almodovar1

Brutte omfavnelser – Almodóvar for kjennere

almodovar1

Det er noe magisk over Pedro Almodóvar. Han er forgudet av filmkjennere, men har også stor appell hos massene, med sin særegne miks av humor, melodrama og fikse mysterier à la Hitchcock. Som en naturlig konsekvens var da også køen til hans nye film Los abrazos rotos (“Brutte omfavnelser“) lengre enn på noen annen visning jeg ventet på under årets Karlovy Vary-festival, og publikum virket påfallende entusiastiske allerede fra første bilde.

Heldigvis innfrir da også filmen og vel så dét. Brutte omfavnelser ble vist i Cannes til litt blandet respons; noen syntes dette ble en repetisjon av mesterens tidligere bedrifter, og mente filmen manglet en emosjonell krok å hekte seg på. Og etter publikumsflørtende Volver ser jeg det heller ikke som usannsynlig at Brutte omfavnelser vil kunne skuffe de som ønsket mer av den filmens varme og sjarm; årets film er langt mer introvert, kjølig og arrogant. Men den er også en mer utfordrende og kompleks film – helt tydelig laget for kjennere og ikke minst tilhengere av auteurens tidligere bedrifter. Å komme uforberedt til Brutte omfavnelser er neppe et problem, men det vil unektelig være fruktbart å ha noen Almodóvar-referanser i sekken, da filmen aktivt spiller på og faktisk våger å parodiere hans etter hvert svært veletablerte filmunivers.

almodovar2

Brutte omfavnelser er da også en metafilm, og i motsetning til den dørgende kjedelige Whisky mit Vodka (som også ble vist i Karlovy Vary) er den helt tydelig laget av en mann hvis blod transporterer film rundt i alle kroppens årer. I sentrum av filmen står den blinde forfatteren Harry Caine (Lluís Homar), som tidligere har vært en fremgangsrik filmregissør. Da en fremmed trapper opp i leiligheten hans og ønsker å samarbeide med ham om et manuskript blir en dampende kjærlighetshistorie nøstet frem fra hans minnegalleri. Det meste av filmen er en gjenfortelling fra et filmsett der Caine – den gang under navnet Mateo Blanco – fant sitt livs store kjærlighet i Lena (Penélope Cruz). Filmen hopper frem og tilbake i tid og kaster seg tidvis også inn i selve filmen Mateo og Lena spilte inn, Chicas y maletas – uten at dette skaper forvirring hos tilskueren, slik det tidvis gjorde i mindre vellykkede Dårlig oppdragelse.

Metafilmaspektet innbyr til en rekke selvrefererende scener, og man kan anklage Almodóvar for å ha gått for langt i dyrkelsen av sitt eget univers. Dog synes jeg dette vil være usedvanlig surmaget, ettersom Almodóvar også viser store doser selvironi – spesielt i klippene fra Chicas y maletas, der han regelrett parodierer sin egen klassiker Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd. Filmspråket i Brutte omfavnelser bærer preg av perfeksjonisme; hver eneste innstilling og kamerabevegelse flyter perfekt og hvert eneste element i den fantastiske scenografien har en betydning for helheten. Spanjolen har da heller aldri laget pyntefilmer, og mestrer noe svært få andre gjør, nemlig å integrere de visuelle konfektbitene på en måte som gjør dem til funksjoner i filmens univers. Både estetisk og narrativt er Brutte omfavnelser en så stor fryd, at man som filmkjenner nærmest kjenner at det kiler i hele kroppen – uten å gå nærmere inn på vulgære språkbilder.

almodovar3

Som alltid hos Almodóvar er skuespillet fantastisk, og Penélope Cruz gjør nok en forrykende innsats som sensuell og temperamentsfull skjønnhet; utvilsomt et fetisjobjekt for kameraet, men det hele er gjort så smakfullt at det utelukkende tilføyer filmen en opphøyet stemning. Videre gjør Lluís Homar en nydelig rolle som Harry Caine/ Mateo Blanco, og føyer seg inn i rekken av Almodóvars myke menn, som ofte er handikappet enten fysisk eller psykisk. Gjennom sitt manglende syn tilføyer hovedkarakteren et viktig element til filmens metaaspekt; regissøren som har mistet sin største gave må bytte identitet, ettersom hans tidligere liv er et lukket kapittel. En scene mot slutten av filmen der han berører et tv-apparat som viser opptak av hans tapte kjærlighet Lena, er en av de mest rørende jeg har sett på lenge.

Først og fremst er Brutte omfavnelser et oppsummeringsverk, men av så høy klasse og med så stor friskhetsfaktor at det er umulig å gjøre noe annet enn å bøye seg i støvet.

almodovar4

Pedro Almodóvar deltok med Brutte omfavnelser i Karlovy Vary i sommer. Denne teksten ble opprinnelig publisert på Montages som en del av vår festivaldekning fra KVIFF ’09.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>