Hvis det er noe jeg ikke har tenkt å begi meg ut på i denne artikkelen, så er det å gjenfortelle historien i filmen. I all sannhet ville det være en tilnærmet umulig oppgave. Terry Gilliams noe uortodokse fortellerstil svinser hit og dit i et rasende tempo. Hvis man foretrekker velstrukturert, logisk og effektiv dramaturgi, vil definitivt ikke The Imaginarium of Doctor Parnassus falle i smak. Men innimellom er det deilig med litt rot og vas også. Synes nå jeg.
Det er nok godt mulig jeg er litt mer begeistret for Gilliams syke påfunn enn gjennomsnittet. Brazil er en av filmene som ligger mitt hjerte nærmest. Og jeg humret godt over hans livlige lefling med folkeeventyr i The Brothers Grimm, noe de fleste filmelskere jeg omgås stiller seg litt mer lunkne til. Likevel, jeg tror de fleste kan ha stor glede av humoren og galskapen i hans siste verk. Så lenge man er forberedt på at ikke alt henger sammen slik man skulle tro. Hvis det da henger sammen i det hele tatt.
The Imaginarium of Doctor Parnassus er et slags omreisende teater. Kanskje. Det er i alle fall et show av noe slag, selv om publikum nok får litt mer enn de hadde regnet med. Vi møter en merkverdig gruppe karakterer som reiser rundt, stuet sammen i en loslitt vogn. Percy (Verne Troyer) er en hissig, liten dverg som ikke lar seg tråkke på, englefjeset Valentina (Lily Cole) svinger sverdet, røyker rullings og drømmer om designmøbler, mens Anton (Andrew Garfield) stort sett drømmer om henne. Doctor Parnassus selv (Christopher Plummer) er kanskje den merkverdigste av dem alle. Han er i alle fall den eldste. Vel, om han er eldre enn djevelen selv, Mr. Nick (Tom Waits), er jo ikke greit å si. Siden styggen sjøl er inne i bildet, er det vel ingen overraskelse at det dukker opp et og annet veddemål underveis, og at det jaktes på sjeler. På særdeles spektakulært vis.
Mange vil nok knytte denne filmen til Heath Ledger, siden han døde midveis i innspillingen. Og han gjør også en svært god rolle som den enigmatiske Tony.
At fortellingen ikke går rett frem, men tar avstikkere innom imaginære dimensjoner, gjør at man glatt kan akseptere at Tony dukker opp i ulike skikkelser, både i form av Johnny Depp, Colin Farrell og Jude Law. Det fungerer aldeles utmerket. I den surrealistiske virkeligheten Gilliam utbroderer er alt mulig, og akkurat dét er en av tingene jeg liker så godt ved filmen. Fantasiens lille damplokomotiv går ikke på skinner, og hvis man greier å sette igjen all tung baggasje på perrongen blir turen svært så hyggelig.
The Imaginarium of Doctor Parnassus har premiere 26. desember.