Europa har alltid vært urokråka i filmlandskapet, og dekket over de gullglitrende Oscar-konvensjonene med sine svarte fjær. Over Atlanteren blir den omtalt som «foreign»- eller «arthouse»-film, og på mange måter var det den typiske auteur-filmen her på kontinentet som legitimerte filmens status som en kunstart på linje med teater og litteratur. Eksponentene var Ingmar Bergman, Federico Fellini, Robert Bresson, Jean-Luc Godard og deres like.
På mange måter kan man hevde at den europeiske filmen ikke står like sterkt i dag som glansdagene på 50- og 60-tallet. De amerikanske konkurrentene absorberte mye av de radikale uttrykkene og transkriberte dem til mer narrativt svelgbare modeller – som igjen endte opp med å bli de nye konvensjonene. Det harmfulle ble harmløst. Derfor er det spesielt gledelig når den europeiske filmen virkelig slår til og lukter av gammel storhet; når den tråkker i minefelt og mister armer og bein på veien. I så måte satt Cannes-festivalen i mai en standard resten av filmåret forståelig nok ikke har klart å leve opp til. Noen rynket på nesen over at årets versjon i vel stor grad bestod av bidrag fra godt etablerte mestere, men i etterkant kan man vel hevde at mange av dem sjeldent har prestert så sterkt.
Michael Haneke hadde lenge blitt betraktet som en av våre viktigste filmstemmer, men der de fleste av hans tidligere filmer har vært polariserende, opplevde han unison hyllest for Det hvite båndet. Skildringen av et pietistisk tysk føydalsamfunn i kjølvannet av første verdenskrig, er en skremmende fortelling om arvesynd, smittsom ondskap og menneskets behov for å tildele skyld. I så måte er den en slags oppsummering av østerrikerens allerede imponerende og innflytelsesrike karriere. Det hvite båndet kan vel utifra nesten enhver konsensus skryte på seg tittelen årets europeiske film – med Gullpalmen som en kremtopp på triumfkaka.
Likevel var det Lars von Trier som spiste mesteparten av medienes oppmerksomhet med sin Antichrist. Filmen, som øyeblikkelig ble den mest kontroversielle på mange år grunnet dens febrile stemning, ubehagelige kjønnsdiskusjon og eksplisitte sex- og voldsscener (inkludert en uutholdelig ubehagelig kjønnslemlestelse), skapte furore og het debatt i Cannes. Noen besvimte av det grafiske innholdet, mens feministene beskyldte regissøren for kvinnehat. Høydepunktet var da en synlig utslitt Lars von Trier entret talerstolen og erklærte seg selv «the best director in the world», for så å fortelle om perioden med psykisk sykdom som resulterte i verkansamlingen Antichrist. I all sin ironiske pretensjon gjenerobret vel faktisk von Trier den europeiske filmtronen denne dagen; ingen film i år var like usvelgelig, rystende problematisk, forstyrrende vakker og hjemsøkende som Antichrist. I norsk presse var anmelderne raskt ute med skjold og sverd, for å sable ned filmen; skulle man tro majoriteten av norsk presse var von Triers siste film noe i nærheten av en kalkun – hvilket sikkert bidro til et skuffende kinobesøk. Nå som året nærmer seg slutten opplever filmen tung anerkjennelse i store deler av verdenspressen, og alt tyder på at von Trier har skapt et mesterverk av varig betydning.
Gaspar Noé fikk filmverdenen til å kaste opp, og samtidig nikke anerkjennende, til Irréversible for noen år tilbake, men maktet ikke å følge opp suksessen med Enter the Void som fikk journalister til å forlate salene av kjedsomhet – ikke avsky. Dog er filmen tilbake i klipperummet, så det er fortsatt håp for at den ambisiøse visjonen kan finne en velfungerende struktur. Pedro Almodóvar skuffet også mange med Brutte omfavnelser, men for de av oss som er godt kjent med spanjolens filmografi, var dette en interessant speiling av velkjente temaer, motiver og fetisjer fra hans aketypiske univers.
Britiske Andrea Arnold fulgte opp den lovende debuten Red Road med den mer umiddelbart gripende kjøkkenbenkrealismen i Fish Tank, mens Jaques Audiard høstet skamros for sitt fengselsdrama Profeten. De som fant Det hvite båndet for kjølig og forknytt fremhever gjerne Profeten som årets europeiske film, og Audiard som lenge har vært en sentral figur i Frankrike, kan nå for alvor nevnes i samme ånd som Francois Ozon, Olivier Assayas, Arnaud Desplechin og Claire Denis. Sistnevnte laget en av sine mest anerkjente filmer i år med dramaet 35 rhums (35 Shots of Rum), og Assayas høstet nylig en Golden Globe-nominasjon for familiedramaet L’heure d’été (Summer Hours).
Men begivenhetene begrenset seg ikke bare til den franske rivieraens auteur-ansamling. Muligens fremstod faktisk Sverige som årets mest oppsiktsvekkende filmnasjon. De siste årene har det blomstret opp et ytterst spennende klima i periferien av den øvrige filmindustrien; med små midler og store ideer, har disse filmskaperne prestert å utforske filmmediet ved å berøre ukjent tematisk horisont med filmspråklige innovasjoner. Selv fant jeg Man tenker sitt en tankemessig banal og relativt uengasjerende amalgam av Farvel Falkenberg og Gitarmongo, men mange omfavnet filmen som en treffende portrettering av det moderne, fremmedgjorte menneskets savn etter naturens urkraft. I denne munn smakte Ruben Östlunds De ofrivilliga både mer ambisiøst og gjennomført; filmen tok pulsen på den svenske gruppementaliteten, og bød på noen av de mest pinlige, men også hysterisk morsomme filmøyeblikkene jeg kan huske å ha sett. Oppsiktsvekkende godt spilt og sylskarpt regissert i observerende tablåer, er De ofrivilliga utvilsomt en av årets mest interessante filmer.
Av de mer etablerte svenske filmstemmene var det nok engang Lukas Moodysson som gjorde mest inntrykk. Etter å ha eksperimentert seg vekk fra oppmerksomhetssfæren med Et hull i mitt hjerte og Container, laget han sin første internasjonale film med Mammut, med stjerneskuddene Michelle Williams og Gael Garcia Bernal i hovedrollene. Selv om filmen ble mottatt med et likegyldig gjesp under Berlinalen i februar, mottok Moodysson mye anerkjennelse i hjemlandet, og selv finner jeg hans sorgfylte elefantspark mot markedssamfunnet særdeles gripende og relevant. Men svenskene mestret også å levere et av årets mest vellykkede kommersielle verk med Stieg Larsson-adapsjonen Menn som hater kvinner. En øyeblikkelig ikonisk Noomi Rapace var frontfiguren for en dynamisk, gnistrende spilt og nerveslitende krim, med en spennende kjønnskritisk klangbunn.
Danmark har vært en ledende filmnasjon i en årrekke, men i mangel på nye filmer fra vitale filmskapere som Susanne Bier og Per Fly, fikk ikke den danske filmen spesielt mye oppmerksomhet – om man ser bort fra Antichrist. Dog fikk Lone Scherfig mye anerkjennelse for sin britiske produksjon An Education, som har norsk premiere i april. Carey Mulligan har høstet lovord for sin hovedrolle, og både hun og filmen forøvrig later til å være sterke kort i den kommende Oscar-sesongen.
Mot slutten av tiåret er det som om de mørke skyene som har hengt over den amerikanske filmen har flyttet på seg. Fransk kaferomantikk og små historier om noe stort har måttet vike for utfordrende visjoner, av filmskapere som ikke tilbyr virkelighetsflukt og kinohygge, men som virkelig har noe som verker i kroppen – noe som må ut. På mange måter har 2009 vært auteurenes år; flere av våre store filmskapere har vist en sjelden virilitet, og den formmessige eksperimentviljen og tematiske kompleksiteten man gjerne forbinder med den klassiske europeiske filmkunsten har vært tydelig tilstedeværende. De gamle har virkelig vært eldst, og deres tyngde har skapt et europeisk filmår som føles både utmattende og interessant.
Les også: