Historiebøkene har alltid hatt problemer med å håndtere kvinner som ikke respekterer kjønnsgrensene, og ingen steder er grensen så skarp som i forbindelse med krig og våpenbruk. (…) Knapt noen krig har utspilt seg uten kvinnelig deltagelse.

– Fra forordet til Luftslottet som sprengtes (Stieg Larsson, 2006)

På Dragan Armanskijs kontor sitter en halvgammel småfeit gubbe og venter på å møte Milton Securitys beste researcher. Men han blir advart om at hun er litt spesiell, og som tilskuere ser vi allerede for oss noe outrert og fremmed – vår frykt for det som skal vise seg å være filmens hovedkarakter begynner allerede her. Så slås døren opp og en liten, mutt skikkelse, godt pansret bak sminke og et sort skinnkostyme, tråkker inn i værelset. Og plutselig oppstår et av de mest minneverdige øyeblikkene i nyere skandinavisk filmhistorie, da rommet fylles av en merkelig, klam stemning. Usikkerheten blåser i ansiktene rundt det sure møtebordet og treffer oss gjennom lerretet; Lisbeth Salanders absolutte autoritet er et faktum.

Tittelen Menn som hater kvinner virker ved første øyekast både plump og sensasjonspreget, men ettersom filmen beveger seg fremover, blir den skremmende logisk – ja faktisk helt uunngåelig. For danske Niels Arden Oplevs filmadapsjon av Stieg Larssons roman er en film om overgrep og kvinnehat, og blir et slags fryktelig oppgjør mot tradisjoner der kvinnen har representert det irrasjonelle, syndige og forlystelige, og som derfor må sublimeres og umyndiggjøres. Lisbeth Salander utsettes for en maktkastraksjon av den svenske staten, etter å ha forbrent sin konemishandlende far i barndommen. Institusjonene her fremstilles som verkebyller der ondskapen foregår i det stille, bak kontordørene og slipsknutene. Her trekkes uhyggelige paralleller mellom nazisme og moderne sexslaveri, og bortsett fra den mannlige protagonisten Mikael Blomkvist, tilnærmes nesten samtlige menn med en skepsis; ofte vises de i froskeperspektiv for å virke dominante og truende. Filmretorikkene er ekstremt velkjente, men fungerer sjelden så godt som i Oplevs film. Han makter faktisk å lage en klam verden der underarmssvette, kåte menn henger som et bekmørkt spøkelse i alle filmens scener; jeg har knapt sett en film der kjønnene har så vidt forskjellig profilering.

Lisbeth Salander fanger publikum gjennom å være kvinne, men ikke i konvensjonell forstand. Kameraet fetisjerer henne aldri, og hun utsettes dermed ikke for den typiske forskjønnelsen som kvinner blir i film; snarere fanger hun vår oppmerksomhet ved å være en kvinne med distinkte maskuline trekk – i alle fall innenfor filmverdenens noe begrensede fiksjonsunivers. Salander er nesten forstyrrende saklig og usentimental; hun er handlekraftig, men aldri uten en ekstremt rasjonell grunn. Sterke kvinneskikkelser blir ofte utstyrt med et sentimentalt motiv, slik at deres beslutninger kan forsvares som heroiske. Det befriende med Salander-karakteren er at hun utsettes for ekstremt mye vold – både fysisk og psykisk – men likevel ikke artikulerer et spesifikt hevnmotiv hverken gjennom ord eller handling. Snarere besitter hun en dirrende kraft, hvilket gjør henne langt farligere og mer interessant enn en klassisk filmheltinne. Salander har faktisk blitt voldelig og aggressiv i hvert fiber av kroppen, men mangler et tydelig, personsentrert hevnmotiv. Hun er snarere preget av en mer dyptgående idealisme, hvilket skaper en naturlig kobling til skandalejournalisten Mikael Blomkvist. Mens han tydeligvis har forlest seg på tykke bøker, er hun i sin karikerte fremtoning langt lettere å kjøpe som filmkarakter; når de plasseres ved siden av hverandre i Oplevs bilderamme ligner Blomkvist en forskremt mark på en krok, ettersom han – uten å engang ha snakket med henne – nesten umiddelbart forstår at han befinner seg i et løvebur. Hun vil ikke hugge uten grunn, men kan samtidig ikke utfordres, da hun mangler det man tenker på som en helt basal feminin egenskap: Empati.

Larssons kvinne blir en fredløs, lik Pippi Langstrømpe, og som Astrid Lindgrens ikoniske skikkelse må hun ta fra de rike og gi de til seg selv, da hun mangler en forsørgende familie. Med et visakort lastet med gull reiser hun til en sydhavsøy og lader seg opp til å møte samfunnet som spyttet henne ut. Og det er denne oppdaterte versjonen av Salander vi møter i premiereaktuelle Jenta som lekte med ilden. I regi av Daniel Alfredsson, legges spenningen fra seriens første kapittel til side, for å utforske karakteren på et mer privat plan. Der hun fremstår som noe truende og fremmed i Menn som hater kvinner, får vi denne gangen større mulighet til å lese henne som menneske; i Alfredssons mer duse og stemningsorienterte regi ofres intens dramaturgi for å gjøre Salander mer menneskelig. Dette er både filmens styrke og avgjorte svakhet. Mystikken savnes, og i et handlingsforløp som i større grad består av enkelthendelser og øyeblikk, forsvinner det adrenalinpumpende drivet som gjorde at Oplevs film føltes så hardtslående. I forsøket på å nyansere hovedkarakteren, ser det også ut til at bikarakterene havner helt på sidelinjen, da de ofte fremstår som parodier på det de forsøker å representere. De utekkelige mennene fra Menn som hater kvinner er byttet ut med James Bond-aktige B-skurker som i sin overfiksjonelle fremtoning forpurrer et univers som, på tross av overtydelige karakteristikker, streber etter og faktisk er avhengig av realisme.

På mange måter er forsøket modig, og melankolien vi kjenner fra Alfredssons nittitallsthrillere som Roseanna og Mannen på Balkongen ligger som en fuktig tåke over hele filmen, og erstatter en manglende spenningskurve med såre undertoner som gjør at filmen står sterkt på egne bein. Oplev hadde et bekmørkt blikk på Larssons univers, og tuftet mer på Se7en og især Nattsvermeren enn det vi tenker på som typisk svensk hverdagskrim. Ved å plassere de ofte spektakulære hendelsene fra Larssons ekstremt effektive spenningsroman i en gjenkjennelig og litt avslappet ramme åpner Alfredsson for en mer nyansert iaktagelse, men ved å forsøksvis normalisere en karakter som Salander mister han først og fremst mye av det som gjorde Oplevs film til noe jeg mener vil bli en bauta inne sjangeren. Menn som hater kvinner vinner mye på sin utilslørte plumphet, og som en kritikk av det mannsstyrte samfunnet er den merkelig forstyrrende. Ved å nøste opp mer av Salanders bakgrunn og privatliv ligner hun langt mer på helter vi kjenner fra før, og selv om Jenta som lekte med ilden er et beundringsverdig forsøk på å gjøre universet til noe mer emosjonelt rammende, uteblir effekten.

Menn som hater kvinner sparket hardt mot det mannlige kjønnsorganet uten å vise det bokstavelig. Når Lisbeth Salander setter støt mot samme sted i Jenta som lekte med ilden blir det en mer rasjonell og akseptert handling, hvilket skaper en ufarliggjørende effekt. Ved å klippe ned det som opprinnelig skulle være en tv-serie til spillefilmlengde projiseres formatenes ulike kvaliteter så tydelig at jeg nesten vurderer å utsette siste kapittel til det får utfolde seg slik det var egentlig var tenkt. Nå fremstår Jenta som lekte med ilden som et underholdende og svært vellaget naschspiel med fine intensjoner, men med tv-formatets spillerom vil Alfredssons tilnærming sannsynligvis fremstå som langt mer vellykket. På kinoduken er det liten tvil om at Lisbeth Salander tjener på mystikk kombinert med steinhard filmretorikk, og i så måte er det tydeligere enn noensinne at Menn som hater kvinner er et skoleeksempel.