David Finchers uhyrlige mesterlighet

På et tidspunkt i The Social Network var det nesten så jeg ikke greide å styre meg. Etter et seigt og klaustrofobisk crescendo av surstoffmangel, følte jeg et desperat behov for å reise meg i kinosetet og skrike. Kroppen min var på det tidspunktet så anspent, hodet mitt så svimeslått og hendene så svette at jeg rett og slett trengte at kinomaskinisten slo av bildene som flimret foran meg.

For midtveis i David Finchers uhyrlige mesterlighet av en film kommer en scene som blir selve nådestøtet i et adrenalinpumpende maratonløp. Etter å ha bombardert oss med replikker så velskodde og skarpe at jeg faktisk ikke kan huske å ha opplevd noe lignende, lar han dialogen hvile for en sekvens utelukkende dedikert til musikk og bilde. Trent Reznor og Atticus Ross hever dirigentstokken til en vulgarisert tolkning av Edvard Griegs I Dovregubbens hall, og innleder med dét en sekvens som rett og slett blir et kroneksempel på hva som gjør film til film. Når musikken dør ut, trekker jeg pusten og tenker – dette må da være årets beste film?

(Pust ut. Prøv og oppsummere hvorfor filmen er så bra, hvorfor den gjør så inntrykk.)

Finchers filmkarriere er en schizofren affære. Fra skabbete og kyniske Se7en til barokke og lett pretensiøse Fight Club, via stringente og kjølige Zodiac til overflødighetshornet The Curious Case of Benjamin Button, er han utvilsomt å anse som en av de viktigere filmskaperne som jobber i dagens Hollywood. Men der de to første filmene bar i seg en vilje til å kommentere samfunnets skyggesider, endog med en dose kritikk, har dette engasjementet de senere år svunnet hen. Zodiac var en av mine favorittfilmer i 2007, men dens verdi og varighet utenfor kinosalens mørke var heller tvilsom. Massivt hypede Benjamin Button viste seg å være en forglemmelig affære, med et overraskende fravær av den energien og vitaliteten som til da hadde preget alle Finchers regiarbeider. En Facebook-film kunne da umulig endre kursen til en karriere på vei mot samlebåndet?

Jo, tenkte enkelte. For Fincher og manusforfatter Aaron Sorkin hadde aldri gitt uttrykk for å ville lage en film om nettstedet i seg selv, men ønsket isteden å bruke dette som en rammefortelling for noe mer. Mange tvilte, og jeg må selv innrømme jeg hadde liten tiltro til at dette kunne bli noe annet enn en artig historietime. Så feil kan man altså ta, for The Social Network er nettopp en historie om noe langt mer. Sorkin og Fincher forteller ikke bare historien om 00-tallets største sosiale medierevolusjon på en måte som vil gjøre den aktuell også for fremtidige generasjoner. De lykkes i å gjøre dette til noe atskillig større, og atskillig mer engasjerende. På samme måten som Fight Club oppsummerte og definerte 90-tallets mannsrolle ved inngangen til det nye årtusenet, er det ikke vanskelig å se for seg at årene fremover kan tildele The Social Network en lignende funksjon for web 2.0-generasjonen. Det som mange altså avfeide som et trendmelkende og banalt filmprosjekt, har isteden blitt et gjennomarbeidet og reflektert tidsdokument av den bunnsolide typen.

Fincher spenner sitt lerret stramt fra første sekund. Åpningsscenen setter tonen for skuddvekslingene som skal prege alle filmens dialoger. Fincher tvinger øynene dine til lerretet så effektivt at selv ikke legene i A Clockwork Orange kunne gjort det bedre – det er rett og slett umulig å se bort – så tett kommer salvene fra Sorkins tastatur. Den nevnte åpningsscenen setter også tonen for vårt forhold til hovedperson Mark Zuckerberg så presist, at Fincher rett og slett kan droppe videre karaktereksposisjon. Isteden går han rett i strupen på handlingen, og bygger opp et ensembledrama så dynamisk at selv ikke Martin Scorsese gjorde det bedre i sine glansdager. Sorkin og Finchers valg om å sette Zuckerberg & cos utvikling av Facebook på starten av 00-tallet opp mot to samtidige og etterfølgende rettsaker, er i så måte en genistrek. På den ene siden engasjementet, energien og troen på dette nye store, på den andre siden prisen det ender opp med å koste. Det gir The Social Network en episk brodd og emosjonell resonans som utvilsomt er essensiell i opplevelsen av dette som et filmarbeid av de sjeldne. Å kalle dette en Citizen Kane for det foregående tiåret er kanskje både pretensiøst og prematurt, men jeg tviler ikke på at akkurat dét er stemplet filmen vil få i årene fremover.

Men det er ved andre gangs gjennomsyn at The Social Network virkelig viser seg som det komplette filmverket det er. Der første opplevelse var som et knyttneveslag i kjelleren til Tyler Durden, blir det ved andre gangs gjennomsyn enda tydeligere hvor mesterlig Fincher og stab maner frem sin historie. De allerede omtalte replikkene er fortsatt like altoppslukende, men en ny side ved filmen trer atskillig tydeligere frem – Finchers visuelle regigrep.

For The Social Network er meget mulig hans mest stringente arbeide sålangt, i en karriere som ofte har handlet om visuell ekstravangansa og sans for show. Ja, selv en forholdsvis kjølig film som Zodiac hadde sine visuelle eskapader med avanserte kamerakjøringer, time-elapses av en annen verden og stor detaljrikdom i periodefremstillingen. Men The Social Network foregår i det store og hele på Harvard, i to veldig stereotypiske konferanserom, samt en og annen location utenfra. Det vil derfor være lett å oppsummere denne filmens suksess som et manus og skuespilleranliggende, men dét ville isåfall være skivebom, ettersom Fincher vel aldri har adaptert et manus med større finesse. Fight Club-fotograf Jeff Cronenweths linse får med seg hver bidige detalj i Harvards mosaikk av mennesker og miljøer, kanskje aller best artikulert i filmens atmosfæriske anslag der Zuckerberg beveger seg over et høstlig campusområde. Kameraet beveger seg horisontale og vertikale linjer nesten utelukkende uten øvrig dynamikk Resultatet rammer inn de nevnte skuddvekslinger i presist avmålte rom, og gir en følelse av de lukkede sosiale arenaer hvor karaktergalleriet beveger seg. Det bidrar også sterkt til den sterke følelsen av klaustrofobi jeg omtalte innledningsvis, en følelse som altså får sin forløsning i en strengt skjematisk, men samtidig forløsende arrangering av I Dovregubbens hall.

Cronenweths arbeide aksentueres også av en klipp som trass i sjonglering mellom rettsaker og college-liv, heller aldri mister retningssansen. Sorkins manus ligger i bunn, men det er Kirk Baxter og Angus Wall som legger puslespillbrikkene for oss. Enkelte sekvenser er formet som montasjer der vi umerkelig glir mellom de forskjellige handlingsnivåene, mens andre er komplekse dialogscener der temperaturen i diskusjoner fremkaller svetteperler på publikums panne. Så skal det sies at klipperne må ha følt at de satt med et luksusproblem når de skulle velge innstillinger og tagninger. Ikke bare på grunn av arbeidet til de øvrige bak kamera, men fordi ikke en eneste i Finchers store skuespillergalleri er feilcastet, ikke en eneste tolkning er ute av rytme. Jesse Eisenberg står i midten med sin gestaltning av Zuckerberg selv. Iherdig, inngående og intens er tre stikkord for en rolle som utvilsomt vil ta han til både den ene og den andre prisutdelingen utover høsten og vinteren. Men det er lett å blendes av Eisenbergs innsats, og glemme birollegalleriet han omgis av. Andrew Garfield er i så måte essensiell i sin tolkning av bestevenn og co-gründer Eduardo Saverin. Garfield er fullstendig tilstede i sin karakter, og tar i siste akten fullstendig fokus fra alt og alle. Å kalle det et gjennombrudd for de to skuespillerne er en banal erklæring – årets beste filmpar er en bedre oppsummering!

Hvis film kan kan sammenlignes med skulpturkunst, er David Fincher endelig tilbake som mediets mest presise steinhugger. Lag for lag avkles materialet, til et fullstendig, blendende hele. Skal The Social Network vise seg å være årets beste amerikanske film?