Topp 10: Fineste familieskildringer

Det aller beste med Mike Leighs siste film Another Year var for meg følelsen av å komme inn i et skikkelig hjem. Der jeg kan se rotet, skimte støv i bokhyllene og matrester i kjøkkenvasken, nesten kjenne lukten av menneskene som bor der og få følelsen av at jeg kjenner dem. Ofte blir familiefremstillinger oppstilte og utroverdige på den hvite duken, slik at man aldri kommer tett på den spesielle kjemien som oppstår blant mennesker som deler blod eller bolig. Med denne listen har jeg forsøkt å samle et høyst personlig utvalg med familieskildringer som på ulike måter representerer den bestemte følelsen jeg beskriver og som har berørt meg sterkt.

De kalde, dysfunksjonelle eller direkte opprivende filmfamiliene har derfor ikke blitt inkludert i denne omgang – defor ingen Festen, The Ice Storm eller Benny’s Video.

Julen er familiens høytid – også på film. Det fremkommer også tydelig av denne listen, hvor nærmere halvparten av filmene på en eller annen måte forholder seg til denne høytiden (uten å nødvendigvis være renskårede julefilmer av den grunn). Vincente Minnellis florlette musikal er en godteskål av en Technicolor-fest der gullstrupen Judy Garland – kvinnen i regissør Minnellis liv – gjør sin aller fineste prestasjon. Men bak sceneteppet rommer den også en hjertevarm og fortsatt gripende relevant fortelling om hvor vanskelig det er å løsrive seg fra et hus og et sted man er glad i. Her er familien i erkeamerikansk forstand et bankende hjerte av et samlingspunkt, med storslåtte Thanksgiving-middager og pompøse kjærlighetserklæringer. Søtladen nostalgia av ypperste merke.

Miranda July er aktuell med The Future under årets Sundance-festival, som allerede har mottatt begeistrede kritikker. Med sin vimsete sjarme var hun det absolutte blikkfanget i debutfilmen fra 2005, men for meg var alltid det mest gripende den vare skildringen av skilsmissefamilien. Faren, fremragende spilt av John Hawkes, forvirres i forsøket på å starte en ny tilværelse, men forsøker å opprettholde varmen og tålmodigheten til sine to sønner mellom nødløsninger, pappesker og nyforelskelser.

Runner-up: Tillsammans

En familie kan være ihjelhugget av stridsøkser uten å miste sin varme og imøtekommenhet. Som tilskuer blir man aldri passiv deltager til familieintrigene i Arnaud Desplechins film – snarere føler man seg helt tilstede, som om man selv var en tråd i floken. Skuespillere og manus er av ypperste klasse, men like bemerkelsesverdig er produksjonsdesignet, som gjør at man virkelig kan føle julestemningen på kroppen. Og den litt slitsomme, men også koselige atmosfæren som oppstår når familiemedlemmer som sjeldent eller aldri treffes plutselig skal samles rundt middagsbordet. Desplechins film er ofte nattsvart, men som familieskildring er den først og fremst frodig og altså ikke uten gjenkjennelsesverdi.

Runner-up: Summer Hours

Si hva man vil om Chris Colombus, men han er god på å skape stemning og for oss som vokste opp på nittitallet er Alene hjemme en nostalgitripp av de sjeldne. Når den høylydte storfamilien McCallister skal på fellestur til Paris for å feire julen glemmer de som kjent igjen åtte år gamle Kevin – spilt av en aldeles uforglemmelig Macaulay Culkin. Filmen dreies rundt vårt absolutte behov for de aller nærmeste, på tross av all irritasjon og krangling de måtte dra med seg. Bak et tykt ferniss av klissete amerikanske verdier blir faktisk budskapet riktig bevegende for en sentimental stakkar som undertegnede, og filmens komikk fungerer like godt i dag som for tyve år siden.

Runner-up: Mrs. Doubtfire

«Han är bara farfar åt Britta och Anna förstås, men alla vi barn i Bullerbyn kallar honom för farfar endå.» For hva er egentlig en familie? Den kan være mer enn blod og gener; den kan også være definert gjennom naboskap og samhold. Lasse Hallström fikk et uventet, men ytterst fortjent internasjonalt gjennombrudd med den godvonde oppvekstskildringen Mitt liv som hund, men valgte heldigvis å bli i Sverige et par år til, før flyreisen gikk til USA og karrieren gradvis ble ødelagt. Hallströms to Lindgren-adapsjoner er muligens den mest idylliske skildringen av barndom som er festet til film; mer uproblematisk og vakkert kan det neppe skildres. Man må bare lene seg tilbake og minnes hvordan små hendelser ble magiske og betydningsfulle. Her leker søsken og naboer med hverandre fra morgen til kveld, mens foreldrene samarbeider om gårdsdriften. Alt fortalt i et tempo som føles befriende «lungt». Georg Riedels musikk skaper grøss på ryggen og fotograf Jens Fischer fanger de svenske årstidene med impresjonistisk pensel.

5Late Spring

late-spring
Japan, 1949

Om man slår opp på ordet «familie» i et filmhistorisk leksikon burde Yasujirô Ozu være det første navnet man støter på. Få om noen har vist den samme interessen for familiedynamikk. Hverdagen skildres forsiktig, men aldri lakonisk, i innstillinger som befinner seg i bakkehøyde med karakterene. Når Ozu berører så sterkt skyldes det nettopp at det uspektakulære blir genuint troverdig og at de sympatiske karakterene hans reflekterer en livsvisdom det faktisk er verdt å lytte til. Tokyo Story nevnes ofte som et høydepunkt. Jeg er ikke nødvendigvis uenig i dét, men personlig synes jeg Late Spring er minst like rørende med sin fortelling om en far som må gi slipp på sin høyt elskede datter, slik at hun omsider kan oppleve voksenlivet. Forøvrig en fortelling Claire Denis parafraserte i nydelige 35 Shots of Rum.

Runner-up: Tokyo Story og Still Walking

4Murmur of the Heart

murmur-of-the-heart
Frankrike, 1971

Louis Malles unike evne til å male vibrerende ungdomsportretter når et absolutt høydepunkt i Murmur of the Heart – en sorgmunter fortelling om femtenårige Laurents seksuelle oppvåkning i femtitallets Dijon, Frankrike. Her skal grenser testes og skyggesider belyses med ivrig og naiv livslyst. De borgerlige familiemiddagene er noen av de mest levende som er festet til film – ispedd gode doser kledelig satire. Skildringen av søskenforhold preges av hardhendt kjærlighet og en innbyrdes konkurranse om alt fra jenters til foreldrenes gunst. Tidskoloritten er subtil, men detaljert og det staselige huset har en nesten magisk karakter som vekker nostalgiske minner om oppvekstens aller fineste øyeblikk.

Runner-up: The Long Day Closes

Woody Allens ensemblefilm som sirkler rundt de tre søstrene Lee, Holly og Hanna er et vidunderlig virvar av tre- og firkantdramaer og nevrotisk humor av typisk Allen-merke. Men i motsetning til de rendyrkede kjærlighetsintrigene i Annie Hall og Manhattan er Hannah and Her Sisters mer moden og langt mindre romantisk. Dumsnille, men såre Hannahs (Mia Farrow) varme hjem blir knutepunktet for en sterk, men også problematisk søskenkjærlighet som viser at selv blod aldri er sterkere enn vann om den gjensidige respekten uteblir. Fantastisk spilt og mesterlig skrevet, skildret i rastløse bilder fra fotograf Carlo Di Palmas hånd – en begynnelse på samarbeidet mot en ny estetikk for Allen, som kulminerte i Husbands and Wives.

Runner-up: Radio Days

Japanerne er i særklasse hva gjelder familieskildringer. Ozu er et opplagt navn på en slik liste, men mange verker av nyere dato er fullgode alternativer. Selv faller jeg på Isao Takahatas animasjonsfilm Only Yesterday. Få om noen kan glemme søskenforholdet i regissørens opprivende krigsfilm Ildfluenes grav (som vi har skrevet om her), og i Only Yesterday vender han tilbake til barndommen. Riktignok er settingen langt mindre dramatisk og selv synes jeg Takahata skildrer hverdagslivet med minst like stor overbevisning og emosjonell resonans som grusomhetene i hans mer berømte forgjenger. 27 år gamle Taeko er kontormedarbeider i Tokyo, men velger å tilbringe ferien på landsbygda der hun vokste opp. Gjennom en flashback-struktur får vi innblikk i Taekos barndom og hvordan skole- og familielivet har påvirket hennes person. Scenene fra barndomshjemmet gjør særlig inntrykk og jeg vil anta at de skaper gjenkjennelse for alle som har vært yngstemann i en søskenflokk. Barnets følelse av å bli urettferdig behandlet av dem som står deg nærmest og burde forstå deg best har kanskje aldri blitt bedre skildret på film og Takahata diskuterer familielivets opp- og nedturer uten å bli sentimental eller moraliserende.

Runner-up: Yi Yi

Det er kanskje lite overraskende å se Bergmans opus magnum på en slik liste, men jeg vil heller være ærlig enn original. Nå skal det sies at Fanny och Alexander er min absolutte favorittfilm uansett sjanger, men én av årsakene er utvilsomt den sprudlende, men også komplekse fremstillingen av familien Ekdahl. Måten de ulike søsknene speiler hverandres styrker og svakheter på, hvordan de elsker og hater hverandre med samme intensitet, er like troverdig som det er underholdende å se på. Når de til slutt samler krefter for å redde Emily og barna ut fra helvetet i Biskopsgården viser de også et sterkt samhold og avslutningen er en velkjent hyllest til familielivets kjærlighetsbånd (som Bergman selv avskriver som ren ironi). Barndommens mystikk møter voksenlivets rasjonalitet i magisk-realistiske omgivelser som kanskje skaper filmhistoriens mest spennende hus. Bergman hentet elementer fra sitt eget barndomshjem og bestemorens leilighet for å skape et mystisk univers i det Ekdahlska huset med tunge fløyelsdraperier, rikt utsmykkede møbler og tikkende klokker som teller ned mot døden. Hvem vil ikke feire jul med familien Ekdahl?

Runner-up: Gudfaren – som er hakket for mørk for denne listen, men likevel er nødt til å få en plass i baksetet.