«Shutter Island»

Martin Scorseses filmer – 00-tallet

I en serie på fire artikler gjennomgår vi Martin Scorseses komplette filmografi. I den første saken presenterte vi Scorseses filmer fra 70-tallet, i den andre hans produksjon på 80-tallet og deretter 90-tallet. I denne artikkelen avslutter vi serien med hans filmer fra 00-tallet (inkludert filmene etter 2010).

Filmomtalene i denne serien er skrevet av et knippe folk bestående av Montages-redaksjonen, -skribenter og andre bidragsytere vi har kontaktet spesielt for denne anledningen. Hver tekst er signert med skribentens initialer, og i denne gjennomgangen av 90-tallet i Scorseses filmografi er bidragene skrevet av følgende: Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Erik Vågnes (EV), Carl Wilhelm Müller (CWM) og førsteamanuensis Eirik Frisvold Hanssen.

Kinoaktuelle Hugo Cabret (2011) er ikke ført opp med kortomtale i denne artikkelen, men får en egen artikkel her på Montages – og blir senere inkludert i denne gjennomgangen.

*

Jeg glemmer aldri mitt første møte med Gangs of New York. Forventningene var helt over styr, ettersom jeg alltid har hatt uvanlig stor apetitt for gigantiske epos – særlig da jeg var noe yngre. Den første halvtimen av filmen satte all tvil til side, med dét jeg fortsatt mener at må være en av filmhistoriens flotteste slagscener. Når Bill the Butcher i Daniel Day-Lewis‘ brautende, men staselige skikkelse, roper ut over den snødekte plassen og Peter Gabriels «Signal to Noise» pulserer på lydsporet er det vanskelig å holde munnen lukket. Armer og bein flyr over en lav sko, ører og neser rives av de forpinte ansiktene – kroppene hakkes regelrett i stykker til de ligner noe fra slakterdisken. I kombinasjon med musikken og Thelma Schoonmakers rytmiske klipping blir disse groteske bildene rene balletten, og en paradeøvelse i hvordan slike montasjer kan løfte deg ut av kinosetet.

Så bestemmer filmen seg for å legge gjengopprørene til side og heller vie et hav av plass til det genuint platte trekantdramaet som oppstår mellom eminente Day-Lewis og de mindre karismatiske Cameron Diaz og Leonardo DiCaprio (en skuespiller jeg ellers setter høyt, men som i dette tilfellet lammes av å være feilcastet). Manuskriptet er dårlig strukturert, og trådene som kastes ut samles aldri til å bli en tilfredstillende enhet: Gangs of New York bærer dessverre preg av å være flere vidt forskjellige fortellinger på én og samme gang. Likevel er det mye pent å si om filmen, også foruten den eminente slagscenen. Dante Ferrettis scenografi (bygget på det legendariske Cinecittà-studioet i Roma) og Sandy Powells fargesterke og møysommelig detaljerte kostymer gjør opplevelsen til en fryd for øyet, og Day-Lewis gjør en av sine mest uforglemmelige innsatser. Hans teatrale gestikk og stemmeleie kan nok få enkelte til å skrukke på nesen, men denne stiliseringen bidrar til å gjøre Bill the Butcher til en rollefigur man aldri kan forholde seg likegyldig til. –LOK

Det føles egentlig ikke særlig lenge siden The Aviator kom på kino, men åtte år og tidens tann har faktisk gjort sitt – og jeg merker at filmen har blitt moden for en slags revurdering. Jeg har nemlig alltid likt den godt, men allerede ved første gjennomsyn på kino forstod jeg at jeg var rimelig alene om det. Tydeligvis var det få andre som så det jeg hadde sett: En massiv film om et massivt menneske. Siden da har The Aviator blitt en av de filmene som ofte avfeies med et lite pffft eller gjesp, og som like umerkelig som støvet legger seg i bokhylla også har blitt glemt – «en parentes hos Scorsese», «et mislykket Oscar-drama», «en traust biofilm» og så videre. Dette på tross av den bokstavelig talt enestående fortellingen om Howard Hughes, et veritabelt stjernelag av skuespillere i toppform og de overveldende visuelle virkemidlene. Før The Aviator hadde rukket å synke inn, var den glemt. Og selv om jeg liker den godt, ga jeg til slutt også opp å forsvare den.

Så selv om mange gode argumenter mot den har blitt presentert, har jeg aldri sluttet å være fascinert av filmen – og sett den igjen når muligheten har bydd seg. The Aviator er en film med hår på armene, og det har jeg alltid likt. Den tør å oppvise samme dazzle som befant seg i det kontinuerlige sus og dus hovedpersonen omga seg med, selv om fallhøyden er betydelig. Den stormannsgale, visjonære millionæren Howard Hughes kan ikke ha vært et lett emne å skildre riktig – både Scorsese, manusforfatter Logan og Leonardo DiCaprio har helt tydelig strevd med å spikre eksakt hvem han var. Kanskje fordi man aldri helt kan vite? Som filmen viser var Hughes nevrotisk og hemmelighetsfull; etter hvert også på kant med sin egen psyke. Men på tross av at filmen ikke etterlater hverken mystikk eller psykologisk presisjon i sitt portrett, klarer The Aviator å være en film like grandios og dristig som Hughes selv var i sitt liv og virke. Det er visse sekvenser i denne filmen – både av de storslagne og de intime – som er fullt på høyde med regissørens beste øyeblikk. Scorseses regi og visuelle oppfinnsomhet har funnet nivået Howard Hughes satte for seg selv, og plassert seg trygt ved hans side. Jeg tar det medfølgende rusket som krydder med whiskyen, og The Aviator er en filmopplevelse jeg spår at vil holde seg med tiden – og børste støvet av skuldrene. –KM

Det var ikke noe problem å få Jesus til å fremstå som en typisk Scorsese-protagonist i The Last Temptation of Christ. Med Bob Dylan blir det mer komplisert. Hovedtemaet for dette briljante filmportrettet er på mange måter hvordan Dylan hele tiden unnflyr kategoriseringer, ferdigtenkte mønstre og forventninger, forestillinger om hva som er autentisk og hva som ikke er det. Filmen følger ham frem til midten av 1960-tallet, fra oppveksten i en fargeløs småby i Minnesota som han bare vil bort fra og gjennom det Scorsese presenterer som en serie brå forvandlingsnumre: fra uanselig unggutt med gitar til fullblods folk-artist på et par måneder. Fra å være «protestsanger»-superstjerne blant borgerrettighetsbevegelsen til, like brått, å bli en som svikter, ikke nødvendigvis sine egne idealer, men folks forventninger til ham, mest emblematisk gjennom å koble gitaren til en forsterker og begynne å spille konserter med et backingband. Musikken forandrer seg, tekstene forandrer seg, den fysiske fremtoningen forandrer seg, stemmen forandrer seg, omgivelsenes forestillinger om hvem han er forandrer seg uavbrutt.

Filmen er relativt konvensjonell i formen, en kombinasjon av arkivmateriale og det som ofte foraktfullt kalles talking heads-intervjuer. Men tre og en halv time farer av gårde. Delvis fordi de som blir intervjuet har uavbrutt interessante historier å fortelle, og delvis fordi Dylan selv også er betydelig mer tilgjengelig enn han har vært i mange andre sammenhenger. Bildene og musikken som utgjør arkivmaterialet er selvfølgelig i toppklasse på alle sett og vis og blant 1900-tallets mest ikoniske og fascinerende. Men filmen lykkes også fordi det rike stoffet turneres så elegant og med en så stødig hånd. Den er ekstremt informasjonsrik, oppslagsrik, men aldri kompakt, overlesset. Ikke minst slipper den aldri taket på Dylan selv, som til tross for eller kanskje nettopp gjennom alle forvandlingsnumre, all selviscenesettelse, imitasjon, integritet, kompromissløshet, forblir en hel person gjennom hele filmen. –EFH

Etter å ha prøvd seg på et bredt spekter av sjangre og uttrykk, fra den mildt eksistensielle Bringing Out the Dead, til periodegangsteren Gangs of New York og Howard Hughes-biografien The Aviator, var det nok flere som jublet da Scorseses neste filmprosjekt på midten av 00-tallet viste seg å være et urbant gangsterdrama satt i samtiden. På mange måter kan The Departed regnes som en av hans mer formmessig tradisjonelle spillefilmer, på godt og vondt. Dette kommer kanskje best frem når man sammenligner den med kildematerialet som The Departed er en nytolkning av; Wai-keung Lau og Alan Maks Hong Kong-krimdrama Infernal Affairs (2002). To politimenn med lignende bakgrunn går ut av politiakademiet. Den ene blir ansatt i den hemmelige tjenestene som dekkagent i et gangstermiljø, mens den andre er en gangster fra samme organisasjon plantet i politiavdelingen. Filmene er naturligvis temmelig like i sin dramaturgi. Områdene de divergerer mest på er der Scorsese har latt Hollywood-sensibiliteten ta over i sin versjon. Diffuse, tvetydige karakterer fra Infernal Affairs viker for klarere definerte personligheter i The Departed, åpne slutter snurpes igjen og man innfører enkle prinsipper som “godhet trumfer ondskap”. En tenker fort på filmens siste akt, hvor førstnevnte er en øvelse i provokasjon og frustrasjon, på en god måte, mens amerikanerne i litt for stor grad forsøker å rydde opp i de løse trådene som gjør Infernal Affairs så sterk.

Det er i grunn litt overraskende, fra mannen bak Taxi Driver og Goodfellas, filmer som ikke er redd for å undergrave pertentlige, moraliserende tradisjoner fra Hollywood. Det er ikke for å si at Martin Scorsese ikke leverer en sterk film med sine personlighetstrekk. Vi finner fortsatt igjen et rockende musikkspor, tidvis klassiske redigeringsgrep, anspente scener med forventninger om eksplosiv vold, og skildringen av mennesker som er produkter av sitt miljø. En får bare følelsen av at nytolkningen inngår noen overraskende kompromisser. Samtidig har alltid kunstnerens dilemma opptatt Scorsese; hvordan man får jobbe i Hollywood og fortsatt lage film uhindret, å balansere mellom den kreative friheten filmskaperen ønsker og de økonomiske kravene studioene stiller. Med et kvalitetssikret konsept, sjangermessig gjenkjennelighet og en stjernespekket rolleliste, var det et trygt valg, og resultatet var den svært velfortjente Oscar-prisen for beste regi, en heidundrende kassasuksess og et endelig argument for godvilje til Scorsese fra studiooverhodene for fremtidige produksjoner. –CWM

Konsertdokumentaren Shine a Light er etter mitt syn Martin Scorseses eneste betydningsløse film. Jeg liker den ikke, og jeg mener den oppriktig talt er meningsløs som film. Vi sitter i kinosalen og bevitner at legendene i The Rolling Stones gir en konsert med gjesteartister, som kameraene dokumenterer. Når lang nok tid har passert, vil kanskje Shine a Light som tidsdokument eller kuriosa ha en viss verdi, men allerede da filmen ble laget i 2008 var The Rolling Stones etter mitt syn en museumsgjenstand. Bandet som populærkulturell hjørnesten hadde “skjedd” for lenge siden, og dermed står Shine a Light fjernt fra sin nærmeste bror i Scorsese-filmografien, The Last Waltz, som i 1978 dokumenterte The Bands aller siste opptreden.

Nei, dette er rett og slett en film som oppleves mer som en slags privat forlystelse for Scorsese enn som en film det er viktig for oss andre å se. Spesielt interesserte finner naturligvis glede i det rent musikalske, men når det hverken er særlig til karakterskildringer, miljøbeskrivelser eller intervjuer med innholdsmessig tyngde nok til å heve opplevelsen, blir dette for meg meningsløst. Shine a Light holder ikke.  –KM

Shutter Island er en boblende skrekkthriller av typen man sjeldent ser på kino nå til dags. Og jeg må spørre meg hvorfor, for hva er vel morsommere enn en skummel øy, et kråkeslott av et mentalsykehus, mareritt og synsbedrag, hjemsøkende minner og snirklete konspirasjoner? Etter det spissartikulerte pistolskuddet The Departed, var det en befrielse å se at Scorsese løsnet på skjortesnippen med et overflødighetshorn av ideer og innfall. I Shutter Island spares det virkelig ikke på noe; scenografien er fetende mektig, fotoarbeidet som hentet ut av en drøm, karakterskildringene så høylydte og ekspressive at de bare kan eksistere i et utpreget fiktivt filmunivers. Med denne heksegryten av visuelle og audiovisuelle virkemidler makter Scorsese å trylle frem et vegg-til-vegg-teppe av forstyrrende stemninger; filmen kaver rundt i en febril tåke som klistrer en til lerretet.

Mot slutten blir fortellingen knotete og vanskelig å svelge, men etter flere gjennomsyn åpenbares det at Scorsese kontinuerlig legger ut tråder som bygger opp under denne forløsningen, og de avsluttende scenene hever det som først og fremst er en suverent medrivende B-thriller til å bli et bemerkelsesverdig gripende psykologisk drama om en mann som har mistet alt og er på vei ned i helvete. Den voldsomme overflaten får plutselig en avgrunn. Med Shutter Island viste Scorsese for alvor at han fortsatt hadde viriliteten, vågemotet og den intense kjærligheten til filmmediet i behold, og selv om kritikerne sjeldent har vært så likegyldige, skapte han et fråtseri av en filmfest ettertiden garantert vil vite å verdsette. Shutter Island er bloddryppende rå filmkraft som fråder i munnvikene! –LOK

Den umiskjennelige energien fra Goodfellas, Casino og The Departed vokser ikke på trær, så hvem hadde vel egnet seg bedre til å avfyre startskuddet for HBOs nye storsatsning Boardwalk Empire enn Martin Scorsese? Terence Winter – en av manusforfatterne til The Sopranos, som lente seg tungt på arven fra Goodfellas – stod bak roret for denne TV-serien, og i så måte var samarbeidet med Marty skrevet i stjernene. Og for en pilot dette er! Som i filmene jeg ramset opp, presenteres vi for en bredt anlagt historie med et rikt karaktergalleri, men Scorseses evner som historieforteller sørger for at dette skjer på en temposterk, effektiv måte, uten at det går forvirrende fort i svingene. Vi får et spennende innblikk i forbudstiden og hvordan alkoholforbudet, og den kriminelle virksomheten som oppstod som følge av dette, fikk konsekvenser for folk i alle samfunnssjikt. Som i HBOs beste produksjoner er alle rollefigurene på hver sin måte like interessante, og de parallelle fortellingene befrukter hverandre. Kameraarbeidet og klippingen er akkurat så dynamisk som man kan forvente seg, og mise-en-scène så utsøkt detaljert at det nesten føles feil at disse bildene er laget for fjernsyn og ikke kinovisning.

Steve Buscemi er suveren som Enoch; det er noe med det dypvannsfisk-aktige utseendet hans og den ålete væremåten som gjør ham til en uimotståelig slask. Selv om han er frastøtende, forstår man også hvorfor han skaper tillit hos folkene hos svermer rundt ham. Men bak hans puslete ytre, finner vi en drapsmaskin som effektivt kan knuse pannebein mot biljardbord hvis han får muligheten. Og, som alltid hos Scorsese, skildres volden i all sin grafiske uhyrlighet, samtidig som den blir en visuell attraksjon i seg selv. – LOK

Martin Scorseses dokumentar om “the dark horse” i The Beatles, George Harrison, er en oppslukende og interessant reise gjennom livet til en fantastisk musiker. Her får vi inngående og åpenhjertige intervjuer med blant andre Paul McCartney, Ringo Starr, Tom Petty og Eric Clapton som gir oss et innblikk i hvordan Harrison var som menneske og privatperson. Scorsese gjentar stilen fra No Direction Home: Bob Dylan med en kronologisk fortellerstil som veksler mellom nye og gamle intervjuer, musikklipp og arkivmateriale. Scorsese bruker spesielt mye plass på tiden i The Beatles, innspillingen av det klassiske albumet All Things Must Pass, samt Harrisons oppheng i hinduisme og indisk musikk – som kanskje er filmens mest interessante aspekt. For Harrison var veldig spirituell, en utforsker av det sjelelige liv, og den kanskje viktigste aktøren i å introdusere indisk musikk til den vestlige verden. Scorsese tegner et bredt og nøyaktig bilde av Harrisons spirituelle filosofi og hvordan især Ravi Shankar påvirket hans eget musikalske uttrykk.

Scorsese har funnet frem en imponerende mengde arkivstoff: ukjente klipp fra før The Beatles slo igjennom, hjemmevideoer, private brev og konsertopptak. I No Direction Home tegnet Scorsese et nyansert og fascinerende bilde av 50- og 60-tallskulturen, men i Living in the Material World har han ofret et slikt perspektiv og heller fokusert på George Harrison og hans tilbaketrukne, unnvikende personlighet. På den ene siden blir Harrison karakterisert som hyggelig, omsorgsfull og hjertevarm; på den andre siden som en sint og frustrert person. Harrisons selvmotsigelser blir også vist frem. Mannen som hyllet det enkle liv og kritiserte materialisme bodde i et svært herskapshus og flyttet til Sveits for å unngå skatt – dette var jo tross alt mannen som skrev ”Taxman”. Scorsese unngår altså en unyansert heltedyrkelse, selv om han mistenkelig nok unngår å utbrodere Harrisons rusavhengighet på 70-tallet. Av og til avsløres det hvor subjektivt fortiden kan tolkes, som når Eric Clapton forteller om da han ble sammen med Harrisons daværende kone Patti Boyd. I følge Clapton foregikk alt ryddig for seg; han kom til George og fortalte at han og Patti var forelsket, hvorpå George angivelig svarte: «Du kan ta henne. Jeg er faktisk interessert i din kone». Men skal man tro Patti Boyd var historien en annen. George oppdaget dem på en fest og spurte hva som foregikk, hvorpå han sorgtynget spurte Patti: «Blir du med ham eller blir du med meg?». Slike øyeblikk viser at Scorsese ikke vil at vi skal glemme at et slikt prosjekt må forholde seg til subjektive betraktninger og uklare minner. Ved filmens slutt er Harrison som privatperson fortsatt et lite mysterium, men hans livsfilosofi og kunstneriske prosjekt står vel definert tilbake i en medrivende og fengende dokumentar. –EV

*

Denne artikkelserien om Martin Scorseses filmer startet med en gjennomgang av hans produksjon på 70-tallet, forsatte med filmene fra 80-tallet og 90-tallet før den ble avsluttet i denne artikkelen om 00-tallet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Heksehatten sier:

    Dere er flinke. Regner med det kommer en podcast om Hugo. Denne Scorsese-uka har vel bygget opp til det? Så den igår og likte den kjempegodt.

  2. Axel hansen sier:

    I et intervju sier Peter Greenaway at en Bill Viola er verdt ti Scorseser – og etter hvert som jeg har sett filmene til Scorsese på nytt og mer grundig forstår jeg hva Greenaway mener. Scorsese har ikke mange gode filmer. Hvis vi først ser bort fra kultfilmene Taxi Driver og Raging Bull, de han kanskje huskes best for, er de andre filmene hans i beste fall halvgode blåkopier av andre, ofte mer vellykkede filmer. After Hours er forsåvidt et fint unntak, nettopp fordi den viser seg fra en side så atypisk for Scorsese, med et originalt manus og med et driv som holder på interesse og stemning. Med The Color of Money – fra midten av 80-tallet – er Scorsese redusert til en middels Hollywood-regissør med et middels godt håndverk, verken mer eller mindre. Og de er det jo mange av – Scorsese redder seg gang på gang med at han har tilgang på gode skuespillere. The Color of Money er Paul Newman, på samme måte som de to “kultfilmene” nevnt tidligere er Robert de Niro. Hvem i all verden har behov for Casino og Mafiabrødre etter alle de gode filmene som er laget omkring de samme tema? Glemmer vi at han har laget filmer som Bringing out the dead og Cape fear (de fleste kunne vært nevnt) når vi hyller hans geni? Så får han sin første Oscarstatuett for remaken av The Departed. Wow. Er den virkelig (så) god? Hva er nytt med den? Hva er interessant? Shutter Island? Er det virkelig noe å lage film om? Skal den være overraskende? Wow. Og jeg må også nevne Boardwalk Empire, serien der han på nesten stakkarslig vis faller helt igjennom. Nok en gang gyver han løs på tomhetens tema, og denne gangen klarer han ikke engang å gi hovedpersonen sin pondus. Prosjektet er dødfødt, et skall uten innhold, uinterresant og uten substans. Oj. Det var da voldsomt. Nå har du bannet nok i kirka, kan jeg høre. Bare litt til: Hvem i all verden er Bill Viola (eller Peter Greenaway)? Nettopp!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>