david-finchers-uhyrlige-mesterlighet

Omtale

David Finchers uhyrlige mesterlighet

På et tidspunkt i The Social Network var det nesten så jeg ikke greide å styre meg. Etter et seigt og klaustrofobisk crescendo av surstoffmangel, følte jeg et desperat behov for å reise meg i kinosetet og skrike. Kroppen min var på det tidspunktet så anspent, hodet mitt så svimeslått og hendene så svette at jeg rett og slett trengte at kinomaskinisten slo av bildene som flimret foran meg.

For midtveis i David Finchers uhyrlige mesterlighet av en film kommer en scene som blir selve nådestøtet i et adrenalinpumpende maratonløp. Etter å ha bombardert oss med replikker så velskodde og skarpe at jeg faktisk ikke kan huske å ha opplevd noe lignende, lar han dialogen hvile for en sekvens utelukkende dedikert til musikk og bilde. Trent Reznor og Atticus Ross hever dirigentstokken til en vulgarisert tolkning av Edvard Griegs I Dovregubbens hall, og innleder med dét en sekvens som rett og slett blir et kroneksempel på hva som gjør film til film. Når musikken dør ut, trekker jeg pusten og tenker – dette må da være årets beste film?

(Pust ut. Prøv og oppsummere hvorfor filmen er så bra, hvorfor den gjør så inntrykk.)

Finchers filmkarriere er en schizofren affære. Fra skabbete og kyniske Se7en til barokke og lett pretensiøse Fight Club, via stringente og kjølige Zodiac til overflødighetshornet The Curious Case of Benjamin Button, er han utvilsomt å anse som en av de viktigere filmskaperne som jobber i dagens Hollywood. Men der de to første filmene bar i seg en vilje til å kommentere samfunnets skyggesider, endog med en dose kritikk, har dette engasjementet de senere år svunnet hen. Zodiac var en av mine favorittfilmer i 2007, men dens verdi og varighet utenfor kinosalens mørke var heller tvilsom. Massivt hypede Benjamin Button viste seg å være en forglemmelig affære, med et overraskende fravær av den energien og vitaliteten som til da hadde preget alle Finchers regiarbeider. En Facebook-film kunne da umulig endre kursen til en karriere på vei mot samlebåndet?

Jo, tenkte enkelte. For Fincher og manusforfatter Aaron Sorkin hadde aldri gitt uttrykk for å ville lage en film om nettstedet i seg selv, men ønsket isteden å bruke dette som en rammefortelling for noe mer. Mange tvilte, og jeg må selv innrømme jeg hadde liten tiltro til at dette kunne bli noe annet enn en artig historietime. Så feil kan man altså ta, for The Social Network er nettopp en historie om noe langt mer. Sorkin og Fincher forteller ikke bare historien om 00-tallets største sosiale medierevolusjon på en måte som vil gjøre den aktuell også for fremtidige generasjoner. De lykkes i å gjøre dette til noe atskillig større, og atskillig mer engasjerende. På samme måten som Fight Club oppsummerte og definerte 90-tallets mannsrolle ved inngangen til det nye årtusenet, er det ikke vanskelig å se for seg at årene fremover kan tildele The Social Network en lignende funksjon for web 2.0-generasjonen. Det som mange altså avfeide som et trendmelkende og banalt filmprosjekt, har isteden blitt et gjennomarbeidet og reflektert tidsdokument av den bunnsolide typen.

Fincher spenner sitt lerret stramt fra første sekund. Åpningsscenen setter tonen for skuddvekslingene som skal prege alle filmens dialoger. Fincher tvinger øynene dine til lerretet så effektivt at selv ikke legene i A Clockwork Orange kunne gjort det bedre – det er rett og slett umulig å se bort – så tett kommer salvene fra Sorkins tastatur. Den nevnte åpningsscenen setter også tonen for vårt forhold til hovedperson Mark Zuckerberg så presist, at Fincher rett og slett kan droppe videre karaktereksposisjon. Isteden går han rett i strupen på handlingen, og bygger opp et ensembledrama så dynamisk at selv ikke Martin Scorsese gjorde det bedre i sine glansdager. Sorkin og Finchers valg om å sette Zuckerberg & cos utvikling av Facebook på starten av 00-tallet opp mot to samtidige og etterfølgende rettsaker, er i så måte en genistrek. På den ene siden engasjementet, energien og troen på dette nye store, på den andre siden prisen det ender opp med å koste. Det gir The Social Network en episk brodd og emosjonell resonans som utvilsomt er essensiell i opplevelsen av dette som et filmarbeid av de sjeldne. Å kalle dette en Citizen Kane for det foregående tiåret er kanskje både pretensiøst og prematurt, men jeg tviler ikke på at akkurat dét er stemplet filmen vil få i årene fremover.

Men det er ved andre gangs gjennomsyn at The Social Network virkelig viser seg som det komplette filmverket det er. Der første opplevelse var som et knyttneveslag i kjelleren til Tyler Durden, blir det ved andre gangs gjennomsyn enda tydeligere hvor mesterlig Fincher og stab maner frem sin historie. De allerede omtalte replikkene er fortsatt like altoppslukende, men en ny side ved filmen trer atskillig tydeligere frem – Finchers visuelle regigrep.

For The Social Network er meget mulig hans mest stringente arbeide sålangt, i en karriere som ofte har handlet om visuell ekstravangansa og sans for show. Ja, selv en forholdsvis kjølig film som Zodiac hadde sine visuelle eskapader med avanserte kamerakjøringer, time-elapses av en annen verden og stor detaljrikdom i periodefremstillingen. Men The Social Network foregår i det store og hele på Harvard, i to veldig stereotypiske konferanserom, samt en og annen location utenfra. Det vil derfor være lett å oppsummere denne filmens suksess som et manus og skuespilleranliggende, men dét ville isåfall være skivebom, ettersom Fincher vel aldri har adaptert et manus med større finesse. Fight Club-fotograf Jeff Cronenweths linse får med seg hver bidige detalj i Harvards mosaikk av mennesker og miljøer, kanskje aller best artikulert i filmens atmosfæriske anslag der Zuckerberg beveger seg over et høstlig campusområde. Kameraet beveger seg horisontale og vertikale linjer nesten utelukkende uten øvrig dynamikk Resultatet rammer inn de nevnte skuddvekslinger i presist avmålte rom, og gir en følelse av de lukkede sosiale arenaer hvor karaktergalleriet beveger seg. Det bidrar også sterkt til den sterke følelsen av klaustrofobi jeg omtalte innledningsvis, en følelse som altså får sin forløsning i en strengt skjematisk, men samtidig forløsende arrangering av I Dovregubbens hall.

Cronenweths arbeide aksentueres også av en klipp som trass i sjonglering mellom rettsaker og college-liv, heller aldri mister retningssansen. Sorkins manus ligger i bunn, men det er Kirk Baxter og Angus Wall som legger puslespillbrikkene for oss. Enkelte sekvenser er formet som montasjer der vi umerkelig glir mellom de forskjellige handlingsnivåene, mens andre er komplekse dialogscener der temperaturen i diskusjoner fremkaller svetteperler på publikums panne. Så skal det sies at klipperne må ha følt at de satt med et luksusproblem når de skulle velge innstillinger og tagninger. Ikke bare på grunn av arbeidet til de øvrige bak kamera, men fordi ikke en eneste i Finchers store skuespillergalleri er feilcastet, ikke en eneste tolkning er ute av rytme. Jesse Eisenberg står i midten med sin gestaltning av Zuckerberg selv. Iherdig, inngående og intens er tre stikkord for en rolle som utvilsomt vil ta han til både den ene og den andre prisutdelingen utover høsten og vinteren. Men det er lett å blendes av Eisenbergs innsats, og glemme birollegalleriet han omgis av. Andrew Garfield er i så måte essensiell i sin tolkning av bestevenn og co-gründer Eduardo Saverin. Garfield er fullstendig tilstede i sin karakter, og tar i siste akten fullstendig fokus fra alt og alle. Å kalle det et gjennombrudd for de to skuespillerne er en banal erklæring – årets beste filmpar er en bedre oppsummering!

Hvis film kan kan sammenlignes med skulpturkunst, er David Fincher endelig tilbake som mediets mest presise steinhugger. Lag for lag avkles materialet, til et fullstendig, blendende hele. Skal The Social Network vise seg å være årets beste amerikanske film?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. Markus sier:

    Flott artikkel! Så nettopp filmen på kino og ble virkelig positivt overrasket. Hadde aldri trodd at en film om et nettsted skulle bli så bra. Men så har jo facebook blitt mye mer enn kun et nettsted også.

    Vet du noe om det var Bill Gates som spilte seg selv i filmen? Hørtes og så virkelig ut som Gates.

    Skal definitivt prøve å se denne en gang til på kino!

  2. Stian G. Klasbu sier:

    Ifølge IMDB er det Steve Sires som spiller Gates:

    http://www.imdb.com/name/nm1107106/

    Fin artikkel! Nå gleder jeg meg enda mer:)

  3. petter Røren sier:

    Så det første kvarteret av filmen på torsdag.. Høye forventninger.., ble ikke lavere av disse skriverier…

  4. Det er godt å se anmeldere som virkelig går i dybden på en film. Synes selv dette er absolutt en av årets beste filmer (og foretrekker denne fremfor Inception, som mange regner som den største konkurrenten til den tittelen). Mange av de andre anmeldelsene jeg har lest av filmen virker stort sett som hastearbeid, for å rekke å få den ut raskest mulig. Vel, sånn er journalistlivet, men det ødelegger noe av filmens omdømme.

    Som nevnt er jeg fullstendig enig i argumentene her. Har bare sett den en gang enda, men tenker å ta meg en tur til. Kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen av scenen med “I Dovregubbens Hall”.

    Min (ikke fullt så omstendelig, kanskje) anmeldelse

  5. Jeg tror “The Social Network” blir årets beste film. Den oppsummerer en generasjon, slik som artikkelforfatteren er inne på, og i tillegg har den sterke rolletolkninger av “up and coming” skuespillere. Forventer nominasjoner fra Akademiet.

  6. Joakim sier:

    Hva synes dere om denne kommentaren:

    “- «The Social Network» er veldig vanskelig å sammenligne med andre filmer. Den er laget som en dokumentar, uten egentlig ikke å være det, sier Inger Warendorph i Walt Disney” (distributøren for filmen i Norge)

    Er vel ikke det lureste trekket av en distributør å si at filmen er på en måte en dokumentar, men allikevel ikke? (og hvordan hun kan mene at den er laget som en dokumentar forstår jeg ikke helt..)

    Link til artikkelen:
    http://e24.no/media/article3872631.ece

  7. Bare å bøye seg i støvet for hva Fincher, Sorkin og hele det kreative teamet foran og bak kamera har fått til her. The Social Network stiger for hver dag jeg tenker på den. På Spotify kan man nå høre soundtracket av Reznor og Ross. Frysninger, deluxe.

    Joakim: Vanskelig å si noe om den kommentaren, det er jo opplagt (også for dem) at filmen er fiksjon – jeg tipper hun ønsker å få sagt at filmen gjenforteller (hovedsaklig) virkelige hendelser og at rollefigurene er basert på virkelige personer. Men “based on a true story” pleier vel å være positivt for en films potensielle billettsalg, så hvem vet. Uansett veldig kult at Fincher & Co. topper kinolisten.

  8. Thor Joachim Haga sier:

    Det er en bra film, ingen tvil om det, selv om jeg ikke helt følger Finchers nye tendens til å fylle filmene sine med informasjonstung dialog og run-on-sentences (tilfellet både her og og i Zodiac).

    Men jeg synes særlig tittelsekvensen som Eirik nevner er interessant – ikke bare på grunn av den sylskarpe visualiteten, men også fordi det er herlig måte å iscenesette Zuckerberg på – en anonym nerd som etterhvert vil binde sammen alle disse adskilte Harvard-miljøene (og andre sosiale miljøer) som Fincher lar ham løpe gjennom. History in the making.

  9. Robin sier:

    Nja bra film. Mange hav bak Inception dog.

  10. Strålende artikkel.
    Akkurat sett filmen. Må fordøye. Men tror dette vil sitte i kroppen i MANGE dager. Finchers beste siden Fight Club. Fyttigrisen. Helt paff.

  11. Øyvind Hellenes sier:

    Mitt første intrykk av denne filmen var “wow, fantastisk!”. Den tok meg virkelig på sengen. Som flere andre var jeg skeptisk til hva man kunne få ut av ett slikt utgangspunkt, men du verden! Eksepsjonelt foto, hærlige dialoger og musikk på gåsehudnivå gjorde denne filmen i mine øyne til ett mesterverk.

    Det har nå gått en liten stund og jeg har tenkt ganske mye på filmen. Det begynner nemlig å gå opp for meg at dette kanskje er mer enn ett mesterverk. Jeg kan ikke helt sette ord på hva det er, men noe sier meg at denne filmen kommer til å bli husket, lenge. Citizen Kane sammenligningen er kanskje litt drøy, men “told you so” instinktet mitt sier meg at jeg burde skyte ut dette:

    Jeg tror hverken jeg, dere eller Fincher selv for den sags skyld vet hvor god denne filmen egentlig er, ennå.

  12. Sigga Pia Olholm sier:

    Velskrevet artikkel. Elsker lidenskapelige filmanmeldere. Men med The Social Network må jobben ha vært enkel, for det var fjorårets absolutt beste film. Synd at den ikke fikk flere Oscar, men vi må bare vente tålmodig på Finchers neste prosjekt. BTW: Takk for tipset om denne webben :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>