I forbindelse med Netflix-premieren 27. november 2019 på Martin Scorseses nye film The Irishman er denne artikkelen oppdatert, og serien om Scorseses filmografi utvidet med en ny artikkel, om hans filmer på 2010-tallet. Prosjektet ble publisert i sin opprinnelige form i 2012, da Hugo Cabret var kinoaktuell. Teksten er oppdatert for å gjenspeile vårt blikk på Scorsese ved utløpet av kalenderåret 2019.

*

Martin Scorsese er en av vår tids mest betydningsfulle filmskapere, med en yrkeskarriere som nå har spent seg over et halvt århundre. Frontet av en stigende bunke moderne klassikere og et sprudlende engasjement for filmhistorie, har Scorsese utvilsomt hatt stor innflytelse på filminteresserte over hele verden.

Med det Netflix-aktuelle gangstereposet The Irishman har Scorsese stablet på bena nok en virtuost fortalt kriminalkrønike, og i den anledning setter vi regissørens karriere i fokus igjen her på Montages. Gjennom dette prosjektet gjennomgår vi så godt som rubbel og bit av Scorseses filmografi, fordelt på fem artikler om hans produksjon henholdsvis på 1970-, 80-, 90-, 2000- og 2010-tallet. Hver enkelt film presenteres i kronologisk rekkefølge med en kort, kritisk omtale, og helhetlig sett er dette et tilbakeblikk på en av de mest allsidige og konstant overraskende karrierene i filmhistorien. Forhåpentligvis gjenstår det sider av Scorseses kunstnerskap som kan bli oppdaget på ny, og av et nytt publikum, kanskje kan allerede kanoniserte filmer fremstå i et annet lys, eller noen av regissørens mindre kjente verk bli nye bekjentskap.

Martin Scorseses filmografi preges av et gjennomgående bevisst forhold til fortiden, samtidig som den sprudlende, lille italiensk-amerikaneren også regnes blant de mest innovative, amerikanske regissørene. Denne egenskapen har han beholdt siden «det nye Hollywood» tok form mot slutten av 1960-tallet, da Scorsese og en rekke andre den gang fremadstormende filmskapere (Spielberg, Coppola, De Palma, Lucas) begynte å sette sitt personlige preg på klassiske konvensjoner som eksisterte da de entret filmbransjen.

Noe av det mest motiverende for oss i arbeidet med dette Scorsese-fokuset har vært å påvise hvilken spennvidde som faktisk finnes hos ham; en filmskaper de fleste hovedsaklig forbinder med maskulin, beinhard syttitallsrealisme og blodstenkte gangsterskildringer. I 2012 omtalte mange Hugo Cabret som en avstikker for regissøren, som en digresjon – at det ikke lå i Scorseses natur å lage en «myk» familiefilm. Men når man ser det i et større perspektiv finner man ut at også The Age of Innocence (1993) i sin tid stod i skarp kontrast til både GoodFellas (1990) og Cape Fear (1991); at The Departed (2006) og Shutter Island (2010) på hver sin måte hadde lite til felles med The Aviator (2004), trass auteurens visuelle avtrykk (som riktignok også er ganske så eklektisk), og på 2010-tallet pakket The Wolf of Wall Street (2013) og The Irishman (2019) inn Scorseses kontemplative studie om tro og tvil blant Jesuitt-prester i Japan på 1600-tallet, Silence (2016).

Martin Scorsese regisserer «Shutter Island».

Med en så omfattende karriere er det som sagt vanskelig å si nøyaktig hva som definerer en «Scorsese-film» – selv om klassikerne (Taxi Driver, 1976, Raging Bull, 1980, GoodFellas, 1990) og de andre mafiafilmene kanskje raskest kommer til minnet. Alt regissøren har tatt i har ikke blitt til like skinnende gull, men vi kan slå fast at allsidigheten er gjennomgående – noe hans stålkontroll på flere sjangre beviser. Vi nevner i fleng: komedie (The King of Comedy, 1983; Natt på Manhattan, 1985), musikal (New York, New York, 1977), thriller (Cape Fear, 1991), kostymedrama (The Age of Innocence, 1993; Gangs of New York, 2002) og dokumentar (bl.a. Il mio viaggio in Italia, 1999; No Direction Home, 2005). Til og med en kontroversiell Jesus-skildring (The Last Temptation of Christ, 1988) står igjen som et vellykket prosjekt, og i 1987 regisserte han også den nå ikoniske musikkvideoen til Michael Jacksons Bad. På tvers av alle disse filmene har Scorsese maktet å sette sitt personlige stempel på det aller meste – en egenskap som må sies å være essensiell for å kunne medregnes blant de aller største auteurene.

Siden årtusenskiftet har Scorsese vært enda mer tilbakeskuende enn tidligere – med vekslende hell, vil enkelte mene. Filmskaperen har tatt dokumentariske dypdykk i populærmusikk- og filmhistorie, og laget flere spillefilmer (og to tv-serier, hvis man regner med Boardwalk Empire og Vinyl) der handlingene har utspilt seg mange tiår tilbake. I sin visualitet har Scorsese trukket tydeligere filmhistoriske linjer enn tidligere, som i Shutter Island, der hans begeistring for Powell & Pressburgers fargespill er åpenbar, i tillegg til den generelle nostalgien for Hollywoods studiosystem. I Hugo Cabret var det et Paris på 1930-tallet og gjenoppdagelsen av Georges Méliès og hans banebrytende stumfilmer som dannet bakteppet for historien, og her gikk Scorsese lengre enn noensinne i å formidle viktigheten av å omfavne og verne om filmkunstens skatter.

Det er lite fra det siste tiåret som tyder på at den nå 77-årige Scorsese har mistet gnisten, hverken som filmskaper eller filmentusiast – han dukker til stadighet opp som intervjuobjekt i dokumentarer der hans ekspertise behøves. Få, om noen, snakker mer energisk og kunnskapsrikt om film enn Scorsese, og ettertiden vil også huske ham som en filmformidler langt utenfor rammene av en regissørstol. (Og i november 2019 kjørte han dessuten i gang en fornøyelig og kontroversiell debatt om superheltfilmer og definisjonen av filmkunst – les kronikken hans i The New York Times.)

Vi ønsker alle våre lesere et innholdsrikt dypdykk ned i Scorsese-prosjektet vårt her på Montages! Nedenfor finner dere linkene videre til de respektive artiklene om Scorseses foreløpig fem tiår som filmskaper.

• Martin Scorsese på 1970-tallet – auteuren blir født.
• Martin Scorsese på 1980-tallet – raseri og paranoia.
• Martin Scorsese på 1990-tallet – briljante gangstere.
• Martin Scorsese på 2000-tallet – episk nostalgi.
• NY! Martin Scorsese på 2010-tallet – mesterverk og tv-serier.