Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer.

*

TIFF 2012: Idag offentliggjorde filmfestivalen i Tromsø det komplette visningsprogrammet til årets festival, og vi har tatt en grundig kikk på hvilke filmer som vil utgjøre opplevelsesgrunnlaget for publikum.

Etter mange år som gjest og deltager på TIFF, må jeg erkjenne at jeg tar med meg visse forventninger og fordommer til møtet med programmet som presenteres. Hva blir årets kamel- eller geitefilm? Hvilket land blir representert med flest titler; Russland eller et av de østeuropeiske? Hvilke filmer vil egne seg for en liten høneblund? Disse fordommene er i all hovedsak et godt signal, ettersom det indikerer at festivalen virkelig har en egen identitet. Mer enn kanskje noen annen norsk filmfestival vil jeg si at TIFF har tilegnet seg et slags «utseende» gjennom sitt filmutvalg.

Med det mener jeg at det ikke bare er tematiske eller nasjonale mønstre som preger utvalget, men også en slags estetikk og stemning. Den kanskje mest idiosynkratiske TIFF-filmen er for meg Andrei Zvyagintsevs uforglemmelige Tilbake (2003). For det første holder filmen høy kvalitet, noe TIFF som oftest lever opp til. For det andre er den i takt med… noe «nordnorsk», av mangel på en bedre beskrivelse; den er alvorlig (men ikke uten humor), den har et særegent lys og landskap, og den tar opp i seg noen av livets store temaer. Slik har alltid TIFF også vært for meg, og årets program ser ut til å leve opp til dette TIFF-utseendet. La oss se nærmere på de forskjellige seksjonene:

Et eksempel på TIFF-estetikken, fra «Tilbake».

Hovedkonkurransen

Konkurranseprogrammet på TIFF består av 11 filmer som får sin norske premiere under festivalen, og som alle er med i kampen om Aurora-prisen, som sikrer filmen støtte til norsk kinodistribusjon. Et kjapt blikk på titlene avslører en del kjente navn, men kanskje mest av alt filmer som vil by på helt nye oppdagelser for publikum. Vi ser nærmere på tre utvalgte titler:

• 11 Flowers (2011, Wang Xiaoshuai). En oppvekstskildring fra Kina på 70-tallet. Beskrivelsen i katalogen sier at filmen er «fortalt med varme, nærhet og humor», og slike generaliseringer kan fort skremme vekk heller enn å gjøre oss nysgjerrige. Men regissør Wang Xiaoshuai er en merittert filmskaper, som blant annet vant Sølvbjørnen i Berlin for det glimrende, kafkaeske dramaet Beijing Bicycle (2001) og Juryprisen i Cannes for Shanghai Dreams (2005).
• Faust (2011, Aleksandr Sokurov). Dette er fjorårets Gulløve-vinner fra Venezia, og sånn sett kanskje filmen i konkurransen vi møter med størst forventninger om å se noe mesterlig. Så er da også Sokurov sin generasjons store russiske filmkunstner, og Faust et naturlig høydpunkt på TIFF. Med Bruno Delbonnel bak kameraet ser dessuten Sokurov ut til å søke etter nye visuelle dimensjoner i sin adaptasjon av Goethes verk. Et blikk på traileren ga meg forvridde assosiasjoner til Barry Lyndon, og gjorde meg enda mer nysgjerrig.
• Wuthering Heights (2011, Andrea Arnold). Kanskje ingen overraskelse, men når Andrea Arnold – en av de mest spennende nye filmskaperne i Europa det siste tiåret – blir representert av sin tredje spillefilm i Tromsø, tilhører den automatisk festivalens må-se-filmer. Wuthering Heights er dessuten et nytt steg innholdsmessig for Arnold; hennes første periodefilm og første adaptasjon. Jeg stiller forrerst i køen.

Konkurranseprogrammet for øvrig består blant annet av nye filmer fra gamle kjenninger som Werner Herzog, Andreas Dresen og ikke minst Tilbake-regissør Andrei Zvyagintsev, som kanskje igjen vil gi farge til TIFF-utseendet med sin Elena. Det er også debutanter representert, så ta en nærmere titt på hele konkurranseprogrammet for full oversikt.

Fra Andrea Arnolds «Wuthering Heights»

Horisonter

Dette er det viktigste sideprogrammet på TIFF, der erfaringsmessig mange av de aller sterkeste filmene vises. Festivalen skriver selv at programmet «byr på et utvalg prisbelønte filmer fra norske og utenlandske festivaler» og at det eneste kriteriet er kvalitet. I en verden hvor politisk korrekt kuratering og tematisk fiksfakseri kan utsette publikum for mye merkelig, direkte dårlig film, er det da lov å håpe at Horisonter på TIFF tilbyr det motsatte. Her skal vi se litt nærmere på de filmene vi tror det er viktigst å få med seg.

Céline Sciammas Tomboy er ganske enkelt festivalens kanskje viktigste film. Observante Montages-lesere har friskt i minnet at denne filmen havnet høyt på både min og co-redaktør Eiriks toppliste fra 2011. Det er en enestående ungdomsfortelling om identitet, full av all den klokskap og innsikt som kreves for å gjøre historier som dette både relaterbare og virkningsfulle. Sciamma vant Aurora-prisen på TIFF i 2008 for sin debutfilm Vannliljer, og det er deprimerende at Tomboy – en enda bedre film – både mangler norsk kinodistribusjon og vises utenfor konkurranse i TIFF. Gå derfor ikke glipp av denne.

Videre i Horisonter-programmet finner vi festivalens kanskje mest interessante tyske bidrag; trilogien Dreileben – som hadde sin premiere på Berlinalen tidlig i 2011. Tre regissører – Dominik Graf, Christoph Hochhäusler og Christian Petzold – har gått sammen om å lage hver sin spillefilm basert rundt samme sentrale plottelement: «Den dømte seksualforbryteren Frank Molesch rømmer fra et sykehus i småbyen Dreileben i Thuringia og utløser storstilt politijakt i skogene rundt.» Regissørene tar deretter hver sin retning, og har endt opp med det flere kritikere har beskrevet som overraskende forskjellige filmer. Som med Oliviers Assayas’ 5,5 timers lange Carlos ved fjorårets TIFF, kan Dreileben se ut til å være årets utholdenhetstest, selv om man ikke nødvendigvis må se filmene samlet. Titlene er Don’t Follow Me Around, One Minute Darkness og Beats Being Dead. Huk dem av i katalogen.

Ellers er det sikkert mange som kommer til å se den franskproduserte Oscar-favoritten The Artist av Michel Hazanavicius, som riktignok kommer på norske kinoer 24. februar, men som i Tromsø med sin stumfilmfestival på høsten sikkert har et spesielt interessert publikum. Filmen er fin nok, bare litt forglemmelig med sin svært enkle fortelling. Til slutt fra i Horisonter-programmet er det verdt å nevne argentinske Las Acacias, vinneren av debutantprisen Gullkameraet i Cannes, den amerikanske dokumentaren Jiro Dreams of Sushi (en potensiell publikumsfavoritt) og Thomas Wangsmos Inn i mørket – den ene av to norske spillefilmer på TIFF i år.

Fra Céline Sciammas «Tomboy».

Andre sideprogrammer

Med de to største programmene beskrevet i Hovedkonkurransen og Horisonter, og hvis vi anser dette som kjernen av festivalen, kommer TIFF sine mange sideprogrammer som mer spissformulert påfyll til dette. Her skal vi se litt nærmere på alt det andre festivalen byr på:

• Åpnings- og avslutningsfilmer, som er henholdsvis Robert Guédiguians Snøen på Kilimanjaro – omtalt her på Montages i går – og Alexander Paynes snart Oscar-aktuelle drama The Descendants.
• Fra 2002 utvidet TIFF etiketten Horisonter med side-sideprogrammet Horisont Øst, hvor festivalen presenterer nye spillefilmer fra Russland, Baltikum og Finland. Les mer om årets utvalg i dette programmet her.
• I to spesialutvalgte temaprogrammer for 2012-utgaven har TIFF laget to programmer som snakker til hverandre: I spenn: Den arabiske verden og I spenn: Europa. Vi ser nærmere på programmet med arabisk film i denne artikkelen, men et kjapt blikk viser tydelig at dette knyttes mot fjorårets såkalte «arabiske vår» og består av et utvalg nyere arabisk film. I spenn: Europa er et kuratert utvalg av europeiske filmer som skildrer konflikter knyttet til immigrasjon til land i Europa, og kontekstualiserer på den måten både revolusjonspregede arabiske fortellinger og Ruben Östlunds Play – en av to «nye» filmer i dette sideprogrammet. Den andre er Thomas Østbyes norske dokumentarfilm Emanuel -- ureturnerbar.
• Årets retrospektive seksjon tilhører den franske regissøren Olivier Assayas, som gjennom de siste femten årene har vært på TIFF med flere av sine filmer. Retrospektiven byr på seks av hans filmer, og Assayas kommer selv til Tromsø kaste glans over programmet og delta i seminarer.
• I årets utgave av Kritikeruka har festivalen på sedvanlig vis bedt fem filmkritikere velge hver sin film, med eneste kriterium at den ikke har vært vist på norske kinoer. Et program som ofte kan være litt hummer og kanari; og ofte avhengig av om kritikeren klarer å overbevise med teksten i programheftet.

Fra Ruben Östlunds «Play».

• Red Westerns er kanskje årets mest tiltalende sideprogram; ene og alene dedikert til fire utvalgte western-filmer fra filmhistorien produsert i tidligere kommunistland! Her spår jeg at det gjelder å få meg seg alt som vises, med potensiale for festivalens mest øl-vennlige filmopplevelser.
• Og apropos øl-vennlige filmer: Overdrive er sideprogrammet for alle som ikke ønsker seg meditative russiske dramaer, eller libanesiske filmer om 83 år gamle bestemødre. Her viser TIFF i år fem utvalgte sjangerfilmer som spenner fra den britiske sci-fi-kulthiten Attack the Block til den indiske blockbustern Ra.One. Bare å begynne å glede seg til midnattsvisninger med futt i.
• Under den generiske tittelen Spesialvisninger har TIFF samlet opp de resterende langfilmvisningene, hvor kanskje de tre filmene som skiller seg mest ut er visningen av den 5 timer lange dokumentarserien Women, War & Peace, premieren på den kinesiske romantiske komedien  The Pretending Lovers, som er co-produsert med et norsk selskap – med deler av handlingen lagt til Nord-Norge og til slutt Elevator, en amerikansk-norsk spenningsfilm, regissert av Stig Svendsen.
• Til slutt tar vi med kort- og dokumentarfilmprogrammet Film fra nord, også en av de viktige bestanddelene av TIFF som ankrer festivalen til sitt regionale filmmiljø og åpner en visningsarena for både unge filmskapere og mer politiske og eksperimentelle kortdokumentarfilmskapere.

Så der har vi det – programmet for Tromsø internasjonale filmfestival 2012 er satt, og nå venter for mange nitidig planlegging av hva man skal se og hvordan man skal få sett så mye som mulig. For alle som ikke reiser til Tromsø, frykt ikke: Montages er på plass med en stab som skal forsøke å sile ut det beste fra det middelmådige, og forhåpentligvis tipse alle om filmer verdt å få med seg i løpet av året eller senere på hjemmevideo.

Hva er dere mest spent på å se fra årets program?