Skuffende tafatt The Girl With The Dragon Tattoo fra David Fincher

På et tidspunkt i The Social Network var det nesten så jeg ikke greide å styre meg. Etter et seigt og klaustrofobisk crescendo av surstoffmangel, følte jeg et desperat behov for å reise meg i kinosetet og skrike. Kroppen min var på det tidspunktet så anspent, hodet mitt så svimeslått og hendene så svette at jeg rett og slett trengte at kinomaskinisten slo av bildene som flimret foran meg.

Det er sikkert både teit og en smule selvhøytidelig å henvise til sin egen anmeldelse, men jeg kunne ikke dy meg. For litt over et år siden var dette teksten som innledet min artikkel om David Finchers The Social Network, en film som ikke bare sementerte Finchers posisjon som en av mine favorittregissører, men som i seg selv står fjellstøtt som fjorårets desidert beste film.

Da er det trist å måtte konstatere at min artikkel om The Girl With The Dragon Tattoo kunne startet med akkurat det motsatte. For crescendoet er blitt til et decrescendo, og de fysiske reaksjonene på det som skjedde på lerretet den gang, ble i møte med hans adaptasjon av Stieg Larssons roman tafatte og henslengte. Joda, det rykket til i ny og ne, men i det store og hele hadde jeg lite behov for å skrike. Og vel vitende om at det nok vil få mange av dere til å nettopp skrike ut deres frustrasjon over utsagnet; jeg hadde snarere behov for å gjespe.

Så starter kalaset heller ikke spesielt lovende med et anslag som i seg selv kanskje er imponerende, men som har lite eller ingenting med det resten av filmen skal by på. For her er tekstur og stemning, vemmeligheter og oppfinnsomhet. Fincher går altså høyt ut, men vi smeller rett i bakken så fort den altså fiffige, men fullstendig malplasserte James Bond-sekvensen toner ut og avslører at lite eller ingenting av den klassiske Fincher-teksturen har blitt med over Atlanterhavet til opptak i Stockholm. Hastige bilder klippet sammen i irriterende fragmentert rytme introduserer Mikael Blomkvist, og er sikkert ment å skape grobunn for ubehag og andre følelser knyttet til det majoriteten av publikum vet skal komme etter å ha lest boka eller sett den svenske versjonen. Men det funker dårlig, og førsteakten igjennom sliter Fincher både med å stable på beina en reel fremdrift og å vekke til live noen som helst interesse for Blomkvist. Da hjelper det lite at Daniel Craig både har lagt på seg 7-8 kilo og funnet ut at det er kult om karakteren hans har brillene teit plassert hengende fra hodet og ned på haka store deler av filmen.

Ja, jeg vet jeg er kritisk og det finnes enkelte lyspunkter i filmens innledende scener. Vel, gjør det egentlig det? Craig har nær sagt ingen kjemi med Robin Wright, noe som ikke er spesielt overraskende med tanke på hans merkelige fravær av sådan med kvinner generelt i sine filmer. Wright selv ser akkurat like sliten ut som Lena Endre gjorde i det svenske motstykket, og tolker sin karakter på akkurat like lettvint vis. Nei, skulle jeg nevne et lyspunkt må det være at en i utgangspunktet hårete idé om å la alle karakterers navn uttales på et slags svensk, faktisk fungerer og er nesten spiselig. Et annet lyspunkt er at Fincher til tider evner å oppløse idéen om et Stockholm og Skandinavia forøvrig, og makter å flytte det hele inn i et langt mer identitetsløst landskap, langt bortenfor den hollywoodske versjonen av svensker og Sverige mange vel hadde fryktet vi ville få.

Men så kommer hun da gudskjelov. Karakteren som hevet den svenske versjonen atskillige hakk, og som også gjorde at vi greide oss gjennom en overraskende svak del 2 og en atskillig bedre 3er: Lisbeth Salander. Og alt er riktig, om man kan si det på den måten. Hun er ikke overdrevendt kostymert eller sminket, stemmen er hverken demonstrativt aggressiv eller påtatt svak – hun er kompleks og fascinerende. Rooney Mara er tilstede i rollen fra første sekund, og jeg merker jeg setter meg bedre til rette i kinosetet – nå skal det begynne! Nå skal Fincher endelig finne balansen, hente frem den sofistikerte fortellerstilen jeg elsker han for, de komplekse innstillingene som alltid gir meg cinefile grøsninger, den mangetydige scenografien der hvert bilde er et kunstverk.

Kommer det? Tja, det gjør vel egentlig ikke det. For selv om filmen tar seg opp noen hakk så snart kryssklippingen mellom Blomkvist og Salander tar til, skorter det fortsatt på vitalitet og storstilt filmhåndverk. Enkelte scener er gnistrende, og spesielt montasjen av fortid og nåtid der Christopher Plummer forteller Harriets historie ga meg gåsehud. Men det er bare unntaksvis, for ellers sliter fortsatt Fincher med å vekke interessen min for historien som sådan. Meget mulig har det noe med at jeg kjenner den så godt fra før av; kanskje spesielt skadelidende er isåfall selve kriminalintrigen, men det handler nok om mye mer enn som så.

For sjelden har Fincher vært enklere i sitt visuelle uttrykk, sjelden om noen gang har bildene hans vært tommere enn de er her. Der hans fotoarbeid i The Social Network kartla og scannet samtlige locations med utstudert kliniske og aldri sjanglende bevegelser, er Jeff Cronenweths linse denne gangen aldri interessert i noe mer enn å bare avfotografere. Og der Darius Khondji satte ny standard for portrettering av mørke i Se7en, med detaljrikdom nok i hvert eneste utsnitt til at et cinefilt øye ble vått bare ved tanken på alt arbeidet som lå bak, er det lite annet å hente enn det umiddelbare i The Girl With the Dragon Tattoo. Det har også mye å gjøre med et overraskende tafatt produksjonsdesign, der eksempelvis den karakterutforskende bruken av hver enkelt familiemedlems hus i den svenske versjonen, her er redusert til en serie hus med totalt fravær av personlighet. Best merkes det kanskje når Blomkvist besøker Harald, en sekvens som nærmest tippet over av informasjonsmengden i scenografien i den svenske versjonen. Og selv ikke selve hovedhuset levnes mye til plass i filmens visuelle uttrykk, og dermed strippes historien for Valander-familiens eiendom og hjerte.

Men rett person må på skafottet, og rett hode må kappes. For selv om Fincher har hatt et ujevnt manus å arbeide med, er det til syvende og sist hans tafatte regi som gjør at disse ujevnhetene blir så tydelige. Når filmen går inn i sin siste fase er nervende langfra i høyspenn – jeg kaldsvetter ikke på ryggen og min interesse for Salander har forlengst dalt. I Niels Arden Oplevs regi var følelsene diametralt motsatte, spesielt hva angår Salander som på det tidspunktet hadde krøpet under huden min og inn i hjertet mitt. Men med Fincher bak rattet har kjøreturen blitt humpete og altfor lang. Og selv om nøkkelsekvenser som voldtekten av Salander og hennes hevnoppgjør har vært ubehagelige å se på, har de lpå ingen måte satt seg like kraftig i magen som jeg hadde håpet. Isteden er jeg på dette tidspunktet rett og slett litt lei alt sammen, og jeg har faktisk begynt å regne meg frem til hvor mye det kan være igjen av filmen. Kun Stellan Skarsgård er med på å gjøre det hele litt mer utholdelig, med en tolkning som er atskillig skumlere, om enn mye mindre nyansert enn det kollega Peter Haber fikk til med nesten identiske scener.

Og når Fincher til slutt kløner det skikkelig til, med et forhastet endelik for morderen, en dertil altfor seig epilog med Salander på fisketur i Caymanøyene og en fullstendig energiløs opprulling av Harriets skjebne. Ja, da gjespet jeg, og for første gang på kino med Fincher tok meg i å tenke på senga som ventet.