Baz Luhrmann følger opp sin fiksjonsbiografi Elvis (2022) med den halv-eksperimentelle dokumentaren EPiC: Elvis Presley in Concert. Her er det både gospel og gullringer, kollasjer og kollisjoner.
Elvis Presley var mitt første ordentlige idol. Han døde tre måneder før jeg ble født, så jeg fikk akkurat ikke eksistere samtidig med ham, men som guttunge var jeg mer opptatt av musikk før min egen tid, særlig blues og rock’n’roll. Det hele kulminerte da klassen min skulle gjøre en oppføring av «Love Me Tender» for foreldre og foresatte. Som brukbar sanger og svoren Elvis-fan fikk jeg være solist. En ettermiddag i 1988, i skolens felleslandskap, sto jeg oppå en scene av oppstablede pulter iført en knallgul Hawaii-skjorte og omgitt av klassekamerater som motvillig hadde fått rollen som backing-korister. Jeg la meg så dypt og Elvis-aktig i stemmeleie det var mulig for en 11-åring å komme.
Dette er i aller høyeste grad et mikrokosmos – en liten gutt på en liten skolescene i en liten sørlandsby i Norge på 80-tallet. Og slike var det mange av rundt omkring i verden. Elvis sin aura døde aldri med ham, men fortsatte å stikke seg frem i de minste og merkeligste avkroker.
Det paradoksale er likevel at Elvis-universet også egentlig er verdens største mikrokosmos – i mye høyere grad enn hos andre popkulturelle ikoner på samme nivå, fra The Beatles og The Rolling Stones via Michael Jackson og Madonna til Beyoncé og Taylor Swift. Elvis’ verden bestod kun av det den tyranniske manageren «Colonel» Tom Parker ville tillate. Vi fikk aldri bli med ordentlig bak fasaden; i intervjuer fremstod han tidvis keitete og ukomfortabel, eller iscenesatt «kul».
Å få innsikt i hva som egentlig rørte seg på innsiden har alltid fremstått vanskeligere enn hos for eksempel «de glade guttene fra Liverpool» eller hypersjenerte Michael Jackson.
Dette paradokset grep Baz Luhrmann fatt i i fiksjonsfilmen Elvis (2022), med forholdsvis brede penselstrøk (inkludert en sjablongaktig Tom Hanks som Tom Parker). Var det mulig å omsette det hele til et dokumentarfilm-format? Luhrmann har vært klar på at EPiC ikke er en ren dokumentar og heller ikke en ren konsertfilm: «Our aim here is to make something new in the Elvis canon (…) something to the screen that befits the magnitude of Elvis as a performer but also offers deeper revelations of his humanity and inner life.»
Resultatet er en spenstig og besnærende montasjefilm med flere nivåer. Grunnlaget stammer fra de sjeldne arkivopptakene Luhrmann snublet over i research-arbeidet til Elvis. Mesteparten av dette har sitt opphav i uutgitt materiale fra dokumentarene Elvis: That’s The Way It Is (1970) og Elvis on Tour (1972) – deriblant 68 esker med både 35mm- og 8mm-opptak fra Warner Bros’ arkiv under en saltmine i Kansas(!). Mange av dem uten lyd, men møysommelig synkronisert med andre kilder.
Den første drøye halvtimen av EPiC bærer preg av denne kilderikdommen, med både kollasjer og kollisjoner på samme tid: Klipp fra Elvis sine middelmådige filmer, private hjemmevideoer, intervjuer, bilder, voiceover med artistens egen stemme der han forteller om sin spede begynnelse. Alt sammen i høyt tempo, en virvelvind av inntrykk som forteller noe om Elvis som fenomen. Det er oppsiktsvekkende at Baz Luhrmann, av alle – en moderne Georges Méliès som har bygget hele sin karriere på saftige, teatrale tablåer – nå plutselig nærmer seg en klipperytme og stil vi forbinder mer med Asif Kapadia og hans portrettfilmer: Energisk, postmoderne, nøkternt.
Men virvelvinden viser seg (heldigvis) å være storm i vannglass. Når filmen setter seg i sitt egentlige modus, er det et interessant, mer intimt eksperiment som trer frem: Forskjellige konsertopptredener av samme sang smeltes sammen til én – noen ganger spilt ut i sin helhet, andre ganger avbrutt av voiceover, video-opptak eller små innslag (Tom Parker, for eksempel, vies heldigvis vies liten plass i filmen – han avspises med en fornøyelig mini-montasje, satt til de passende tonene av «Devil in Disguise»).
Luhrmann forsøker å oppnå tre ting med denne innfallsvinkelen:
For det første dokumenterer han utviklingen av Elvis sitt repertoar og hans tilnærming til sangene sine gjennom årene. Der «Hound Dog» fremføres med oppriktig innlevelse i den legendariske fra-livet-og-opp-debuten på The Ed Sullivan Show i 1956, hastes den gjennom i senere, mer fargesprakende versjoner, slik mange artister har for vane når de må spille sine evergreens for n’te gang.
Vi får også bli med på fødselen av «Suspicious Minds» – både øvinger og scenedebuten til det som senere har blitt en av hans mest kjente sanger, ikke ulikt scenen der McCartney og Lennon riffer frem «Get Back» i Peter Jacksons Beatles-dokumentar med samme navn. Vi blir tidsvitner – mens det skjer.
For det andre muliggjøres et granskende blikk på Elvis sin scene-persona. I filmen påpekes det at det kun er Elvis – og kanskje Mick Jagger – som kan «dirigere sitt publikum» på denne måten. Publikums reaksjoner blir selv en del av fortellingen, av opptredenens rytme og musikalitet. Dette oppnår han med små, flørtende blikk eller godt timede humoristiske stikk som underbygger den voldsomme dynamikken fra forsiktig og tentativt til stort og episk, EPiC. Den fornøyelige introduksjonen til «Polk Salad Annie» er et sånt eksempel.
Ved å klippe sammen flere forskjellige opptredener til én, aner man et system, en strategi, en personlighet som går igjen. Ikke minst i spillet på egen seksuell utstråling – en kvinne kaster en BH på scenen, som han deretter putter på hodet. Før, etter og noen ganger under konsertene kysser og smasker han så mye på kvinnelige fans at kanselleringspolitiet av 2026 nok vil sette den økologiske karse-salaten i halsen. Det hele virker impulsivt og uhemmet, men man aner konturene av et system i kaoset.
Det tredje aspektet er likevel det viktigste, i tråd med det Luhrmann selv påpeker – er det mulig å komme nærmere Elvis som person ved å organisere hans «fortelling» på denne måten? EPiC lykkes med å få frem detaljene, varemerkene, spillet med egen berømmelse, nettopp fordi de settes i relieff over flere opptredener. Men det er kun i fremføringen, i sangenes innlevelse, at man aner inderligheten og følelseslivet. Slike ting er vanskelig å få frem i en dokumentarisk, «hakkete» hybridvariant som dette. Det er, og har alltid vært, konsertfilmens gebet.
Det er ikke tilfeldig at konsertfilmen Elvis: The Comeback Special (1968) har en så sterk emosjonell kraft (som Luhrmann også forsøkte å beskrive i sin fiksjonsfilm): Elvis sitt comeback på scenen etter flere år med dårlige, påtvungne filmer, iført svarte lærklær, med et forholdsvis lite publikum og band. Rent, uredigert, rått – alt sammen et forsøk på å fenge en ny generasjon.
Eller den hyperpompøse mastodontkonserten Elvis: Aloha from Hawaii (1973), med artisten på høyden av sin superkraft. For ikke å snakke om hans siste opptreden i Rapid City, South Dakota i 1977, kun to måneder før han dør. Overvektig, syk og med begrenset vokalregister, men med en hjerteskjærende ektefølthet som kun kan stamme fra en indre kraft det er umulig å sette ord på. Det knekker meg hver gang jeg ser det, der han febrilsk strekker seg mot de klimaktiske tonene i Alex Norths «Unchained Melody» mens blikket seiler og svetten fosser.
Ingenting i EPiC kan måle seg med disse øyeblikkene, men noen sekvenser er i nærheten. Særlig øvingsopptakene fra International Hotel i Las Vegas, der skuldrene er tilstrekkelig lave. Elvis er fremdeles enehersker i sitt lille mikrokosmos, litt som David Hemmings rollefigur og hans fotostudio i Antonionis Blow-up, med beundrende øyne fra kor og band evig festet på seg. Men det gir ham også anledning til å improvisere, jamme, dyrke sin egentlige lidenskap.
På et tidspunkt forteller Elvis at han gjerne kan sitte våken hele natten og synge gospelsanger med gode venner, langt borte fra kameraer og fans. Det er også her, i fremføringen av gospelklassikeren (og Ten Sing-favoritten) «Oh Happy Day», at vi skimter noe av guttungen som fant sin muse i bedehus på 40-tallet. Med lukkede øyne og udestillert muskelkraft i mellomgulvet reiser han innover i seg selv, utenfor hvite buksedresser og overdimensjonerte gullringer.
Gospel og gullringer – er ikke det egentlig Elvis’ kompleksitet oppsummert i en enkel frase?
Det som skisseres for oss i disse scenene er én variant av Elvis sitt mikrokosmos. Det lille og nære som han opplever i øvingslokalet, det genuine, som han så tar med seg ut på verdens største scene og blandes med det ikke fullt så genuine.
Men det finnes selvsagt flere. Med unntak av et par konserter i Canada og noen private opptredener for medsoldater i Europa, spilte han aldri utenlands – til sin store ergrelse (som han også poengterer på musikalsk vis når han fremfører «Never Been to Spain»). Han er lydhør for det som skjer rundt seg – han fremfører gladelig coverlåter av Simon & Garfunkel og Beatles – men får aldri deltatt ordentlig i verden der ute selv. Han må ta til takke med endeløse konserter i glorete Las Vegas, samt en og annen USA-turné.
Baz Luhrmann forsøker å komme disse motstridende kreftene i møte. EPiC er virtuost fortalt og sømløst smeltet sammen, den tydeliggjør problemstillingene for oss. Paradokset, mikrokosmoset, de glidende overgangene mellom indre og ytre, det lille og inderlige satt mot det store og showete. Slik sett lykkes filmen som eksperimentell dokumentarfilm av en type vi ikke har sett i Elvis-sammenheng før.
Men vi kommer ikke nærmere mennesket Elvis. Materialet strekker ikke til, og er satt sammen på en måte som holder oss på en viss avstand. Det er bare i de rene, intime konsertøyeblikkene at vi klarer å se forbi fasaden og helt inn.