Kosmorama 2022: Vi satte oss ned med Kosmoramas engasjerte festivalsjef Silje Engeness for å snakke om årets utgave av festivalen, som etter en «digital pause» i fjor er tilbake i Trondheim by.
I likhet med både TIFF og Film fra sør, ble Kosmorama – Trondheim internasjonale filmfestival pent nødt til å legge ressursene sine i en heldigital utgave i fjor, da koronaviruset herjet som verst. Nå er arrangementet tilbake i bartebyen, i tråd med tidligere årganger – bare uten filmbransjens utmerkelse Kanonprisen i front. Er den ikke lenger like viktig for festivalen? Og finnes det en rød tråd i årets varierte program, som er inndelt i en rekke seksjoner?
Årets utgave av Kosmorama varer fra og med mandag 7. til og med søndag 13. mars. Sjekk ut programmet i sin helhet på festivalens nettsider.
*
Montages: Nå som Kosmorama er tilbake i «fysisk format», har festivalen endret karakter på noen måte?
Silje Engeness: Etter to år med pandemi tror jeg både folk og festival har endret seg noe. Samtidig holder vi fast ved mange av suksessingrediensene publikum kjenner fra tidligere år. Fra vår side har vi planlagt et arrangement som kunne opp- og nedskaleres i tråd med eventuelle pandemi-restriksjoner – vi har jo alle erfart at situasjonen kan snu raskt.
Det innebærer at publikummerne må ta litt mer ansvar selv for å skape de sosiale møtene mellom filmene. Vi var lenge usikre på om det ble mulig å ha fester og foajékafé, og nå blir det litt mer av det enn vi fryktet for et par måneder siden – men den største festen er uansett at vi igjen kan se film sammen foran det store lerretet!
M: Hva vil du si at definerer Kosmorama sin profil per 2022?
SE: Vi har orientert oss om filmer fra hele verden, og arbeidet målrettet for å sikre representasjon og mangfold. Jeg håper og tror at resultatet er en miks der de fleste vil finne et knippe titler som faller i smak. Kosmorama 2022 er en god årgang, synes jeg.
M: Dere har valgt å boikotte de russiske filmene som egentlig skulle blitt vist.
SE: Vi er fullstendig klar over at filmene i seg selv er laget av kunstnere som ikke har noen som helst tilknytning til Putin og hans krig i Ukraina, og det er en kjensgjerning at russiske kunstnere ofte er sterkt regimekritiske, så når vi har valgt å ikke vise filmene, er det ikke for å markere avstand til russisk kunst og kultur. Avgjørelsen ble tatt i samarbeid med filmenes distributører, og vi følger samme linje som det europeiske filmakademiet, som har oppfordret til midlertidig boikott. (Les mer om begrunnelsen på Kosmoramas hjemmesider.)
Vi har forståelse for at det kan være delte meninger om dette, men vil understreke at dette ikke er et resultat av «kanselleringskultur» – vi har aldri gjort noe lignende tidligere, dette er en helt spesiell og akutt situasjon.
M: Som i fjor er Kanonprisen (filmbransjens egen utmerkelse, en «norsk Oscar») avlyst, til tross for at 2021 var et helt unikt filmår i norsk sammenheng. Hva er årsaken?
SE: Det er selvsagt leit at vi ikke får gjennomført Kanonprisen etter et historisk norsk filmår, men da omikron-varianten av koronaviruset førte til nedstengning i desember ble usikkerheten like stor som året før. Vi måtte da prioritere å gå videre med planlegging av festivalaktiviteter vi helt sikkert kunne gjennomføre. I denne vanskelige avveiningen ble det viktigste å sikre filmprogrammet rettet mot publikum.
M: To år uten avstemning og seremoni signaliserer at Kanonprisen ikke nødvendigvis returnerer på samme måte som tidligere. Hvor viktig er den for Kosmorama, egentlig?
SE: Kanonprisen har vært viktig for Kosmorama for å synliggjøre festivalen overfor bransje og nasjonale medier, kanskje særlig de første årene i festivalens historie. Samtidig har festivalens oppdrag fra eiere og samarbeidspartnere endret seg over tid. Et så stort arrangement som Kanonprisen krever dedikerte sponsorater. Vi opplever nok at det per i dag er større interesse for å støtte festivalen i sin helhet.
Med knappe ressurser har det blitt tydelig at vi har måttet prioritere å nå målene som en publikumsfestival. Men det er klart at de beste synergiene for en filmfestival skapes når både bransje og publikum er tilstede. Kanonprisen er viktig i så måte, men det er flere veier til målet. Under årets festival har vi for eksempel tilstedeværelse fra bransjen i forbindelse med åpningsfilmen Alle hater Johan, Midtnorsk filmmarked og utdelingen av den nasjonale Edith Carlmar-prisen.
Vi er også glade for å kunne gjennomføre en pitchekonkurranse i samarbeid med Filminvest. De gir en premie på 200.000 kroner til prosjektutvikling av en kinodokumentar, tematisk forankret i regionen Innlandet/Trøndelag. Konkurransen var åpen for norske produsenter, og juryen har i år valgt ut følgende fire prosjekter som skal kjempe om prisen: «Alf Prøysens verden» (Thomas Robsahm), «Elliot» (Maida Hals Eirheim), «Kamp mot vindmøller» (Håvard Bustnes), «Prosjekt Herstory» (Mari Nilsen Neira/Mali Finborud Nøren).
Pitchen vil finne sted onsdag 9. mars i forbindelse med Kosmorama internasjonale filmfestival og Midtnorsk film-og spillmarked i Trondheim.
M: Festivalen åpner med både Oscar- og Cannes-nominerte Hallvar Witzøs spillefilmdebut Alle hater Johan. Hva kan du fortelle oss om den?
SE: Alle hater Johan er en komedie fra et bitte lite sted i havgapet. Hovedpersonen, einstøingen Johan, har en nedarvet kjærlighet til dynamitt. Hans iver etter å sprenge setter varige spor, både positive og negative, på han og omgivelsene. Det er en film med mye humor, språklig og fysisk komikk, som samtidig spiller på noen sårere strenger som berører menneskers ønske om å høre til et sted.
M: Hvilke filmer ønsker du selv å løfte frem fra årets program?
SE: Det er vanskelig å velge, men jeg har en stor forkjærlighet for fransk film og er derfor veldig glad for at vi har mange sterke franskspråklige titler i år. Her vil jeg blant annet trekke fram at vi har fått førpremiere på Happening, basert på boka Hendelsen av Annie Ernaux og Paris: En kjærlighetshistorie. Av filmer som ikke har norsk kinodistribusjon foreløpig, er belgiske Playground en film om søskenforhold og mobbing på en barneskole en film som grep alle i programrådet veldig sterkt da vi valgte den ut. Jeg liker også franske The Braves fordi den handler om både film og teater, skildrer et spennende miljø i Paris og har noen flotte rolletolkninger. Blant annet har worldmusic-artisten Angelique Kidjo en liten, men sentral rolle.
Blant filmer fra andre verdensdeler syns jeg thrilleren Rehana fra Bangladesh er spennende fordi den belyser #metoo i en helt annen kultur enn vår egen. Dokumentaren Fly So Far fra El Salvador gir et rystende innblikk i den ekstreme pro-life-politikken landet fører og følger en kvinne som er uskyldig dømt for drapet på sitt spedbarn. Samtidig gir filmen håp fordi hun ble satt fri etter press fra utenomverden. Vi trenger å høre at det nytter å engasjere seg, særlig i en tid som nå. Jeg er også glad for at vi har fått iranske Hit the Road siden jeg elsker roadmovies av alle slag.
M: Mitt inntrykk er at programmet også inkluderer noen vrange og utfordrende filmer av typen man bare kan oppleve på festival?
SE: Det stemmer at vi både har filmer som retter seg mot alle som har interesse for film og samtidig noen som krever at man bryner seg litt ekstra. Programserien Skråblikk er nok vår mest eksperimentelle seksjon, med filmer vi opplever at kommenterer tingenes tilstand på annerledes måter – både form- og innholdsmessig – enn filmer man vanligvis finner i ordinær, norsk kinodistribusjon. Blant titlene jeg vil trekke fram her er den amerikanske animasjonsfilmen Cryptozoo og filippinske Leonor Will Never Die.
I dokumentarprogrammet har vi filmer som er utfordrende på andre måter. Blant annet har vi to lange dokumentarer som gjør at du må sette av god tid for å oppleve dem. Den ene er tyske Mr. Bachmann and His Class om en karismatisk tysk lærer og hans klasse. Sammen utgjør de en verden i miniatyr. Den andre lange dokumentaren er kinesiske All About My Sisters der filmskaperen retter blikket mot sin egen familie og hvordan den brutale ettbarnspolitikken rammet dem og samfunnet for øvrig.
M: Kan du fortelle litt om selve programmeringsarbeidet. I år er filmene organisert i en lang rekke seksjoner, som «New Directors», «Mennesker imellom» og «Samfunn» og «Skråblikk». Er noen av disse eksklusive for årets festival?
SE: Det er Kosmoramas stab som utgjør programrådet. Filmansvarlig Oda Moen Tjørstad har holdt i alle trådene og koordinert arbeidet slik at vi til slutt fikk sikret oss titlene vi ønsket. Kuratering krever et godt øye for både helheten og detaljene, og jeg mener at vi til sammen har skapt et rikholdig og variert program. Når det gjelder navnene på seriene, etablerte vi disse for noen år siden, og vi opplever at de fungerer godt for folk når de skal navigere i programmet. Innholdet i seriene varierer naturligvis fra år til år, men inndelingen gir en god pekepinn på hva slags opplevelser man kan forvente seg.
Det som er eksklusivt for i år finner du kanskje helst i programserien Kulinarisk kino, der vi i år fokuserer på det japanske kjøkken, i våre retrospektiver, som i år er tilegnet franske Céline Sciamma og Linklaters Before-trilogi og spesielle arrangementer. I 2022 er vi blant annet så heldig å ta fram en stumfilm fra 1929 Norge, vårt Norge i toner og bilder med nyskrevet musikk av Trygve Brøske, fullt symfoniorkester og solister i Olavshallen.
*
Årets utgave av Kosmorama varer fra og med mandag 7. til og med søndag 13. mars. Sjekk ut programmet i sin helhet på festivalens nettsider.