske tydelig i enkelte scener, som når Albertos fingernegler begynner å løsne.

Hofmanns film har imidlertid en distinkt stil som skiller seg betydelig fra Cronenbergs. Her er det meste skildret gjennom nærbilder, hvor bare det som er nærmest kamera er i fokus og på denne måten fremheves. Det er gjerne Alberto og hans legeme som vises, og man gis følelsen av å holde et forstørrelsesglass over ham. Albertos tilstand stilles ettertrykkelig til skue. Halley er veldig fiksert på overflater og teksturer, som om den forsøker å formidle tingenes fysikalitet. Albertos fargeløse, døde hud settes i kontrast til de glinsende, kjøttfulle kroppene på treningssenteret, og forsterker isolasjonen han føler overfor omverdenen.

Halley er en saktegående film, med lange innstillinger og liten handlingsfremdrift, og står dermed i fare for å bli litt langdryg, selv om spilletiden er på under halvannen time. Her er det imidlertid ikke noe daukjøtt, for den krevende fortellerformen er nødvendig. Samtidig som filmen er en studie av den døende kroppen, fortelles den i en død manns tempo. Heller ikke groteske bilder av råtnende kjøtt eller fingernegler som dras ut oppleves som spekulative eller som forsøk på å skape sjokk og vemmelse. Filmen virker å ha en nesten naturvitenskapelig tilnærming til forfallet, selv om den har et veldig stilisert uttrykk.

Noe av det mest interessante er likevel hvordan den setter det skitne og det sterile opp mot hverandre. Det levende, spesielt når det representeres ved kroppsbyggerne på treningssenteret der Albert er ansatt, fremstilles nesten som noe vulgært, der de pesende og svettende blåser opp sine brunkreminnsmurte kropper. Motstykket blir fluene – skitne, frastøtende smittebærere – som svirrer rundt i et sennepsglass i Albertos leilighet; Hofmann leverer gjentatte nærbilder av dem der de krabber på den slimete innsiden av glasset.

Alberto selv portretteres derimot ofte i omgivelser som er lyse og sterilt utseende, noe som forsterkes av bildenes blasse gråtone. Dette understreker hans isolasjon fra den levende omverdenen, og gir filmen et element av sårhet og melankoli som faktisk gjør et mer smertefullt inntrykk enn de groteske bildene.

Det er alltid forfriskende å se en film som så vellykket lar formen bidra til historiefortellingen, og Sebastían Hofmanns Halley er en opplevelse som man – unnskyld uttrykket – kjenner på kroppen.