Kosmorama 2013: Den tyske veteranen Volker Schlöndorff har tidligere tatt for seg andre verdenskrig, i klassikeren Blikktrommen fra 1979. Blikktrommens særegenheter har utvilsomt bidratt til dens fremtredende plass i filmhistorien, men Schlöndorffs nye film Calm at Sea vil nok dessverre ikke bli betraktet som relevant i særlig lang tid framover.

Til det er Schlöndorffs nyeste for det første for ordinær og nøktern i filmspråket; den skiller seg på ingen måte ut visuelt, i mylderet av filmer om annen verdenskrig. Og for det andre fremstår den nærmest litt overflødig i dette mylderet – trenger vi egentlig enda flere historier fra krigen?

Denne historien har likevel det ved seg at den knapt har blitt fortalt på film tidligere. Hovedpersonen, den 17-årige kommunisten Guy Môquet, som ble holdt som gissel av tyskerne, har blitt et nasjonalsymbol i Frankrike, etter at nazistene henrettet ham sammen med 26 andre for å statuere et eksempel. Statusen Môquet har i Frankrike formidles riktignok ikke veldig tydelig i Calm at Sea. Ettersom Schlöndorff velger å ikke fokusere på ham spesielt, men heller lar ham fungere som en slags bikarakter i et større ensemble av mennesker med tilknytning til henrettelsen, blir det vanskelig å forstå hvilken betydning han skal ha, både i og utover filmen. For handlingens del er han uansett for en bikarakter å regne; han har ingen aktiv rolle, og situasjonen hans gjør det temmelig umulig å gjøre stort annet å vente på å bli henrettet.

Selve hjelpeløsheten spiller imidlertid en viktig rolle, i og med at filmen i størst grad forsøker å vise mekanismene rundt en slik situasjon. Det er franskmenn som styrer leiren, men de er underlagt tyskerne, som igjen får sine ordrer fra Føreren. Alles hender er bundet. Dette dreier seg om ondskap satt i system, noe som best blir eksemplifisert i scenene hvor offiserer sitter tilbakelent på sine kontorer og forvalter menneskeliv. Disse scenene er også de mest stilistiske, med skjeve kameravinkler og samtaler mellom én person helt i forgrunnen og én helt i bakgrunnen av bildet, som for å understreke absurditeten av det som foregår.

Det er dessverre sjelden noen sterke følelser som kommer til uttrykk i denne filmen, av rollefigurene eller gjennom filmspråket. Calm at Sea oppleves i det hele tatt som noe følelsesmessig distansert, med sitt nøkterne uttrykk, og karakterer som er rolige og stoiske selv om de står overfor døden og den største urett. Selv 17-årige Môquet tar det hele med en forbløffende ro. Til tross for at umenneskeligheten og urettferdigheten er til å bli rasende av, er det begrenset hvor engasjert man makter å bli når rollefigurene som blir rammet av uretten fremstår så følelseskalde.

En kvinne løper etter sin dødsdømte ektemann – som egentlig hadde blitt løslatt tidligere på dagen – idet han blir transportert vekk, men ansiktet hennes utrykker ikke en mine, selv om dette er siste gang de ser hverandre. Her, når filmen nærmer seg klimakset og uretten skal til å gjennomføres, virker det nesten surrealistisk at ingen har behov for å vise følelser. Uretten fordømmes selvsagt, i harde ordelag, men stort sett av stoiske steinansikter.

I stedet for emosjonelle utbrudd er Calm at Sea til gjengjeld svært pratsom. Schlöndorff ønsker å drøfte ondskap og umenneskelighet opp mot moral og modighet, og gjør dette hovedsaklig gjennom rollefigurenes dialoger. I fraværet av følelser blir logikken stående igjen, og han legger på sett og vis frem argumenter som ingen ville komme til å protestere mot. Klart krigens mekanismer er umenneskelige, og klart mennene som ikke underkaster seg, men ser døden i hvitøyet, er modige.

Budskapet her blir dermed noe banalt, selv om historien om Guy Môquet er verdt å kjenne til. Det Calm at Sea forsøker å drøfte har imidlertid blitt behandlet med mer dybde og slagkraft mange ganger tidligere.

Calm at Sea blir stående som et eksempel på at en film ikke automatisk blir viktig eller megetsigende, selv om den tar for seg krigens grusomheter, og spesielt når den ikke sier noe nytt om en krig som har blitt filmatisert utallige ganger. Den er kompetent, men litt kjedelig utformet, og er i det hele tatt ganske forglemmelig.