Omsider er det dags for å se Millennium-trilogien slik den egentlig var tenkt; som en tv-serie i seks deler. Riktignok var Menn som hater kvinner en kinofilm fra dag én, men de to siste ble klippet om til dette formatet på bakgrunn av den første filmens formidable suksess. Det var også en tanke merkbart; tv-produksjoner gjør seg jo ofte best på… tv.
Menn som hater kvinner ble til dels svært godt mottatt av kritikerne her hjemme, men likevel satt jeg igjen med en følelse av at den også ble avslått som en «god krim» – med de litt snobbete fordommene en slik klistrelapp innebærer. Selv opplevde jeg filmen som et regelrett sjangermesterverk – ja kanskje den beste skandinaviske thrilleren siden Bo Widerbergs Mannen på taket. Derfor har jeg gnidd meg heftig i hendene over mottagelsen filmen har fått i toneangivende nasjoner som Storbritannia og USA, hvor den anses som en av årets beste filmer.
Selv har jeg på dette tidspunktet sett filmen seks ganger og hadde dempede forventninger til den utvidede versjonen, rett og slett fordi jeg synes den er perfekt som den var. Det viste seg å stemme. De ekstra scenene bidrar ikke til spesielt mye annet enn å jekke ned det voldsomme tempoet i fortellingen, men med unntak av en litt malplassert sexscene mellom Michael Blomkvist og Erika Berger er scenene fine hver for seg. Altså gir den utvidede versjonen ingen bismak – den føles bare overflødig. Verre er det at de har ødelagt fotograf Eric Kress‘ nydelige Cinemascope-komposisjoner med å kutte bildet til 1.78:1-format, slik at de to episodene føyer seg sammen med de neste. Et forståelig, men også trist valg som gjør at jeg neppe vil sette på denne versjonen igjen.
Det fine med å se de to siste kapitlene i Millennium-trilogien er at de nå endelig kan vurderes på andre premisser enn da man så dem på kino. Luftslottet som sprengtes var allerede en veldig god kinofilm, men Jenta som lekte med ilden led hele tiden under serie-aktig narrasjon og lite filmisk kraft. På kinoduken fremstod resultatet som svært skuffende; historien haltet seg frem i rykk og napp og fant aldri en tilfredsstillende form. I den utvidede versjonen får historien mer pusterom, slik at overgangene føles bedre og man får de tilleggsopplysningene som gjorde boken så engasjerende. Bublanskis etterforskerteam var nesten pynt i kinoversjonen, men her får vi langt større innblikk i deres arbeide, hvilket kler det nye formatet. Nå fremstår Jenta som lekte med ilden i større grad som en «deckare», og krimplotet som ble helt skøvet til side i kinoversjonen, til fordel for katt- og musleken mellom Salander og et antall karikerte skurker. Nå er muligheten større for å engasjere seg på flere plan, og det er avgjort til filmens fordel.
Som sagt gjør serie-formatet noe med tilskuerens vurderende blikk. Man aksepterer den episodiske narrasjonen og de litt enklere visuelle løsningene. Likevel er det grenser for hvor mye lengre spilletid kan gjøre med en i utgangspunktet mislykket film. I sammenligning med Menn som hater kvinner er og blir Jenta som lekte med ilden en nokså flat og klønete filmatisering av en bok med bensin mellom permene. Regissør Daniel Alfredsson sliter med å finne et skikkelig driv, og selv med bedre sparkling, fremstår ofte scenene som enkeltstående perler på en snor. Hver for seg er de ofte godt nok utført, men sammen klarer de aldri å skape den spenningen som romanen inviterer til.
Faktisk er Jenta som lekte med ilden en litt frustrerende opplevelse, fordi jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hva som er feil. Jeg tror det ligger i manuskriptet; det er rett og slett for banalt, og det merkes at flere av skuespillerne ikke klarer å levere dialogen med troverdighet. Der Menn som hater kvinner hadde et sjeldent rikt galleri med minneverdige biroller, er mange direkte svake i Jenta som lekte med ilden. Paolo Roberto skal spille seg selv, men det ser ikke ut som en enkel oppgave, der han fomlende forsøker seg på en slags inderlighet, med et plumpt resultat. Verst er uansett Ronald Niedermann; skuespiller Mikael Spreitz er vel ikke problemet – her er det selve karakteren som ikke har latt seg overføre fra papir til lerret. En isblond kjempe som ikke kjenner smerte kan fungere i fantasien, men fortoner seg idiotisk i det ellers nokså realisiske filmuniverset. Han hadde passet utmerket i en James Bond-film med Roger Moore fra åttitallet.
Med Luftslottet som sprengtes fikk de heldigvis alt på plass igjen. Kinoversjonen hadde et pirrende driv i fortellingen og fikk nøstet opp den komplekse intrigen på en tilfredsstillende måte; faktisk hadde den en nerve som påminnet om sjangersøsken fra syttitallet. Dempet, men likevel intens. Da er det en fryd at den utvidede versjonen er enda bedre; riktignok er tempoet lavere, men til gjengjeld får man større innblikk i bihistoriene – som jo allerede var filmens største styrke. Spesielt vies det mere tid til den illegale gruppen i Säpo, med Fredrik Clinton (Lennart Hjulström) bak roret. For det første er disse karakterene så velspilte at norske filmskapere bør grøsse av misunnelse; videre er denne utforskingen av samfunnets pillråtne hierarki noe av det som gjør Stieg Larssons fortellinger til noe mer enn enkle plotkonstruksjoner. Her er det angst mellom korridorene. Med sin fetende spilletid er Luftslottet som sprengtes en samfunnskritisk thriller av ypperste merke, med en grundighet og besinnelse som føles befriende gammeldags.
Alt i alt er den utvidede versjonen av Jenta som lekte med ilden et anbefalt kjøp om du likte kinofilmen, mens det siste kapittelet er et absolutt must. Filmene kan kjøpes på Blu-Ray og DVD her.