Lisbeth Salander har forlengst blitt en ikonisk kvinneskikkelse i skandinavisk film, og Millennium-trilogien har blitt en så majestetisk suksess at den på én måte er hinsides kritikk og videre omtale. At Luftslottet som sprengtes har maktet å skyve Twilight: New Moon ned fra førsteplassen på kinotoppen, er en prestasjon i seg selv; vi snakker helt enkelt om tidenes største nordiske filmsuksess.

Menn som hater kvinner er etter mitt syn en av årets beste filmer; den er formidabelt spilt, uhyre godt fortalt og i det hele tatt intelligent, medrivende og befriende tradisjonell spenning av typen merkelig få makter å lage nå til dags. Dessverre klarte ikke Daniel Alfredsson å videreføre Niels Arden Oplevs nesten barokke tilnærming i den sobre, men tempoløse og litt keitete Jenta som lekte med ilden. Bikarakterene ble uforløste og ofte lite troverdige, og miljøene ble for polerte og umystiske. Mitt engasjement jekket seg derfor kraftig ned, og jeg hadde måtelige forventninger til Luftslottet som sprengtes. Da er det desto hyggeligere å melde at trilogien går ned med flagget til topps, og kan manifestere seg som en av de beste skandinaviske thrillerproduksjonene noensinne – også som helhet. For selv om Jenta som lekte med ilden ikke maktet å få til den fengende katt- og musleken den burde ha gitt oss, er den – vurdert med overblikkets saklighet – et fungerende bindeledd. For her trappes tingene virkelig opp!

Etter et litt tafatt anslag kommer et innledende parti som alene er noe av det mest effektive jeg har sett i denne sjangeren. Tilbake er det svettende mannssamfunnet som spøkte i seriens første kapittel, og «klanen» må ta noen impulsive avgjørelser for å beholde sitt liv og rykte. Handlingene som følger er ikke bare overraskende rasjonelle, og derfor brutale, men formidlet med en sårhet som løfter disse scenene opp på et nivå som nesten kan måle seg med Bo Widerbergs mesterverk Mannen på taket. Dette skyldes spesielt et kjærkomment og subtilt hjerteskjærende gjensyn med selveste Hasse Alfredsson (som forøvrig er faren til regissør Daniel og Tomas Alfredsson) Rollen er liten, men uhyre viktig for å sette tonen for en elegant oppbygget intrige.

Der forrige film var preget av sløv klipping og distraherende tidshopp, flyter Luftslottet som sprengtes av gårde som smør i en stekepanne; atmosfæren blir hetere for hver eneste scene, og de ulike trådene i historien samler seg til et ekstremt engasjerende klimaks. Riktignok adresserer filmen og dens retorikker våre mest primitive følelser og reaksjonsmønstre, men det er bare å bøye seg i støvet for hvor godt de fungerer. Filmens siste akt er et rettsalsdrama av typen som lett kan bli kjedelig og direkte uengasjerende, men her har man bygget opp tilskuerens aggresjon over så mange timer at det hele føles vidunderlig forløsende. Dessuten skinner Stieg Larssons feminisme sterkt igjennom; dette er kvinnenes hevn på et svett patriarkatsamfunn, der det irrasjonelle representerer en konstant trussel for rikets orden. Lisbeth Salander er jokeren som får hele kabalen, med alle dens konspirasjoner, til å klusse seg fullstendig til; her dras buksene av, og vi kan sitte skrattende tilbake i kinosalen.

Rent håndverksmessig er filmen overraskende god til å være laget for TV. Peter Mokrosinskis høsttoner i Jenta som lekte med ilden var ofte vakre, men tilførte filmen en stemning som helt enkelt kolliderte med det voldsomme innholdet. Her er mørket fra Menn som hater kvinner tilbake, og selv om resultatet ikke kan måle seg med de kraftfulle, nærmest maleriske bildene fra Oplevs film, er dette mer enn godt nok, ettersom regien til enhver tid sørger for intens fremdrift. Skuespillerne varierer fra det bunnsolide til det fremragende, og selv om Noomi Rapace alltid vil stikke av med mesteparten av oppmerksomheten, vil jeg nevne Annika Hallin som advokat Annika Giannini og Anders Ahlbom som den ufyselige psykologen Peter Teleborian. Karakterene er riktignok arketypiske, men gestaltningene gir dem nødvendig fylde.

Daniel Alfredsson har stort sett vært et skråsikkert valg for denne sjangeren, og selv om han neppe bærer på en signifikant kunstnerisk røst, er det en glede å konstatere at han med Luftslottet som sprengtes har sikret hele Millennium-trilogien et langt liv. Dette er eksepsjonelt engasjerende og nervepirrende underholdning. Kanskje ikke mer, men – i innlevelsens og forførelsens navn – aldri mindre. En verdig avslutning!