I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.
*
Forrige uke inviterte vi i Omakase #9 på vernissasje mellom malerier, staffelier og terpentinflasker. Nå løfter vi dirigentstokken og sender gjestene våre av gårde til en annen fløy i kulturhuset, nemlig konsertsalen – der det blir servert en musikalsk meny, i anledning de digitale cinematekenes visninger av Amadeus (1984).
Kunsten å male frem et bilde lar seg vanskelig fange inn på film uten å fremstå parodisk, ettersom selve handlingen er så konkret. En musikalsk prosess kan derimot fortone seg i overkant abstrakt gjennom kameralinsen. Hvordan skildre at musikalske uttrykk blir til uten at det blir for mye skribling på noteark og påtatte «hmmtidum»-er fra den som skriver, eller talking heads som forklarer et geni i en hyllende dokumentar?
Filmene nedenfor bringer oss tett på forskjellige musikeres arbeid og fremgangsmåter. Fortellinger om «det å være artist», som Vox Lux (2018) og Her Smell (2018), er ikke inkludert. Samtlige er tilgjengelige som enten kino-, video-, strømme- eller klikkefilm.
Vel bekomme!
*
Allegro
Milos Formans storslåtte verk om Wolfgang Amadeus Mozart (Tom Hulce) og den forsmådde rivalen Antonio Salieri (F. Murray Abraham), er simpelthen en av filmhistoriens mest fornøyelige og slitesterke Oscar-grossister. Noe så sjelden som en biopic uten en eneste sur tone. En klassiker man tar for gitt, fordi den liksom bare «er der», like tidløs og selvsagt som Mozart selv.
Den faglig kompetente, men trauste hoffkomponisten Salieri er Mozarts aller største beundrer, fordi han mer enn noen andre i datidens Wien skjønner hvor sensasjonell den unge festløvens tilgang på guddommelig inspirasjon er. Selv har han inngått en pakt med Herren i det aller høyeste, og ofret mange av livets gleder for å bli belønnet med et himmelsk talent. Tilbakebetalingen uteblir, uansett hvor hardt han strammer kyskhetsbeltene, og når Mozart entrer konsertscenen, vokser Salieris eksistensielle krise seg så stor at han blir ond. I filmens rammefortelling møter vi ham som olding, innlagt på galehus, og via et skriftemål til en besøkende prest, loser han oss igjennom Mozarts karriere og fall, skildret gjennom en serie tilbakeblikk. Smertefullt ærlig omtaler han seg selv som de middelmådiges helgen, en passivt aggressiv skurk som takket være sin manipulerende oppførsel bidro til å ta livet av sitt store, men akk så hemmelige idol: Den største komponisten gjennom tidene.
Først i filmens siste akt, der han hjelper Mozart med å feste dødsmessen Requiem til papiret, får vi innsikt i mesterens intuitive metode, men Salieri setter ord på katalogens mesterverker underveis – og han er litt av en formidler, egentlig, med følsomme og presise beskrivelser av hva som gjør Mozarts arbeider enestående. Om Salieri får oss til å spisse ørene, skjønner Forman på sin side at selve musikken må få nok plass i fortellingen. I sin forlengede Director’s Cut-versjon (som er den cinematekene viser) har han inkludert relativt lange strekk av operaforestillinger som Figaros bryllup og Tryllefløyten – en påkostet nytelse.
Forman er en klassisk historieforteller, så auteurtrekkene kan være vanskelig å få øye på. Fraværet av pretensjoner og en tillit til skuespillernes formidling (og en nese for casting de fleste kunne misunne ham… bortsett fra tittelfiguren ser så å si alle ser ut som gamle pengesedler i trynet!) kan hevdes å være slike. Tom Hulces Tourettes-tunge tolkning er verken for karikert eller underspilt; Forman hjelper ham med å treffe en tone i det midterste registeret, så fint innstilt at man skvetter til hver eneste gang den høye latteren løslates fra kjeften hans i en upassende situasjon. Ikke minst løfter Forman, med sin bakgrunn fra den tsjekkoslovakiske nybølgen, mange av de potensielt forretningsmessige scenene i Amadeus til å bli små lystspill med burlesk humor. Filmen er nemlig mer vulgær enn sitt rykte, stappet av rødmende bollekinn, skvulpende pupper, slikking av krem og glaserte, helstekte griser.
▷ Se filmen på de åpne digitale cinemakene fra torsdag 20. mai. Sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
~~~
Andante
Matangi/Maya/M.I.A. er noe så sjelden som en musikkdokumentar og et kunstnerportrett med politisk kraft, idérik filmskaping og ekte coolness. Sjangeren som altfor ofte henfaller til banaliteter og patos blir nærmest revitalisert av Mathangi «Maya» Arulpragasams umiskjennelige audiovisuelle univers og formidlingsevne.
Filmen er regissert av Arulpragasams bestevenn fra studiedagene ved London’s Central Saint Martins College of Arts and Design, Steve Loveridge. Hovedpersonen står imidlertid bak mange av opptakene, og har i det hele tatt en så sterk tilstedeværelse på begge sider av kameraet at Matangi/Maya/M.I.A. på alle måter føles som hennes eget kunstverk. Man trenger verken å ha kjennskap til artisten M.I.A. for å ha rikt utbytte av denne medrivende og oppfinnsomme dokumentaren.
Selv om det er opplagt at førsteattraksjonen ved Matangi/Maya/M.I.A. er at den handler om artisten M.I.A., har filmen langt mer på hjertet enn «bare» å portrettere et verdensberømt popikon. Dokumentaren viser oss hvor vanskelig det er å finne seg selv, og ikke minst hvor hardt man må holde fast på sin identitet når man endelig har funnet ut hvem man er. Vi får være med på M.I.A.s reise fra Sri Lanka som flyktning, oppveksten i London, og hennes tidlige fascinasjon for popmusikk – autentisk gjengitt av hjemmevideoopptak der hennes talent allerede er åpenbart. Idet hun finner sin stemme er allerede Loveridge der med kameraet sitt, og underveis lykkes regissøren med å gi oss et bilde på nettopp hvordan et kunstnerskap blir til over tid. Etter at M.I.A. har blitt en stor stjerne blir det narrative moduset mer konsentrert om den prinsippfaste dedikasjonen som kreves for å bevare et originalt, personlig uttrykk, og sirkelen sluttes på en svært elegant måte – i en dokumentar som i seg selv føles som en forlengelse av M.I.A.s kunst.
▷ Se filmen hos Blockbuster (digitalt, leie kr. 39,-/kjøp kr. 99,-)
~~~
Grave
Asif Kapadias dokumentar om jazzsangerinnen Amy Winehouse er en dødsdans i slow motion. Winehouse sin altfor tidlige død (1983-2011) var selvpåført, som et resultat av destruktive vanemønstre over mange år. Paparazzienes kameralinser spionerte på den populære artisten til alle døgnets tider, og formidlet hvert eneste feilskritt med stor innlevelse. Når Kapadia samler de frynsete trådene, ser vi at gullstrupens vanskeligheter var så omseggripende at hun bare kunne reddes av dem som stod henne aller nærmest – som dessverre fornektet i stedet for å konfrontere.
Amy er en historie om omsorgssvikt og blindhet. Om foreldre som verken forstår eller imøtekommer datterens behov. Om venner som føler seg maktesløse idet tragedien utspiller seg foran øynene deres. Om et produksjonsapparat som ser inntekter i stedet for omkostninger. Det er historien om en liten jente som tar stor plass, hvis usikkerhet og bekreftelsesbehov gjør at hun veksler ustanselig mellom nærhet og avstand til dem som befinner seg rundt henne.
Men det er også en historie om musikk som blir til. Hennes største suksess, albumet Back to Black, blir til mellom tomme flasker og blodige sprøytespisser, i en periode nesten helt uten lyspunkter. Veldige glass med cola og whiskey drikkes på styrten i studio for å holde nervene i sjakk; det musikalske uttrykkets råhet er ikke fabrikkert. Artisten Amy Winehouse – slik vi kjenner henne fra utallige vellykkede opptredener – er på ingen måte pusset vekk fra filmen, og særlig den første akten tegner et varmt bilde av en ekstraordinær begavelse, som med sitt åpne ansikt og sterke tilstedeværelse fyller rommene hun står i med en helt spesiell energi. Om Winehouse fant låtene dypt inne i seg selv, fant de sin form og kraft i tett samspill med andre musikere.
Kapadias kollasj av mediert virkelighet – hans vage grenser mellom tilsynelatende uberørt materiale og retorisk montasje – gjør at Amy overskrider rammene en slik «rockumentarisk» biografi til vanlig begrenses av. Ingen talking heads.
▷ Se filmen hos Blockbuster (digitalt, leie kr. 29,-/kjøp kr. 99,-)
~~~
Vivace
Suzanne Ostens største suksess er i ettertiden mest kjent for å være det siste Olof Palme opplevde før han ble skutt og drept utenfor kinoen Grand på Sveavägen i Stockholm. Filmen handler om regissøren Walter som skal sette opp Mozarts Don Giovanni på Kungliga Operan med hodet fullt av tusen tanker og ideer: Alt skal dekonstrueres, nytenkes og omformes, alt er feil, alt er riktig, og ikke minst er alt erotikk!
Operasangerne og konsertmusikerne stritter imot, men Walter er villig til å prøve alt for å skape noe nytt og utfordre publikum. Osten følger denne strabasiøse og elleville kunstneriske prosessen med humoristisk skråblikk, og setter løsnese på både selvopptatte kulturpersoner med intense, ytterst private visjoner få andre kan ta del i eller eierskap til, og musikere med strenge ideer om hva de kan og overhodet ikke kan gjøre med instrumentene sine. Medmanusforfatter Etienne Glaser er et funn i hovedrollen.
▷ Se filmen hos den svenske strømmetjenesten Draken (digitalt, abonnement) eller via Papercut (fysisk format)
~~~
Coda
Coda er en musikkterm som signaliserer sluttsekvensen i et stykke, men selv om den har melankolske innslag, er Stephen Nomura Schibles Ryuichi Sakamoto: Coda på ingen måter en dokumentarfilm som beskriver siste reis i den japanske komponistlegendens liv. Tvert imot handler den om å integreres så sterkt i sine umiddelbare omgivelser at man oppnår en form for evig liv. Det finnes ingen slutt.
Å lage dokumentarfilm om multikunstneren Ryuichi Sakamoto er ingen enkel oppgave, og regissør Stephen Nomura Schible har løst oppgaven ved å ta en nærmest metafysisk vending i sitt karakterportrett. Materialet, bestående av arkivopptak, intervjuer og sekvenser som levendegjør Sakamotos «sfære», knyttes sammen av idéen om å være til stede og absorberes av sine omgivelser. Natur, politikk, teknologi og nasjonale traumer er viktige motiver, siden Sakamoto er aktivist og musikalsk talerør for de spirituelle og humanistiske strømningene i miljøer som kjemper mot atomkraft.
▷ Se filmen via Platekompaniet (fysisk format)
*